De første innbyggerne med kjent etnisk tilhørighet i det nåværende Romania, var geterne. De var trakere og talte et indoeuropeisk språk av den såkalte satemgruppen. På 600- og 500-tallet f.Kr. anla greske kolonister byer som Istros (Histria), Tomis (Constanţa) og Kallatis (Mangalia) på svartehavskysten (Dobrudsja). Den greske historikeren Herodot kalte på 400-tallet f.Kr. de trakiske folkene der for getae (getere). Romerne kalte senere dem og beslektede grupper i Transilvania og fjellene dacii (dakere). Perserkongen Dareios hadde en ekspedisjon mot geterne i Dobrudsja 514 f.Kr., og Aleksander den store angrep i 335 f.Kr. getiske høvdinger.
Dakerne og romerne
Fra 200-tallet f.Kr. var dakerne (geterne) organisert i et kongerike, som under Burebista (82–44 f.Kr.) innledet sin storhetstid. Dakerne skapte en blomstrende kultur og kom etter hvert i konflikt med det ekspanderende Romerriket, og under kong Decebal (86–106) erobret keiser Trajan i to felttog (101–102 og 105–106) store deler av det nåværende Romania: Valakia, Transilvania og Sør-Moldova. Øst-Valakia og Sør-Moldova ble snart oppgitt igjen, mens resten av det erobrede området først, i 106, ble organisert som provinsen Dacia, og senere delt i tre provinser. Dobrudsja var erobret tidligere (46 e.Kr.), og tilhørte provinsen Moesia. Relieffene på Trajansøylen i Roma og skulpturene fra Adamclisi viser den dakiske befolkningen i klær som minner om senere tiders rumenske bondedrakter.
Provinsen Dacia ble kolonisert av innvandrere fra ulike deler av det romerske riket. De brakte med seg romersk kultur og latinsk språk og smeltet sammen med den opprinnelige dakiske befolkningen. Det moderne rumenske språk er et vitnesbyrd om latinens sterke gjennomslagskraft. En rekke byer ble anlagt, og Dacia gav romerne godt økonomisk utbytte, bl.a. hvete, gull, sølv, kobber og bly.
Det økende grensepresset under folkevandringene førte til at keiser Aurelian i årene 271–275 trakk den romerske hæren og administrasjonen tilbake til et område i Moesia Superior, sør for Donau. Dette området overtok navnet Dacia. De høyere sosiale lag og mange byboere fulgte med under evakueringen, mens flertallet av befolkningen trolig ble igjen. Kontaktene over til den romerske provinsen sør for Donau fortsatte til 500-tallet, og i disse århundrene ble kristendommen mer utbredt også i det gamle Dacia.
Enkelte forskere, særlig ungarske, hevder at hele den romaniserte befolkningen fulgte med sør for Donau ved evakueringen, og at den senere rumenske befolkningen vandret inn mange århundrer senere. På den måten blir ungarerne en mer opprinnelig befolkning i Transilvania enn rumenerne, en vurdering som har blitt brukt i nasjonalistisk tvekamp om moderne statsgrenser.
Folkevandringene
I en periode på nesten tusen år etter den romerske tilbaketrekningen var det nåværende Romania utsatt for en rekke invasjoner og folkevandringer, og mye er ukjent om denne tiden. Størst betydning fikk den slaviske innvandringen, som skjedde etter at avarene hadde seiret over gepidene (567). Avarenes herredømme varte et par hundre år. Slaverne kom trolig til Moldova og Valakia på 500-tallet og til Transilvania på 600-tallet. Da slaverne, sammen med avarene, rundt 600 gikk over Donau (det bysantinske rikets nordgrense) og etter hvert la under seg store deler av Balkan, ble det nåværende Romania for første gang siden den romerske erobringen avskåret fra direkte kontakt med den romerske (bysantinske) verden. Mens størstedelen av den romaniserte befolkningen sør for Donau ble assimilert med slaverne, gikk slaverne nord for Donau opp i den romaniserte befolkningen der. Med den slaviske påvirkningen var dannelsen av et rumensk språk og et rumensk folk i hovedtrekk avsluttet på 900- eller 1000-tallet.
Folkevandringene fortsatte frem til 1200-tallet, og flere erobringsfolk brøt inn i områdene som i dag er Romania. Størst betydning fikk ungarerne (madjarene), og på 1000-tallet ble Transilvania erobret av ungarske konger. For å befeste sitt herredømme inviterte etterfølgere på 1100- og 1200-tallet tyske nybyggere (senere kalt sachsere) til å slå seg ned, og gav dem privilegier. Også Den tyske orden var en kort tid (1211–1225) invitert til Transilvania.
