Victor Hugo, fransk dikter, en av de fremste skikkelser i fransk kulturliv. Han var produktiv i 60 år, og skrev lyrikk, skuespill, romaner, reisebrev, litterær teori og politiske pamfletter.
Hugo regnes blant de fremste representantene for romantikken i Frankrike, men mange av verkene hans har klare realistiske trekk, og hans lyrikk peker fremover mot symbolismen. Han tok ivrig del i århundrets politiske liv, var i sin ungdom rojalist, men inntok senere en uavhengig liberal og radikal holdning. I 1851 gikk han sterkt ut mot Napoleon 3 og drog i frivillig eksil til de engelske Kanaløyene, der han ble til 1870. Mange av hans betydeligste verk ble til i denne perioden. Hans livssyn er preget av en udogmatisk religiøsitet der elementer fra kristendommen forenes med en sterk utviklingstro. Han beskriver ofte det onde og det gode som to nærmest jevnbyrdige krefter i en uforsonlig kamp. Hele forfatterskapet er preget av stadige endringer i hans filosofiske, politiske og sosiale standpunkter.
Han debuterte som lyriker med Odes (1822, 1824); deretter fulgte bl.a. den formelt nyskapende samlingen Les Orientales (1829), Les Feuilles d'automne (1831), Les Voix intérieures (1837) og Les Rayons et les ombres (1840). Samlingen Les Châtiments (1853) består særlig av politiske stridsdikt. Diktene i Les Contemplations (1856) er i stor grad religiøse og metafysiske, men blant de fineste er enkelte korte, personlige dikt der han minnes sin avdøde datter Léopoldine. Hans lyriske hovedverk er La Légende des siècles (1859–83; norsk gjendiktning ved Bjørnstjerne Bjørnson, Århundredernes legende, ny utg. 1977), en storslått fremstilling av menneskehetens historie. I Les Chansons des rues et des bois (1865) merkes tydelige realistiske og naturalistiske trekk.
Hugos styrke som lyriker ligger egentlig ikke så mye i følelsen, som kan være grunn, som i hans enestående evne til å skape bilder. Han forandret også den aleksandrinske verseformen: ved å dele verselinjene i tre rytmiske enheter skapte han det såkalte «romantiske» vers.
Blant Hugos mest kjente dramatiske verker er Cromwell (1827), Hernani (1830), Lucrèce Borgia (1833) og Ruy Blas (1838). Hans skuespill omfattes ikke lenger med samme interesse, men de har hatt stor betydning i fransk teaterhistorie. Forordet til Cromwell er et viktig litteraturteoretisk skrift. Hans tese går ut på at hver tidsepoke har sin form for diktekunst; dramaet er den form som svarer til hans samtid. Det er den sjangeren hvor alle sider ved livet, det sublime og det groteske, skjønne og uskjønne, gode og onde, kommer til uttrykk på lik linje. Hugo tar avstand fra den rigorøse inndelingen i komedie og tragedie ut fra det syn at livet ikke kjenner et slikt absolutt skille. I det hele setter han livets mangfoldighet, tingenes særpreg og lokalfarge, det individuelle, opp mot klassisismens søken etter det generelle. Hans dramatikk vakte stor debatt; berømt er «Hernani-slaget» i Comédie-Française mellom hans tilhengere, de unge romantiske dikterne, og det tradisjonsbundne borgerskapet.
Hugos romaner har fått en stor leserkrets; mange av dem er oversatt til norsk. I Notre-Dame de Paris (1831; Ringeren fra Notre-Dame) skildrer han Paris mot slutten av middelalderen, med domkirken og det myldrende folkelivet i sentrum. Les Misérables (1862; De elendige) er preget av sosial patos og mystisk utviklingstro. Quatre-vingt-treize (1874; norsk tittel 1793) er henlagt til revolusjonstiden. I Le dernier Jour d'un condamné (1829) kjempet han for avskaffelse av dødsstraffen. Han skrev ellers en rekke satiriske politiske pamfletter, bl.a. Napoléon le petit (1852).
Hugo ble på slutten av 1800-tallet betraktet som Frankrikes nasjonaldikter, en dikterhøvding i enda høyere grad enn f.eks. Bjørnson i Norge. Senere kjølnet franske kritikeres begeistring, og man fremhevet ujevnheten i hans omfattende produksjon og hans ofte manglende sans for nyanser og likevekt. Moderne kritikk legger særlig vekt på hvordan det visjonære og det sosiale forenes hos ham, uavhengig av samtidens litterære strømninger.
