Hebron, den største byen i det palestinske selvstyrte området Vestbredden, beliggende 35 km sør for Jerusalem, 900–1000 moh. anslagsvis 215 000 innbyggere (2016).
Byen Hebron er en viktig palestinsk industriby med steinindustri, tekstil- og møbelindustri, skotøyproduksjon og en omfattende håndverksbasert produksjon av glass- og keramikkvarer. Byen er også et handelssenter, bl.a. for jordbruk, selv om økonomisk virksomhet er redusert som følge av en rekke hindre under den israelske okkupasjonen. Hebron er også senter for distriktets administrasjon og servicevirksomhet. Byen har eget universitet.
Byen er en av Palestinas eldste, og rik på fortidslevninger; jødiske fra flere epoker, kirkeruiner og klostre fra den bysantinske perioden, rester av bygninger fra persertiden, samt en rekke moskeer og andre byggverk fra tiden under arabisk, mamelukkisk og osmansk herredømme.
Hebron anses som en hellig by av både jøder og muslimer, og både som en religiøst og politisk viktig by har den vært omstridt også i nyere tid – både etter etableringen av staten Israel og opprettelsen av de palestinske selvstyreområdene.
Historikk
Hebron har en lang kontinuerlig historie, bl.a. som en av oldtidens kanaanittiske byer. De eldste registrerte bosettinger er fra før 2000 f.Kr. Hebron var en av gamle Israels fire hellige byer, og skal etter tradisjonen være grunnlagt av patriarken Abraham ca. 1720 f.Kr. Tidligere var byen kjent som Kiryat Arba, som en moderne jødisk bosetting utenfor selve Hebron har tatt navnet etter. Kong David ble ifølge Bibelen beordret av Gud til å dra til Hebron, hvor han holdt til som konge over Judea, og hvor han ble salvet til konge over Israel.
Noe av grunnstrukturen for dagens Hebron ble lagt av kong Herodes. Under det første jødiske opprøret mot romerne, var det harde kamper i Hebron. Den jødiske bosettingen fortsatte, også etter den arabiske erobringen i 638, som innebar et mildere styre enn under det forutgående bysantinske. Etter de kristne korsfarernes erobring i 1100 ble jødene forvist fra byen, og Ibrahim-moskeen de arabiske muslimene hadde bygd over Patriarkenes grav ble gjort om til kirke. Etter at de muslimske mamelukkene erobret Hebron i 1260, fikk jødene igjen adgang til byen, og kirken ble omgjort til moské – og jødene nektet adgang til Abrahams grav inne i moskeen. Mamelukkene gjorde Hebron til distriktshovedstad. I 1517 ble Hebron erobret av ottomanerne, som iverksatte pogromer mot den jødiske minoriteten, og de overlevende flyktet, for å vende tilbake i 1533.
Etter Tyrkias nederlag i første verdenskrig ble det osmanske riket oppløst, og Palestina kom under britisk styre, til Israel ble opprettet i 1948, og Vestbredden ble underlagt Jordan til 1967, da den ble okkupert av Israel. Det jødiske samfunnet i Hebron ble oppløst under jordansk styre, men reetablert fra 1968 – knyttet til den nærliggende nyoppførte bosettingen Kiryat Arba, med ca. 6000 innbyggere.
Hebron er unik i den forstand at det er den eneste palestinske by med jødisk bosetting i selve byen; i tillegg til omkring den. Under israelsk okkupasjon er mesteparten av de ødelagte jødiske områdene i selve Hebron by gjenreist. Fra 1979 er det en permanent jødisk bosetting inne i Hebron, som har bidratt til spenning mellom israelere og palestinere; jøder og muslimer.
Motsetninger mellom jødiske settlere og den palestinske befolkningen førte til at en jødisk ekstremist, Baruch Goldstein, drepte 29 palestinere i den såkalte Hebron-massakren i 1994. Tidligere hadde en arabisk mobb drept 67 jøder i den såkalte Hebron-massakren i 1929. Det har ved flere anledninger vært voldelige sammenstøt og drap.
Motsetningene, gjennom mer enn tusen år, er særlig knyttet til helligdommen Patriarkenes gravsted, fremfor alt Abrahams grav, inne i Ibrahim-moskeen. Ifølge tradisjonen ligger Abraham, Isak, Sara, Rebekka, Jakob og Lea begravd i Makpelahulen, med muslimenes Ibrahim-moské og jødenes Makpela. Utflytting fra jødiske bosettinger, tilbaketrekning av israelsk militærovervåkning, samt uhindret atkomst til byens religiøse valfartssteder har vært omstridte temaer også i forhandlingene mellom israelere og palestinere om overføringen av kontroll over byen til palestinske myndigheter, i henhold til Oslo-avtalen, og som ledd i den såkalte Oslo-prosessen. I 1997 ble vel 80 prosent av byen overdratt palestinsk styre i henhold til den s.k. Hebron-protokollen; en enklave med om lag 400 jødiske bosettere og ca. 20 000 palestinere ble beholdt under kontroll av det israelske forsvaret.
Et flernasjonalt sivilt observatørkorps, Temporary International Presence in the City of Hebron (TIPH), ble opprettet 1994 under norsk ledelse og på anmodning fra israelske myndigheter og PLOs ledelse, for å bidra til stabilitet og gjenoppretting av normalt sivilt liv i byen. TIPH var først operativ i mai-august 1994, for så å bli satt inn igjen i mai 1996, etter avtalen om Vestbredden og Gazastripen («Oslo II»), først med kun norsk personell. Etter at partene inngikk en ny avtale om midlertidig internasjonal tilstedeværelse i Hebron i januar 1997, ble en bredere sammensatt TIPH satt inn, med Norge som koordinator, og med virkning fra februar 1997.
Også etter overføringen av delvis formell kontroll til palestinske myndigheter har Israel i omfattende utstrekning grepet inn i Hebron, ikke minst fra 2000. Bl.a. er byen i perioder avstengt, det har vært innført portforbud, hus er revet, land beslaglagt og virksomheter har måttet stenge, til dels etter militær ordre – med betydelige negative konsekvenser både for befolkningen og næringsvirksomheten. Dette er i strid med Hebron-protokollen som skulle forhindre inngrep mot et normalt liv i byen.
Hebron har siden høsten 2015 vært et av de hyppigste åstedene for voldshandlinger i det som har vært kjent som "knivintifadaen".