Rumenske statsdannelser
Sør for Karpatene (i Valakia) oppstod det mindre fyrstedømmer under ungarsk overhøyhet på 1200-tallet. På 1300-tallet ble de samlet under Basarab (ca. 1310–1352). Også han stod en tid under den ungarske kongen (Karl 1 Robert). Men da ungarerne ble beseiret 1330, ble Valakia den første selvstendige rumenske staten. Fra 1359 oppstod også fyrstedømmet Moldova som en videreføring av tidligere mindre politiske enheter. Det skjedde etter initiativ fra den ungarske kongen Ludvig (Lajos) 1 for å danne en buffersone mot mongolene. Etter noen få år under ungarsk overhøyhet, ble fyrstedømmet selvstendig under Bogdan 1 (1359–1365). Det opprinnelige kjerneområdet lå i nordvest ved elven Siret.
Rumenernes språk stammet fra latin, men forbildet for de nye statenes politiske og religiøse kultur ble hentet fra det ortodokse bysantinske rike (Konstantinopel). I prinsippet var Valakia og Moldova eneveldig styrt av fyrsten. Kirken ble ingen selvstendig maktfaktor siden den bysantinske modellen ikke innebar noe skille mellom kirke og stat. Adelen (bojarene) utviklet heller ikke representative organer som systematisk kunne hevde seg i forhold til fyrsten. I praksis hadde likevel både bojarene og den høyere geistlighet innflytelse på statsstyret. Bojarene hadde innflytelse ved valg av ny fyrste, men valget skulle skje innen den regjerende familien. Noen ganger førte konflikter ved fyrstevalg til langvarige borgerkriger, på 1400-tallet både i Valakia og Moldova.
Den tyrkiske (osmanske) perioden
Da Det osmanske riket (tyrkerne) la Balkanhalvøya under seg på 1300- og 1400-tallet, begynte et osmansk press også mot de rumenske fyrstedømmene. Valakia måtte første gang betale tributt til sultanen i 1417, Moldova i 1456. Fra 1462 (Valakia) og 1538 (Moldova) var områdene under osmansk herredømme. Valakias grenser ble stort sett beholdt, men Moldova måtte i 1484 og 1538 avstå viktige områder i sørøst.
Som vasallstater hadde Valakia og Moldova en friere stilling enn de landene som ble underlagt direkte osmansk styre. De beholdt sitt eget forvaltningssystem, hadde indre selvstyre, og det ble ingen muslimsk innvandring av betydning. Sultanen fikk imidlertid det avgjørende ordet ved fyrstevalg, og forskjellige former for skattlegging utgjorde en stor byrde gjennom flere hundre år. Utenrikshandelen ble dirigert etter osmanske behov og avskar gradvis fyrstedømmene fra deres forbindelser nord- og vestover i Europa. Noen av fyrstene ble kjent for sin motstand mot osmanene, særlig Stefan den store av Moldova (1447–1503) og Mikael (Mihai) den djerve av Valakia (1593–1601), som i 1600 kortvarig forente Valakia, Moldova og Transilvania.
I Moldova overtok Iaşi som fyrsteresidens (hovedstad) etter Suceava i 1560-årene, og i Valakia overtok Bucureşti for Târgovişte ca. 100 år senere. Begge fyrstedømmene var utpregede jordbruksland; de fleste byene var små. Som i andre deler av Øst-Europa ble bondebefolkningen gradvis gjort livegen rundt 1600. Formelt fikk bøndene sin personlige frihet tilbake i 1740-årene.
På 1700-tallet fristet svekkelsen av det osmanske riket både Østerrike og Russland til å utvide sin innflytelse. For Valakia og Moldova førte det til strammere osmansk politisk kontroll og økt økonomisk utbytting. De innfødte fyrstene ble erstattet av de såkalte fanariotene. Noen av dem kom fra sultan-lojale, velstående greske familier fra bydelen Fanar i Konstantinopel, derav navnet. Fanariottiden gav seg utslag i sterkere gresk innflytelse på kirkeliv og kultur og økende kulturell isolasjon fra opplysningstidens Europa.
Stormaktskonfliktene mellom det osmanske riket, Russland og Østerrike frem til 1829 førte til en rekke kriger på rumensk jord, noe som bidrog til økonomisk stagnasjon i fyrstedømmene og enkelte landavståelser. Oltenia (Valakias vestre del) tilhørte Østerrike 1719–1739; Nord-Moldova var østerriksk 1775–1918, under navnet Bukovina; omtrent halvparten av det resterende Moldova (Bessarabia, med Prut som grenseelv) ble overtatt av Russland i 1812 (freden i Bucureşti) og forble russisk til 1918 (se Moldova). Russland fikk i 1808 Napoleons samtykke til at både Valakia og Moldova skulle bli russiske, men måtte i 1812 redusere sine krav som følge av fransk og osmansk motstand.
Nasjonalisme og selvstendighet
Valakia og Moldova forble under osmansk overhøyhet helt til 1878, men 1800-tallet ble først og fremst preget av sterk russisk innflytelse. Utenlandske konsulater i Bucureşti og Iaşi fra 1780-årene skapte en ny, forsiktig åpning mot Europa. Og som i store deler av Europa, vokste nasjonalismen frem som en politisk kraft utover på 1800-tallet. Målet var uavhengighet og forening av fyrstedømmene. Den etniske bevisstheten om at valakere og moldovere var ett folk ble tydeligere og kom til uttrykk bl.a. hos historieskrivere som Grigore Ureche og Dimitrie Cantemir. Den etniske bevisstheten omfattet også rumenerne i Transilvania.
