Polarisering, betegnelse på en prosess hvor avstanden mellom de viktigste aktørene i et politisk system, for eksempel partiene, øker, eller hvor aktører (partier) som står langt fra hverandre, styrkes.
Det har for eksempel skjedd en polarisering i amerikansk politikk siden 2004 (se lenke nederst i artikkelen).
I Tyskland skjedde det en rask polarisering av den politiske prosessen i 1930-årene. Det skjedde både ved at partiene til høyre og venstre gled lenger fra hverandre og ved at de ekstreme partier til høyre (særlig) og venstre ble styrket.
Depolarisering etter andre verdenskrig
I de fleste vestlige land har det i tiden etter andre verdenskrig, men mest påtagelig siden 1980-årene, vært en allmenn depolarisering.
De store høyre- og venstrepartiene har nærmet seg hverandre i alle land, bortsett fra i kortere perioder, som for eksempel Storbritannia under Margaret Thatcher fra 1979 til 1990.
I land som Italia og Frankrike, hvor ytterliggående venstrepartier (kommunistpartier) har stått sterkt, er partiene blitt svekket, samtidig som de er blitt avideologisert.
Sammenbruddet for kommunismen i Øst-Europa har svekket kommunistpartiene i store deler av den ikke-vestlige verden og ført til depolarisering av politikken også i disse land.
Polariseringstendenser
Dette sammenbruddet har imidlertid også skapt polarisering etter nasjonale linjer i en del av de tidligere kommunistiske stater, blant annet i Slovakia og Romania, som begge har ungarske minoriteter, i de baltiske stater og i Moldova, som til dels har store russiske mindretall og, særlig sterkt, i de kaukasiske stater og i det tidligere Jugoslavia.
Den store innvandringen til Europa fra den tredje verden fra 1960-årene av har skapt etniske spenninger i flere land, men ennå ikke til noen større politisk polarisering.
En voksende islamsk fundamentalisme har imidlertid polarisert politikken i mange land der islam er den dominerende religion.
Anbefalt lenke
- Artikkel om polarisering i amerikansk politikk fra Pew Research Center