Lenestol er en stol med rygg og armlener. Den er vanligvis polstret for å oppnå en god sittekomfort.
Lenestolen har over århundrer utviklet seg fra armstolen med rett rygg og armlene i tre. I løpet av rokokkoen under 1700-tallets andre halvdel ble armstolen hos borgerskapet stoppet for en mer behagelig sitteopplevelse. I Frankrike kom stoltyper som bergère og i England begynte ørelappstolen å bli populær. Under 1800-tallet, og særlig under klunketiden (cirka 1880–1900) ble de stoppede sittemøblene utstyrt med stålfjærer for ytterligere komfort.
Samtidig med industrialiseringens fremfart ble møbelproduksjonen rasjonalisert. Det førte følgelig til at lenestolen etter hvert ble allemannseie. Med den folkelige funksjonalismen, som fikk kallenavnet funkis, kom også en ny stoltype – klubbstolen. Den er stoppet og har små bein. Med velstandsutviklingen og større fokus på ergonomi dukket det under etterkrigstiden opp en rekke nye høyryggede lenestoler.
Da TV-en gjorde sitt inntog i Norge under 1960-tallet, vokste også utvalget av ulike typer hvilestoler. De ble utstyrt med anordninger for å regulere sittestillingen. Møbelprodusenten Ekornes revolusjonerte det hele med sittekonseptet Stressless på begynnelsen av 1970-tallet. Det samme tiåret tilpasset flere norske produsenter lenestolen til den voksende, eldre befolkningen. Institusjonsmøbler med tanke på lange sitteøkter ble utviklet av designere som Olav Haug, Liv Tjønneland og Arnt Lande for å nevne noen.
Litteratur
- Gusrud, Svein og Mats Linder. Norske stoler. Solum Bokvennen. Oslo, 2017.