To kriger i 1820-årene åpnet opp for en nasjonal politisk utvikling: den greske uavhengighetskrig førte til at de greske fanariotfyrstene ble erstattet med innfødte, og en ny russisk-tyrkisk krig forskjøv maktbalansen i området i tyrkernes disfavør. Ved freden i Adrianopel (nå Edirne) 1829 måtte det osmanske riket akseptere russisk okkupasjon av Valakia og Moldova inntil en krigsskadeerstatning var betalt til Russland. Okkupasjonen varte til 1834, og deretter var fyrstedømmene til 1856 russiske protektorater med indre selvstyre. Formelt gjaldt den osmanske overhøyhet fortsatt, men russernes reelle politiske innflytelse var større.
Under russisk styre ble det arbeidet med en skrevet forfatning, «de organiske statuttene», som innførte konstitusjonelt monarki i Valakia (1831) og Moldova (1832). En lovgivende forsamling dominert av bojarene, storgodseierne, skulle virke ved siden av fyrstene. Bojarenes stilling ble også styrket etter at fyrstedømmene i 1829 ble åpnet for internasjonal kornhandel. Med sin nye politiske makt underla de seg større deler av jorden og krevde høyere ytelser av bøndene.
For de mange rumenerne i Transilvania var den nasjonale og sosiale situasjon annerledes. Ungarsk adel og tyske borgere dominerte. Etter at osmanene beseiret Ungarn i 1526 ble også Transilvania (Siebenbürgen) i 1541 vasallstat under osmansk overhøyhet, men med en friere stilling enn Valakia og Moldova. Bare de øvre stender blant ungarere, ungarsktalende szeklere og sachsere (tyskere) hadde politiske rettigheter (Unio Trium Nationum, 1437). Rumenerne var som gruppe uten slike rettigheter, og mens den katolske, den kalvinske, den lutherske og unitarkirken var offisielt anerkjent fra 1500-tallet, ble rumenernes ortodokse kirke bare tolerert.
Transilvania kom i 1688 under den østerrikske keiseren. Han tilbød de ortodokse prestene samme rettslige og økonomiske status som katolikkene mot at de godtok Paven og noe av dogmatikken. Deler av presteskapet godtok dette, slik at det 1697/1701 oppstod en gresk–katolsk (unert), rumensk kirke. Den gav større utdanningsmuligheter og fikk betydning for rumensk nasjonal bevissthet. De unerte prestene ble på 1700-tallet de fremste talsmenn for de transilvanske rumenernes nasjonale krav, selv om også ortodokse prester engasjerte seg. Fra 1840-årene gikk initiativet gradvis over til intellektuelle utenom presteskapet.
Da ungarerne gjorde opprør mot keisermakten i Wien i 1848, avviste de rumenernes nasjonale krav. Rumenerne støttet da keiseren, også militært, unntatt i opprørets sluttfase, da ungarske og rumenske ledere fikk i gang et samarbeid. Da de revolusjonære hadde lidd nederlag, kom Transilvania under direkte styre fra Wien. Ved den indre todelingen av keiserriket (Østerrike-Ungarn) i 1867, ble området en del av Ungarn, og rumenerne ble utsatt for en kraftig madjariseringspolitikk. Også i Valakia og Moldova var det mindre revolusjonsforsøk i 1848, men de ble slått ned av russiske og osmanske styrker. Opprørerne var intellektuelle med nasjonalistiske og liberale ideer.
I 1850-årene ble kravet om union mellom Valakia og Moldova forsterket og sett på som viktig for å oppnå uavhengighet. De politiske vilkårene for dette ble bedre da Russland tapte Krimkrigen. Under denne krigen var fyrstedømmene først okkupert av Russland (1853–1854), og så av Østerrike (1854–1856). Parisfreden 1856 gjorde slutt på det russiske protektoratet. I stedet gav europeiske makter en kollektiv garanti for fyrstedømmenes indre selvstyre, dog fortsatt formelt under tyrkisk overhøyhet. Russland måtte dessuten avstå den sørlige delen av Bessarabia (Bugeac) til Moldova. Stormaktenes motiv var å holde Russland borte fra Donau-deltaet, og i 1858 ble Valakia og Moldova forent. Det var ikke stormaktenes intensjon at unionen skulle være helt reell: navnet skulle ikke være Romania, men De forente fyrstedømmer Moldova og Valakia, og landene skulle ha hver sin fyrste, regjering og lovgivende forsamling. Stemmeretten skulle dessuten være svært begrenset. Da begge lands valgforsamlinger valgte Alexandru Ioan Cuza til fyrste i januar 1859, godtok stormaktene likevel resultatet. I 1862 tiltrådte den første regjering i den nye staten Romania; personalunionen var blitt en realunion med Bucureşti som hovedstad.