En rekke operaer er basert på Hugos verker, bl.a. Verdis Ernani (1844) og Rigoletto (1851; etter Le Roi s'amuse) og Donizettis Lucrezia Borgia (1832). Notre-Dame de Paris er filmatisert 1923, 1939 og 1956, med henholdsvis Lon Chaney, Charles Laughton og Anthony Quinn som ringeren Quasimodo, og ble dessuten laget som helaftens tegnefilm fra Disney 1996. Les Misérables har vært filmatisert en rekke ganger, og har i de senere år også nådd et stort publikum i form av musikalversjonen fra 1980; se De elendige.
Et utvalg verker
Lyrikk
| Odes | 1822, 1824 |
|---|---|
| Odes et ballades | 1826 |
| Les Orientales | 1829 |
| Les Feuilles d'automne | 1831 |
| Les Chants du crepuscule | 1835 |
| Les Voix intérieures | 1837 |
| Les Rayons et les ombres | 1840 |
| Les Châtiments | 1853 |
| Les Contemplations | 1856 |
| La Légende des siècles | 1859, 1877, 1883 |
| Les Chansons des rues et des bois | 1865 |
| L'Année terrible | 1872 |
| L'Art d'être grand-père | 1877 |
| Les quatre Vents de l'esprit | 1881 |
| Utgitt posthumt: | |
| La Fin de Satan (skrevet 1854–60) | 1886 |
| Toute la lyre | 1888, 1893 |
| Dieu (skrevet 1855) | 1891 |
| Les Années funestes, 1852–1870 | 1898 |
Dramatikk
| Cromwell | 1827 |
|---|---|
| Amy Robsart | 1828 |
| Marion de Lorme | 1829 |
| Hernani | 1830 |
| Le Roi s'amuse | 1832 |
| Lucrèce Borgia | 1833 |
| Marie Tudor | 1833 |
| Angelo, tyran de Padoue | 1835 |
| Ruy Blas | 1838 |
| Les Burgraves | 1843 |
| Utgitt posthumt | |
| Théâtre en liberté (skrevet etter 1854) | 1886 |
Romaner
| Han d'Islande | 1823 |
|---|---|
| Bug-Jargal | 1826 |
| Le dernier Jour d'un condamné | 1829 |
| Notre-Dame de Paris | 1831 |
| Claude Gueux | 1834 |
| Les Misérables | 1862 |
| Les Travailleurs de la mer | 1866 |
| L'Homme qui rit | 1869 |
| Quatre-vingt-treize | 1874 |
Litteraturkritikk og politiske pamfletter
| Cromwell (forordet) | 1827 |
|---|---|
| Littérature et philosophie melées | 1834 |
| Napoléon le petit | 1852 |
| William Shakespeare | 1864 |
| Histoire d'un crime (skrevet 1852) | 1877 |
Litteratur
- Barrère, Jean-Bertrand: La fantaisie de Victor Hugo, [nouvelle éd.], 1972–73, 3 b., isbn 2-252-01532-2, Finn boken
- Brombert, Victor: Victor Hugo and the visionary novel, 1984, isbn 0-674-93550-0, Finn boken
- Gaudon, Jean: Le temps de la contemplation: l'oeuvre poétique de Victor Hugo desMisèresauSeuil du gouffre, 1969, Finn boken
- Guillemin, Henri: Victor Hugo par lui-même, 1951, Finn boken
- Juin, Hubert: Victor Hugo, 1980–86, 3 b., Finn boken
- Maurois, André: Olympio, ou la vie de Victor Hugo, 1954, Finn boken
- Robb, Graham: Victor Hugo, 1997, isbn 0-330-33707-6, Finn boken
- Rubow, Paul V.: Victor Hugos lyrik: studier over de ældre digtsamlinger, 1943, Finn boken
- Tieghem, Philippe van: Victor Hugo : un génie sans frontières: dictionnaire de sa vie et de son oeuvre, 1985, Finn boken
- Ubersfeld, Anne: Le roi et le bouffon: étude sur le théâtre de Hugo de 1830 à 1839, 1974, Finn boken