Haakon 7, annen sønn av kronprins, senere kong Frederik 8. av Danmark og dronning Louise. Han fikk i dåpen navnene Christian Frederik Carl Georg Valdemar Axel. Han ble undervist sammen med sin to år eldre bror (Christian 10.). Prins Carl ble utdannet til sjøoffiser og tok del i en rekke lengre sommer- og vintertokter. Da han var 33 år og allerede utsett til konge i Norge, ble han kaptein.
22. juli 1896 inngikk han ekteskap med sin kusine, prinsesse Maud, datter av Edvard 7. og Alexandra av Storbritannia. Deres eneste barn var den senere kong Olav 5.
Den konstitusjonelle konge
Christian Michelsen og Jørgen Løvland begynte å forberede prins Carls kandidatur til Norges krone så å si samtidig med unionsoppløsningen i 1905. Det ble nemlig fra første stund regnet med at Bernadotte-tilbudet ville bli avslått, og noen annen kandidat til kronen var det ikke for alvor tale om. At han var Edvard 7s svigersønn, betydde også en del.
Før juni måned var ute, hadde prins Carl erklært seg villig til å motta Norges krone, og både Danmark og stormaktene lot Sverige forstå at de ønsket en fredelig løsning av unionsstriden, og at de nødig så den trukket i langdrag fra svensk side. De ville ha kongevalg snarest mulig, blant annet av frykt for virkningen av den republikanske agitasjon i Norge.
Prins Carl hadde sagt at han bare ville ta imot kronen hvis han gjorde Norge en tjeneste ved det. Da han nå ble vitne til at fremstående menn tok del i en republikansk bevegelse, stilte han et nytt krav: han ville vite hvor folket stod. Folkeavstemningen 12. og 13. november gav 259 563 stemmer for og 69 264 mot kongedømme. 18. november valgte Stortinget enstemmig prins Carl til konge.
Prinsen tok kongenavnet Haakon 7, gav sin sønn navnet Olav og tok som sitt valgspråk Alt for Norge. 25. november foregikk kongefamiliens inntog i hovedstaden og den 27. avla han ed til konstitusjonen. Kroningsreisen året etter ble kongefamiliens første store reise i landet. Den gikk gjennom Gudbrandsdalen og Romsdalen, over Molde og Kristiansund. Kroningen foregikk i Nidarosdomen 22. juni 1906, og flere utenlandske sendeferder og fyrstelige personer hadde innfunnet seg til høytideligheten.
Ved stadige reiser fikk kongen grundig kjennskap til de forskjellige landsdelene. Hans uformelle omgjengelighet skaffet ham lett kontakt med folk av alle samfunnsklasser. Han fikk etter hvert også stor innsikt i utenrikske saker, og konfererte direkte med utenriksministeren i de vanskelige situasjoner under den første verdenskrig. Det var også ellers en vanlig foreteelse at statsrådene enkeltvis gikk til ham med sakene.
I samsvar med sin egen nøkterne natur og nasjonens beskjedne midler holdt han sitt hoff og utstyr ved høytidelige anledninger i enkle, men likevel verdige former.
Kong Haakon var Norges første helt ut konstitusjonelle konge. I 1928 oppfordret han, mot den avgående statsministers og mot stortingspresidentens råd, lederen for det største parti i Stortinget (Arbeiderpartiet) til å danne regjering, men først da det hadde vist seg at krisen ikke lot seg løse etter statsministerens råd. Kongens initiativ fikk Arbeiderpartiet til å gå fra sitt tidligere prinsipp om ikke å danne regjering uten flertall i Stortinget.
Den annen verdenskrig
Både kongedømmet og kong Haakons personlige autoritet hadde slått dype røtter da Norge ble utsatt for tyskernes overfall i 1940. Kongen støttet stortingspresident C. J. Hambros forslag at statsmaktene skulle reise til Hamar for ikke å falle i hendene på den tyske krigsmakten.
Under stortingsmøtet på Hamar hendte det for første gang at presidenten gav Stortinget meddelelse om kongens personlige syn på den sak som forelå. Truet av den tyske fremrykning flyttet Stortinget sitt neste møte fra Hamar til Elverum. Om kvelden søkte den tyske minister Bräuer audiens per telefon, og kongen tok imot ham 10. april i Elverum. Blant de tyske krav var en ny regjering med Vidkun Quisling som statsminister.