Under Cuzas styre ble det igangsatt og gjennomført flere liberale reformer, bl.a. innen forvaltning, i rettsvesen, skole og hær. Klostergodsene, som utgjorde en fjerdepart av all jorden, ble sekularisert. En jordreform som skulle gi bøndene rett til den jorden de dyrket, samt en ny valglov, ble stanset av det godseierdominerte parlamentet. Cuza oppløste da (mai 1864) parlamentet og gjennomførte et kupp. En styrking av den utøvende makt på den lovgivende makts bekostning, og en viss utvidelse av stemmeretten, fikk tilslutning fra flertallet i en folkeavstemning, og ble godkjent av stormaktene. Jordreformen ble etter kuppet gjennomført ved dekret. Bøndenes levekår ble likevel i mange tilfeller forverret i de følgende år, og bondespørsmålet forble det vanskeligste sosiale problem i Romania.
Cuzas motstandere svarte med et motkupp i 1866. Han ble tvunget til å abdisere og gikk i eksil. Som ny fyrste ble valgt den tyske prins Karl av Hohenzollern-Sigmaringen. Under navnet Carol 1 ble han Romanias statsoverhode helt til sin død i 1914. En ny grunnlov etter belgisk mønster ble utarbeidet og gav Romania et tokammersystem og absolutt veto for fyrsten i lovsaker. Den faktiske maktutøvelse i landet forble imidlertid preget av godseierinteressenes sterke stilling, og stod i kontrast til grunnlovens mange liberale prinsipper.
Det ble ført en politikk for å utvikle et moderne Romania gjennom organisering av bankvesenet, utdanning og bygging av jernbaner, veier og havner. En forsiktig industrialisering kom også i gang, i perioder beskyttet av tollpolitikken. En av de lovende bransjene var oljeindustrien, som var sterkt preget av utenlandsk kapital. Det politiske liv ble fra 1870-årene preget av motsetningen mellom konservative, med støtte i godseiermiljøet, og de liberale, som ønsket industrialisering. Det nasjonal-liberale partiet ble dannet i 1875 og det konservative i 1880, og regjeringene skiftet mellom de to partiene.
Romania oppnådde full uavhengighet som en følge av den russisk-tyrkiske krig 1877–1878, i Romania kalt «den store uavhengighetskrigen», der Romania var alliert med Russland. Uavhengigheten ble proklamert i mai 1877 og godtatt av Berlinkongressen 1878. Der ble også den delen av Sør-Bessarabia som Russland hadde avstått til Moldova i 1856, gitt tilbake til Russland. Som kompensasjon fikk Romania den nordlige delen av Dobrudsja (med havnebyen Constanţa), som hadde vært under osmansk styre. Den formelle anerkjennelsen av Romanias uavhengighet drog ut til 1880 fordi den rumenske regjeringen nølte med å gi jødene de borgerrettigheter som var forutsatt i Berlinavtalen. Fra 1700-tallet hadde det vært en betydelig jødisk innvandring fra Polen og Russland. I 1881 godkjente stormaktene et rumensk parlamentsvedtak om at landet skulle være et kongerike. I 1885 anerkjente patriarken av Konstantinopel den ortodokse kirke i Romania som selvstendig.
Kongeriket Romania
Forholdet til Russland ble vanskeligere etter at Berlinkongressen lot Russland overta Sør-Bessarabia. Romania orienterte seg derfor mot Tyskland og inngikk en avtale om tilknytning til trippelalliansen i 1883. Men situasjonen for rumenerne i Transilvania gjorde det vanskelig å forsvare alliansen, som også omfattet Østerrike-Ungarn. Avtalen ble derfor holdt hemmelig, kjent bare for kongen og noen få ministre. Mens Romania holdt seg nøytral i den første Balkankrig (1912), støttet landet i den annen balkankrig (1913) Serbia og Hellas i kampen mot Bulgaria, og ved freden i Bucureşti august 1913 måtte Bulgaria avstå Sør-Dobrudsja til Romania. Da første verdenskrig brøt ut i 1914, ønsket kong Carol 1 å delta på tysk og østerriksk-ungarsk side i samsvar med 1883-avtalen. Men et stort flertall i «kronrådet» (regjeringen og de ledende opposisjonspolitikere) gikk inn for nøytralitet.
Kongen døde i oktober 1914 etter 48 år ved makten, og hans nevø og etterfølger, Ferdinand 1, var mer ententevennlig. Etter forhandlinger med trippelententen fikk Romania i august 1916 løfter om landavståelser (Transilvania, Banat, Bukovina) og militær støtte dersom landet gikk med i krigen på ententens side. Samme måned angrep Romania Østerrike-Ungarn i Transilvania. Men Romania fikk ikke den lovede militære støtten, og en tysk motoffensiv tvang rumenerne til å trekke seg tilbake. Bucureşti ble inntatt av tyske tropper i desember 1916. Kongen og regjeringen hadde da evakuert til Iaşi. Tsar-Russlands sammenbrudd og freden i Brest-Litovsk mars 1918, mens mye av Romania var under tysk okkupasjon, tvang regjeringen til en separatfred med Tyskland og dets allierte (sentralmaktene) i Bucureşti mai 1918. Sentralmaktenes militære sammenbrudd høsten 1918 gjorde det likevel mulig for Romania å engasjere seg på nytt i krigen tidsnok til å bli regnet blant seierherrene ved fredsforhandlingene.
