Mikhail Gorbatsjov, sovjetisk reformpolitiker, generalsekretær i kommunistpartiet og Sovjetunionens første og eneste president. Født i Stavropol, Nord-Kaukasus. Gorbatsjov arbeidet på et kollektivbruk i Stavropol 1946–5 og studerte deretter jus i Moskva. Han var medlem av kommunistpartiet fra 1952, satt i Det øverste sovjet fra 1970, i kommunistpartiets sentralkomité fra 1971 og i sekretariatet fra 1978 (med ansvar for jordbruksspørsmål). Partisjef i Stavropol krai i 1970. Fullt medlem i politbyrået fra 1980. Valgt til generalsekretær i kommunistpartiet ved Konstantin Tsjernenkos død 1985, til leder av Det øverste sovjets presidium i 1988 og til president i 1990.
Innenrikspolitikk
Utnevnelsen av Mikhail Gorbatsjovs til generalsekretær innebar et generasjonsskifte i sovjetisk politikk. Gorbatsjovs lederstil skilte seg klart fra forgjengernes, og i årene etter at han kom til makten, iverksatte han betydelige utskiftninger innenfor parti- og statsledelsen. En ny generasjon av yngre og mer reformorienterte politikere kom i posisjon.
Gorbatsjov innledet en politisk og økonomisk liberaliseringsprosess uten sidestykke i sovjetisk historie, en prosess som til slutt skulle ende med Sovjetunionens oppløsning. Tre nøkkelbegrep stod sentralt i reformpolitikken: perestrojka, økonomisk omstrukturering med større vekt på markedsmekanismer; glasnost, økt ytringsfrihet; og demokratizatsija, politisk demokratisering.
Gorbatsjov ønsket å reformere, men samtidig å bevare kommunistregimet og Sovjetunionen. Disse målsetningene viste seg snart uforenlige. De økonomiske reformene førte ikke til noe økonomisk oppsving, snarere tvert imot, og de møtte etter hvert stor motstand. Den nye åpenheten brakte etniske konflikter og løsrivelseskrav frem i lyset. Gorbatsjov valgte gradvis å prioritere politisk stabilitet fremfor reformpolitikk. I 1990 gav Det øverste sovjet Gorbatsjov ekstraordinære fullmakter for å forsøke å hindre et økonomisk sammenbrudd og for å gjenopprette respekt for lov og orden. For å styrke Gorbatsjovs posisjon uavhengig av kommunistpartiet ble det samtidig opprettet en presidentpost.
Kravene om større grad av selvstyre for unionsrepublikkene førte til at Gorbatsjov påbegynte en reforhandling av unionsavtalen. En ny avtale skulle undertegnes i august 1991, men ble stanset av et mislykket kuppforsøk. Reformmotstandere forsøkte å avsette Gorbatsjov, men da kuppet slo feil, påskyndet de i stedet oppløsningsprosessen. Etter kuppforsøket mistet Gorbatsjov mye av det politiske initiativ til unionsrepublikkene, og særlig til den folkevalgte ledelsen av den russiske republikken, med Boris Jeltsin i spissen. Gorbatsjov gikk av som generalsekretær for kommunistpartiet, og da Sovjetunionen, til tross for hans bestrebelser på å holde landet samlet, de facto gikk i oppløsning ved inngåelsen av Minsk-avtalen mellom Russland, Ukraina og Hviterussland 8. desember, gikk Gorbatsjov 25. desember 1991 av som landets president. Dette innebar slutten på sovjetepoken. Etter dette holdt Gorbatsjov en lav politisk profil. Et forsøk på politisk comeback i det russiske presidentvalget i 1996 endte med 0,5 % av stemmene. På 2000-tallet har Gorbatsjov markert seg som kritiker av Vladimir Putin og USAs utenrikspolitikk.
Utenrikspolitikk
Gorbatsjov tok flere nedrustningsinitiativer, og forholdet til USA og den vestlige verden ble betraktelig bedret i hans regjeringstid. Sovjetunionens endrede holdning overfor Øst-Europa åpnet for disse landenes systemskifter i 1989–90. I 1990 gikk Gorbatsjov også med på en sammenslåing av Vest- og Øst-Tyskland. Også i andre regionale konflikter (blant annet Afghanistan, Angola og Kambodsja) førte Sovjetunionens politikk i denne perioden til store endringer. Gorbatsjov mottok i 1990 Nobels fredspris for sitt internasjonale virke og sin rolle i avslutningen av den kalde krigen.