Etter en times forhandling måtte Bräuer reise uten svar. Kongen kjørte til Nybergsund i Trysil, der regjeringen nå var samlet. Han tok selv ordet og uttalte at han ikke ville være med på å utnevne en regjering som var uten tilslutning i folket. Han hadde talt med kronprinsen, og hvis regjeringen fant at Quisling måtte godtas som statsminister, måtte han abdisere for seg og sitt hus.
11. april avviste kongen en utsending fra Quisling; det samme gjorde han med Bräuer, som igjen bad om å få tale med ham personlig. Tyskerne prøvde da samme dag å sette kongen ut av spillet ved et bombeangrep på hans oppholdssted Nybergsund. Kongen og kronprinsen ville nå gjerne komme i forbindelse med troppene, og under store vanskeligheter kom de via Folldal, Gudbrandsdal og Romsdal frem til Molde natt til 23. april.
Da de britiske styrker oppgav Sør-Norge, gikk kongen og kronprinsen ombord i krysseren Glasgow den 30. april. I Malangen gikk kongen og kronprinsen ombord i Heimdal, som førte dem til Tromsø. Siste statsråd i Norge ble holdt 7. juni. Samme dag forlot kongen Norge på krysseren Devonshire og tok opphold i England. Det hadde kostet kongen meget å forlate Norge. Han var fullt klar over at det kunne mistolkes, ville virke nedslående og bli utnyttet av den tyske propaganda.
Den 30. juni opplevde han et sørgelig utslag av mismot i Norge: de hjemmeværende medlemmer av Stortingets presidentskap oppfordret ham til å abdisere. Kongen avslo, og hans svar, som ble lest i Londonkringkastingen 8. juli, gjorde et meget sterkt inntrykk og styrket folkets motstandsvilje.
De fem årene kongens landflyktighet varte, ble de mest virksomme i hele hans lange regjeringstid, tross hans høye alder. Han inspiserte norske krigsstyrker til lands og til sjøs, besøkte blant annet norske skoler og sykehus og talte til sjømenn i havnebyene og i kringkastingen. Statsråd ble holdt i ambassaden, og her gav han også audiens flere dager i uken og tok imot nordmenn fra alle verdens kanter. De som traff ham, ble slått av hvor glimrende orientert han var om alt som foregikk.
Feiringen av hans 70-årsdag – blant annet paraden og folketoget i Hyde Park, møtet i Albert Hall, der han talte til over 5000 mennesker og hjemmefrontens hilsen – ble en mektig demonstrasjon for hele verden av nordmennenes samling om sin landflyktige konge.
Hans holdning under krigen gjorde ham til hele nasjonens samlingsmerke, og han hadde senere en enestående posisjon i folket. Etter hjemkomsten 7. juni 1945 foretok kongen flere reiser i landet. Det ble samlet inn en landsgave til ham, som gikk til et kongeskip, Norge. Sommeren 1955 brakk kongen benet, og kronprins Olav tiltrådte som regent under kongens langvarige rekonvalesens. Etter lengre tids sykdom døde Haakon 7. 21. september 1957. Han ble etterfulgt av sin sønn Olav 5.
Et utvalg av kong Haakons taler i årene 1905–46 ble utgitt i 1947. Statuer av kong Haakon er reist en rekke steder i Norge; i Kristiansand (1950, utført av Per Palle Storm), i Bodø (1959, utført av Ørnulf Bast), i Vardø (1969, utført av Ørnulf Bast), på 7. juniplassen i Oslo (1972, utført av Nils Aas), på Bergenhus festning, Bergen (1972, utført av Ottar Espeland) og på Haakon VIIs plass, Trondheim (1972, utført av Stinius Fredriksen).
I 2005 avduket Kong Harald en minneplakett (utført av Kirsten Ortwed) over sin bestefar på Charlottenlund slott i Danmark, der Haakon ble født.
Videre lesning
Utvalgte lenker
Utvalgt litteratur
- Bomann-Larsen, Tor: Haakon & Maud, 2002-2008, 4 b., Finn boken
- Greve, Tim: Haakon VII : menneske og monark, 1980, isbn 82-05-12278-4, Finn boken