Romania hadde militært lidd nederlag i krigen, men takket være sammenbruddet i de omliggende statene med store rumenske folkegrupper, oppnådde landet å få fordoblet sitt areal og folketall ved freden. Rumenerne i Bessarabia, Bukovina og Transilvania erklærte henholdsvis i april, november og desember 1918 union med Romania. Dette ble stadfestet i fredsavtalene med Østerrike i St. Germain 1919 (Bukovina tilfalt Romania) og med Ungarn i Trianon 1920 (Romania overtok Transilvania og Maramureş, Crişana samt en del av Banat med Timişoara). Fredsavtalen med Bulgaria (Neuilly 1919) lot Romania beholde Sør-Dobrudsja (vunnet i annen Balkankrig). Bessarabia ble godkjent som del av Romania på et møte av de allierte i London 1920. Men Sovjetunionen godkjente ikke tapet av Bessarabia.
Kong Ferdinand hadde våren 1917 lovet at bøndene skulle få jord og stemmerett ved krigens slutt. Løftet skulle motivere til krigsinnsats, men også løse bondespørsmålet som var satt på spissen da 10 000 bønder ble drept av myndighetene i forbindelse med et bondeopprør i 1907. Allmenn stemmerett for menn ble innført etter krigen, og en jordreform som fordelte en del godseierjord til trengende bønder, ble vedtatt i 1921. Mange småbønder hadde likevel fortsatt vanskelig for å klare seg.
Utvidelsen av stemmeretten og godseiernes svekkede posisjon førte til at det oppstod flere nye politiske partier, ofte knyttet til en ledende politiker, f.eks. Folkepartiet, som var Alexandru Averescus parti. Han var general og krigshelt og dannet regjering flere ganger. Det dominerende partiet i 1920-årene var likevel Det nasjonal-liberale partiet (PNL), der familien Brătianu hadde en ledende posisjon, ofte i symbiose med lederstillinger i bankvesenet og industriforetak. Partiet fortsatte sin innsats for rumensk industrialisering, men med skepsis til utenlandsk kapital. Landbrukets interesser ble satt i annen rekke. Partiets fremste motspiller ble Det nasjonale bondepartiet (PNŢ), dannet i 1926. PNŢ krevde større respekt for demokratiske spilleregler, ønsket modernisering av landbruket og sa nei til å støtte industri som bare kunne overleve bak høye tollmurer. Partiet var også positivt til utenlandsk kapital. Iuliu Maniu fra PNŢ ble statsminister i 1928, og ved valget samme år fikk hans parti 78 prosent av stemmene.
Den økonomiske verdenskrisen rundt 1930 rammet Romania hardt. Eksportprisene på jordbruksvarer sank mer enn importprisene på industrivarer. Det ble vanskelig for regjeringen å oppfylle forventninger om reformer, nye partier ble stiftet, og tilliten til det parlamentariske styresettet ble svakere. Kong Ferdinands sønn, prins Carol, skulle normalt ha overtatt tronen da faren døde i 1927, men han var fratatt arveretten og sendt i eksil, dels på grunn av sitt privatliv (elskerinnen Magda Lupescu), dels fordi de liberale fryktet at han ville være for lite samarbeidsvillig. Det ble i stedet opprettet et regentskapsråd for Carols seks år gamle sønn Mikael (Mihai). Prins Carol kom imidlertid tilbake til landet som kong Carol 2 i 1930. Etter hvert markerte han seg som et intrigesentrum i rumensk politikk. I konkurranse med en voksende fascisme gjennomførte han i februar 1938 et kupp og innførte et konge-diktatorisk regime.
Den rumenske fascismen bygde på sterke innenlandske anti-semittiske tradisjoner og fikk sitt sterkeste uttrykk i en bevegelse som ble mest kjent under navnet Jerngarden. Den ble opprettet i 1927 av Corneliu Zelea Codreanu som Legionen "Erkeengelen Mikael". I 1930 kom så Jerngarden til som en kamporganisasjon etter militære forbilder. Jerngarden ble raskt det mest brukte navnet for hele bevegelsen. Et særtrekk i forhold til andre av mellomkrigstidens høyreekstreme bevegelser i Europa var den vekten som ble lagt på mystikk og religion (ortodoks kristendom). Myndighetenes holdning til Jerngarden vekslet. Den ble delvis sett på som en verdifull alliert i kampen mot kommunismen, delvis bekjempet som en fare for ro og orden eller ut fra en dypere demokratisk tankegang. Kongediktaturets frykt for Codreanu førte til at han og andre jerngardeledere ble skutt «under fluktforsøk» i november 1938.
Kommunistpartiet (grunnlagt 1921) ble i stor grad oppfattet som et talerør for Sovjetunionens interesser, bl.a. i spørsmålet om Bessarabia. Partiet ble forbudt i 1924 og arbeidet deretter delvis illegalt, delvis legalt gjennom dekkorganisasjoner.
