Sikhisme, religionssamfunn som ble stiftet i Punjab, India, på 1500-tallet av Guru Nanak (1469–1539) og konsolidert under hans ni etterfølgere som kalles guruer (lærere). Sikhene utgjør i dag flertallet av befolkningen i Punjab og cirka 2 prosent av Indias befolkning. Det lever betydelige antall sikher i andre deler av verden, blant annet i Storbritannia og Canada. I Norge bor det rundt 5000 sikher.
Sikhismen
Sikhenes religiøse lære oppstod i et nordindisk bhakti-miljø, som forkastet hinduismens ritualer og kastesystemer og i stedet la vekt på yoga, et indre liv preget av mystikk og forestillingen om en enhetlig, altomfattende guddom. Sikhismen deler imidlertid grunnleggende trekk med hinduismen, for eksempel læren om karma og gjenfødsel. Den deler også noen trekk med islam, spesielt sufismen: fremhevingen av monoteisme, den sentrale betydning av én hellig bok, oppfatningen av de troende som ett folk, og fraværet av presteskap.
Guru Nanak forfattet et stort antall hymner som er samlet i sikhenes hellige bok, Guru Granth Sahib (Adi Granth). I disse hymnene fremsettes sikhismens grunnleggende lære. Målet for det religiøse liv er forening med Gud som er én, evig, allvitende og allmektig. Gud er å finne i det enkelte menneskets sjel, men foreningen er likevel bare mulig ved en nådeshandling fra Guds side, for mennesket er dominert av begjær, egoisme og uvitenhet. Når mennesket frelses, frigjøres det fra igjenfødsel og oppnår en tilstand av evig og uendelig lykksalighet.
Sikhenes gudshus, gurdwara, er i likhet med moskeer først og fremst forsamlingshus, men må alltid inneholde et eksemplar av Guru Granth Sahib, som æres som den levende guru. Ved gurdwaraen skal sikhenes gule flagg være heist på en flaggstang. Menn og kvinner deltar sammen i gudstjenesten, som består i lesning eller sang av hymner fra Guru Granth Sahib. Musikk har en helt sentral plass i sikhismen. Sikhene har religiøse fester, for eksempel feiring av Guru Nanaks og Guru Gobind Singhs fødselsdager. Feiringene består ofte av prosesjoner og høytlesning fra Guru Granth Sahib. Sikhene avstår fra tobakk, men har ikke absolutte matforskrifter.
Historie
Sikhismen ble under Guru Nanak og de ni etterfølgende guruene (til 1708) utviklet til en stor religiøs bevegelse med sentrum i Punjab. Under den fjerde guru, Guru Ram Das (aktiv 1574–81), ble Amritsar («nektardammen») grunnlagt. Den femte guru, Guru Arjan (1563–1606), påbegynte byggingen av Det gylne tempel i Amritsar, som med det ble sikhenes hellige by. Guru Arjan samlet Adi Granth. Guru Gobind Singh inkluderet diktene til Guru Tegh Bahadur og ga boken tittelen Guru Granth Sahib og utnevnte den til ellevte guru.
Under presset fra muslimske herskere organiserte sikhene seg etter hvert som et krigersamfunn (khalsa). Denne utviklingen begynte under den sjette guru (Guru Hargobind, død 1645) og ble fullført under den tiende, og siste menneskelige guru, Guru Gobind Singh (død 1708). Medlemmene av krigersamfunnet ble pålagt å bære fem kjennetegn: uklippet hår og skjegg, skjult under en turban; en kam; et armbånd av stål; et sverd; en kortbukse. De skulle også bære tilnavnet Singh, «løve» og kvinner tilnavnet Kaur, «prinsesse».
Sikhene førte stadig kamp mot mogul-styret i Delhi. Under Ranjit Singh (1780–1839) grunnla de et eget rike med sentrum i Lahore. I 1849 ble de militært beseiret av britene, og riket innlemmet i Britisk India. Sikhene forble lojale mot det britiske styret under det store opprøret i 1857, og kom derfor til å spille en viktig rolle i hæren, politiet og administrasjonen. De beholdt slike posisjoner også etter Indias frigjøring i 1947. Frigjøringen innebar imidlertid en deling av Punjab mellom India og Pakistan, mange sikher ble drept og 2,5 millioner sikher flyktet til den indiske delen av Punjab. I 1966 ble Punjab delt i et hindudominert Haryana og et sikhdominert Punjab.
Nyere tid
På 1980-tallet fikk bevegelsen for en uavhengig sikhstat, Khalistan-bevegelsen, økende støtte. Ranjit Singhs rike var blitt erobret av britene, men da britene trakk seg ut av India fikk ikke sikhene riket sitt tilbake. Landområdet hadde vært del av britisk India og ble delt mellom Pakistan og India. Khalistan-bevegelsen godtok ikke dette og ønsket et selvstendig Punjab for sikhene slik de hadde hatt under Ranjit Singh. Den karismatiske forkynner Jarnail Singh Bhindranwale (1947-1984) og hans tilhengere drev bevegelsen i en voldelig retning. Flere av hans militante tilhengere hadde våren 1984 søkt tilflukt i Darbar Sahib i Amritsar, og den daværende statsministeren Indira Gandhi beordret hæren å innta templet. Kampene varte i 76 timer og uoffisielle tall tilsier at kanskje flere tusen sikher mistet livet, mange av disse var uskyldige pilegrimer og besøkende som ble fanget i kryssild. Den indiske stats angrep på Darbar Sahib i Amritsar i 1984 ble hevnet ved at to av Indira Gandhis livvakter 31. oktober samme år drepte henne. Dette utløste så pogromer mot sikher, flere utført av ledere av Kongresspartiet. Ingen av dem ble dømt for dette. Antakelig ble rundt 10 000 sikher drept i volden som fulgte i Punjab.
Etter hendelsene i 1984 støttet flere sikher en voldelig kamp for et selvstendig Khalistan, men bevegelsen mistet etterhvert støtte fordi den rammet økonomien og den ble svært voldelig. De indiske sikkerhetsstyrker nedkjempet i løpet av 1990-tallet opprørerne med hard hånd. Volden i Punjab på 1980 og 1990-tallet ledet til økt utvandring av sikher.
Sikhismen i Norge
I Norge bor det rundt 5000 sikher. Det er gurdwaraer på Alnabru og i Lier, og en gurdwara-organisasjon i Bergen. Gurdwaren i Lier er bygget fra grunnen og er blant de flotteste og mest forseggjorte i Nord-Europa utenom England.