Romania hadde behov for å beskytte sine grenser. Landet engasjerte seg i Folkeforbundet og søkte også sikkerhet gjennom «den lille entente» med Tsjekkoslovakia og Jugoslavia (1921), en avtale med Frankrike (1926) og Balkan-ententen med Jugoslavia, Hellas og Tyrkia (1934). Systemet virket forebyggende mot grensekrav fra Ungarn og Bulgaria, men ikke mot Sovjetunionen, som Romania ikke fikk diplomatiske forbindelser med før i 1934. Da Tyskland under Hitler ble en sterkere maktfaktor i annen del av 1930-årene, forsøkte Romania en balansegang mellom vestlig og tysk innflytelse, men kunne likevel ikke unngå å bli trukket med i annen verdenskrig. I en hemmelig protokoll til den tysk-sovjetiske ikke-angrepsavtalen av august 1939, fikk Sovjetunionen frie hender i Bessarabia. En fransk-britisk garanti for Romanias territorielle integritet (april 1939), ble lite verd etter Frankrikes sammenbrudd juni 1940. Romania måtte avstå Bessarabia og Nord-Bukovina (som aldri hadde vært russisk) til Sovjetunionen, og i august − etter tysk press − Nord-Transilvania til Ungarn og i september Sør-Dobrudsja til Bulgaria. På kort tid var en tredjedel av landet gått tapt.
Kong Carol 2 abdiserte i september 1940. General Ion Antonescu (fra 1941 marskalk) overtok som statssjef med tysk støtte, mens Carols sønn Mihai formelt overtok som konge. Antonescu styrte først sammen med Jerngarden. Utover høsten 1940 ble tyske tropper stasjonert i Romania. I januar 1941 forsøkte Jerngarden å overta makten gjennom et opprør. Med samtykke fra Tyskland slo Antonescu det ned med hærens hjelp og regjerte deretter diktatorisk til 1944. Da Tyskland angrep Sovjetunionen juni 1941, gikk Romania med på Tysklands side for å vinne tilbake Bessarabia og Nord-Bukovina. Men de rumenske troppene fortsatte mot øst langt utover det som hadde vært rumenske områder og led store tap bl.a. i slaget ved Stalingrad. Da Tyskland kom på defensiven, ble både Antonescu og den demokratiske opposisjonen opptatt av å unngå sovjetisk okkupasjon. Da sovjetstyrkene var på vei inn i landet, gjennomførte kong Mihai i samarbeid med opposisjonspartiene og noen høyere offiserer den 23. august 1944 et kupp der Antonescu ble arrestert. Romania skiftet side i krigen og deltok med store styrker og tap i befrielsen av Ungarn og Tsjekkoslovakia.
Med Romanias sterke anti-semittiske tradisjoner ble jødene rammet av alliansen med Hitler-Tyskland. Romania hadde etter første verdenskrig godtatt de alliertes krav om statsborgerskap og fulle borgerrettigheter for jødene, men den fascistiske fremgangen gjorde livet vanskelig for mange. I 1930-årene dukket antisemittiske holdninger opp også i ikke-fascistiske partier, og allerede før alliansen med det nazistiske Tyskland forekom det lovgivning rettet mot jødene. I krigsårene deltok rumenske soldater i jødeutryddelser, mest utpreget i Bessarabia og Bukovina i forbindelse med det tysk-rumenske angrepet på Sovjetunionen sommeren 1941, men også i mindre målestokk i 1940.
Sommeren 1942 lovte Antonescu at alle de rumenske jødene skulle bli deportert til dødsleirene i Polen, men etter press fra jødisk og bl.a. kirkelig hold omgjorde Antonescu sin beslutning, og de fleste gjenlevende jøder reddet livet. Av den jødiske befolkning som var under rumensk styre under krigen ble ca. 265 000, dvs. 43 prosent, utryddet. I Nord-Transilvania (under ungarsk styre 1940–44) ble nesten alle de ca. 150 000 jødene deportert til dødsleire i Polen. Bare få overlevde. Utryddelsene der skjedde fra sommeren 1944, etter at Ungarn var kommet under tysk okkupasjon i mars.
Etter krigen fikk Romania ved fredstraktaten i Paris februar 1947 beholde hele Transilvania etter de tidligere grensene. Bessarabia ble igjen sovjetrepublikk, slik som i 1940–1941. Nord-Bukovina ble del av den ukrainske sovjetrepublikken, og Sør-Dobrudsja forble bulgarsk.
Den kommunistiske perioden frem til midten av 1960-årene
Den kommunistiske maktovertakelsen foregikk i flere faser fra august 1944 til desember 1947. Den første fasen var preget av politisk bredde og tilnærmet demokratiske forhold. Regjeringen ble ledet av general Constantin Sănătescu og var til å begynne med dominert av militære, med de viktigste partilederne som statsråder uten portefølje. Også kommunistene var representert. I november 1944 ble det etter sovjetisk press dannet en hovedsakelig sivil regjering, fortsatt under Sănătescus ledelse. I desember ble han imidlertid skiftet ut med general Nicolae Rădescu. De tallmessig svake kommunistene søkte å utvide sin støtte i befolkningen gjennom nydannelsen Den nasjonal-demokratiske fronten. Gatedemonstrasjoner og plassering av kommunister i strategiske stillinger i politi og andre maktorganer skapte en uklar politisk situasjon, og i mars 1945 kom Sovjetunionen med et ultimatum om en mer sovjetvennlig regjering. Den mest innflytelsesrike politikeren i Romania, Iuliu Maniu, rådet den unge kongen til å si nei. Men uten vestlig støtte fant kong Mihai det umulig å motsette seg kravet, og den 6. mars utnevnte han den sovjetvennlige Petru Groza, leder for et lite småbrukerparti, til statsminister i en regjering som i formen var en koalisjon, men hvor kommunistene bestemte hvem som skulle representere de andre partiene. Kraftige utrenskninger i forvaltningen våren og sommeren 1945 gjorde det kommunistiske grepet sterkere.
I november 1946 ble det omsider arrangert valg. Kommunistene var da i stand til å arrangere et ønsket valgresultat og fikk sammen med sine allierte offisielt 80 % av stemmene. Mye tyder imidlertid på at Det nasjonale bondepartiet var valgets egentlige vinner. Sommeren 1947 ble all opposisjon umulig. Flere ledende opposisjonspolitikere ble arrestert, blant dem Iuliu Maniu, og hans parti ble forbudt. Maniu og flere andre ble dømt til livsvarig fengsel for sammensvergelse mot staten. Selv døde han i fengselet i 1953, 80 år gammel. Den fremste talsmann for et uavhengig sosialdemokrati, Constantin Titel Petrescu, ble fengslet i mai 1948. Uten å ha blitt stilt for retten, døde han i 1957.
I desember 1947 ble kongen presset til å abdisere, og Romania ble proklamert som folkerepublikk. Kongen bosatte seg i utlandet. Nye grunnlover ble vedtatt i 1948, 1952 og 1965, da Romania ble erklært som «sosialistisk republikk». Etter kongedømmets fall tok omdanningen av den øvrige samfunnsstrukturen enda noen år, gjennom nasjonalisering av industri og andre næringer, overgang til sentralplanøkonomi (1. femårsplan 1951–1955), kollektivisering av jordbruket (1949–1962), omlegging av undervisningssystemet, økt kontroll og redusert aktivitet på det kirkelige område, foruten vedvarende politisk undertrykkelse og ensretting, bl.a. i massemedier og historieskriving. Den unerte kirken (også kalt gresk-katolsk), som var i union med Roma, ble tvangssammensluttet med den ortodokse kirken i 1948.
Kommunistpartiet var det egentlige maktapparatet i samfunnet. Nasjonalforsamlingen og departementene hadde som oppgave å utføre partiets vilje. Det hemmelige politiet, Securitate, overvåket innbyggerne. Titusener av politiske fanger ble holdt innesperret i overfylte fengsler og tvangsarbeidsleirer. Tusenvis døde, ikke minst under arbeidet med en kanal mellom Donau og Svartehavet (1949–1953). I flere år drev opposisjonsgrupper væpnet motstand i fjellene, men uten resultat.
Innen kommunistpartiet oppstod det snart motsetninger og maktkamp. Den som gikk seirende ut av striden, var Gheorghe Gheorghiu-Dej, partiets førstesekretær fra 1945. Hans rival, Lucreţiu Pătrăşcanu, ble fengslet i 1948 og henrettet i 1954. Etter flere utrenskninger var en stor del av makten samlet hos Gheorghiu-Dej fra 1952.
Medlemstallet i kommunistpartiet steg fra under 1000 i 1944 til ca. 800 000 i desember 1947. Mange var opportunister, mens andre ble tiltrukket av løftene om et moderne samfunn uten store klasseskiller. Det ble foretatt små investeringer i et kollektivisert landbruk, men satsningen på industrien var desto større, og byene vokste raskt. Som i andre kommunistiske land ble det også satset store ressurser på helsestell og undervisning; så sent som i 1930 hadde over 40 % av befolkningen over 7 år vært analfabeter.
Utenrikspolitisk fulgte Romania lenge den sovjetiske kursen. Landet var blant grunnleggerne av Kominform (1947) og Comecon (1949), og kom i 1955 med i Warszawapakten. Samme år ble Romania medlem av FN. De sovjetiske okkupasjonsstyrkene ble trukket ut av Romania i 1958.
Fra 1960-årene begynte en forsiktig oppløsning av de tette båndene til Sovjetunionen. Motsetninger oppstod da sovjetlederne rundt 1960 gikk inn for sterkere regional spesialisering og økonomisk integrasjon i Øst-Europa, en politikk som brøt med den stalinistiske moderniseringsmodellen, der alle land skulle satse på tungindustri. I den nye tenkningen ville Romania være mer henvist til jordbruks- og råvareproduksjon.
I april 1964 vedtok det rumenske partiet det som siden er blitt kalt den rumenske uavhengighetserklæringen i forholdet til Moskva. Her tok man åpent avstand fra Khrusjtsjovs planer for overnasjonal økonomisk styring gjennom Comecon. De stred mot prinsippet om nasjonal uavhengighet. Samtidig gjennomførte man endringer i kulturlivet. Institusjoner som var opprettet etter krigen for å russifisere rumensk kultur, ble stengt, og mange politiske fanger ble satt fri.
Romania under Ceauşescu 1965–89
Da Gheorghiu-Dej uventet døde våren 1965, ble han etterfulgt av Nicolae Ceauşescu. Han gav inntrykk av å videreføre de forsiktige reformene som var innledet under Gheorghiu-Dej. Det gjaldt både innen økonomien og kulturlivet. Dogmatisk marxisme ble trengt tilbake til fordel for en økende nasjonal orientering. Frigjøringen fra russisk innflytelse fortsatte, bl.a. ved at russisk opphørte å være obligatorisk fag i skolen. Og da Romania som eneste land i Warszawa-pakten nektet å delta i invasjonen av Tsjekkoslovakia i 1968, møtte Ceauşescu en bølge av sympati i sitt eget folk. Andre utenrikspolitiske markeringer gikk i samme retning: opprettelse av diplomatiske forbindelser med Vest-Tyskland i 1967 (som første Warszawapakt-land utenom Sovjetunionen), unnlatelse av å bryte de diplomatiske forbindelsene med Israel etter Seksdagerskrigen i 1967 og prestisjefylte besøk av presidentene Charles de Gaulle (1968) og Richard Nixon (1969). Romania stilte seg dessuten nøytral i striden mellom Sovjetunionen og Kina.
Men Ceauşescu nøyde seg ikke med dette. I løpet av få år fylte han de viktigste partiorganene med sine utvalgte folk. Hans innenrikspolitikk ble strammere. Noen ganger ble dette spesielt markert. I 1971 offentliggjorde partilederen etter et besøk i Kina noen «teser» som innvarslet en sterkere partistyring av økonomi og kultur, og sterkere vekt på det nasjonale. En annen gang var ved årsskiftet 1980–1981, da Ceauşescu gikk inn for rask nedbetaling av utenlandsgjelden for å sikre landets økonomiske uavhengighet. Det førte til minsket import og forsert eksport, noe som kraftig forverret levekårene for folk flest utover i 1980-årene. Rasjonering av mange varer ble innført, husoppvarmingen om vinteren var minimal, fjernsynet sendte bare et par timer hver dag, og restaurantene stengte tidlig. Samtidig fortsatte enkelte utenrikspolitiske markeringer: landet unnlot å støtte den sovjetiske innmarsjen i Afghanistan 1979, og Romania var ikke med på den sovjetiske og østeuropeiske boikotten av OL i Los Angeles 1984.
Selv om nasjonalismen og den relative uavhengigheten i forhold til Sovjetunionen lenge gav Ceauşescus styre legitimitet blant mange rumenere, økte misnøyen alvorlig i 1980-årene. Det skyldtes ikke bare forverrede leveforhold, men også de nesten uvirkelige former som personkultusen av landets «fører» tok, i tillegg til at han samlet mange stats- og partiverv på sin hånd og favoriserte egne familiemedlemmer, særlig sin kone, Elena (bl.a. visestatsminister fra 1980), og sønnen Nicu (påtenkt som etterfølger).
En rekke prestisjepregede byggeprosjekter ble satt i gang, bl.a. riving av en hel bydel i Bucureşti for å bygge det prangende og enorme «Ceauşescus palass». Flere tusen landsbyer ble planlagt rasert for å samle befolkningen i «agro-industrielle sentre», men dette ble bare i begrenset grad gjennomført. Forholdet til den ungarske minoriteten forverret seg. Dens rettigheter ble innskrenket, og befolkningssammensetningen i mange ungarske områder ble søkt endret ved rumensk innvandring.
På tross av enkelte kraftige protestutbrudd (gruvearbeidere i Jiu-dalen 1977, arbeideroppstand i Braşov 1987) ble regimet sittende til 1989. Etter at land etter land i Sentral- og Øst-Europa hadde kvittet seg med kommunismen, kom turen til Romania i desember.
Det rumenske oppgjøret med Ceauşescu-styret ser ut til å ha vært et sammenfall av et spontant, folkelig opprør og et planlagt forsøk fra enkelte kommunister utenfor toppkretsene på å styrte Ceauşescu. Det startet med at en frittalende ungarsk prest i Timişoara, Laszlo Tökés, nektet å la seg forvise til en liten landsby. Folk, både ungarere og rumenere, samlet seg den 16. desember ved hans bolig, og det gikk snart over til en generell demonstrasjon mot Ceauşescus styre med kraftige sammenstøt med politi og sikkerhetsstyrker i sentrum av byen. Protestene spredte seg til Bucureşti og andre byer. Mange ble drept av politiet og sikkerhetsstyrkene. Den 22. desember flyktet Nicolae og Elena Ceauşescu i helikopter, men de ble senere arrestert og henrettet 25. desember etter en summarisk rettssak.