Buddha, ærestittel som ble gitt den indiske prinsen Siddhattha Gotama, buddhismens stifter, etter hans oppvåkning (bodhi). Buddha (med stor forbokstav) referer her til Siddhattha Gotama, som av buddhistiske tradisjoner regnes som en i en undelig rekke buddhaer.
Det er i dag enighet om at Buddha er en historisk person, og hovedtrekkene i hans livsskildring blir generelt akseptert. Det er derimot noe usikkerhet knyttet til nøyaktig når Buddha levde. En vanlig datering er 566–486 fvt., men dette er sannsynligvis for tidlig. Foreløpig konsensus blant forskere er at Buddha levde rundt år 400 fvt.
Buddhas liv
Som ung levde Siddhattha Gotama et bekymringsløst liv i Sakya-ættens hovedstad Kapilavatthu, på grensen mellom det nåværende Nepal og den indiske provinsen Bihar. En plutselig erkjennelse av sykdom, alderdom og død fremkalte en åndelig krise. Dette førte til at han forlot sin familie da han var 30 år gammel og ble en hjemløs asket. I flere år søkte han innsikt i tilværelsens mening hos tidens filosofer, og ble kjent som Sakyamuni ('vismannen fra Sakya-ætten').
Han utøvde lenge en streng askese, men til ingen nytte. Han satte seg så i meditasjon under et fikentre ved det nåværende Bodh Gaya i Bihar, og opplevde samme natt det avgjørende gjennombrudd til klar erkjennelse av tilværelsens sammenheng og veien til lidelsens opphør, nirvana. Dette var hans oppvåkning. Kort tid etter holdt han sin første preken i Sarnath, nær Varanasi, og fikk etter hvert en betydelig tilhengerskare, hvorav mange ble munker (bhikkhu).
Etter oppvåkningen synes ikke hans liv å ha vært preget av dramatiske begivenheter. Frem til sin død i en alder av 80 år var han på stadig vandring i Nord-India, hvor han underviste i dharma, den evige lære, som han mente å ha gjenoppdaget. Han innlot seg ofte i diskusjon med representanter for andre filosofiske og religiøse retninger; særlig var Buddha skarp i sin kritikk av brahmanismens metafysiske spekulasjoner og blodige offerkult. Han døde i Kushinagari, i nærheten av Kapilavatthu.
Vi møter i Buddha en personlighet preget av toleranse og besluttsomhet. Hans prekener bærer preg av intellektuell klarhet og skarp psykologisk innsikt.
Buddha som religiøs skikkelse
Buddha ble av sine tilhengere, og av hele den eldste tradisjonen, ikke betraktet som en gud, men som både guders og menneskers læremester: et enestående vesen som ved egen kraft var nådd frem til den forløsende innsikt. Riktignok tenktes han ikke å være virksom etter sin død, men i egenskap av forbilde og veiviser ble han allerede mens han levde gjenstand for store æresbevisninger. Etter hans død ble relikviene omhyggelig bevart i stupaer og gjort til gjenstand for kult. Buddha er den første av De Tre Juveler, Buddha, Dharma ('læren') og Sangha ('forsamlingen'), som alle buddhister tar sin tilflukt til den dag i dag.
Beretningene om hans liv ble fra første stund innvevd med overnaturlige hendelser: nedstigning som bodhisattva fra Tushita-himmelen, fødsel fra morens høyre side, samt prøvelser utsendt av frister-demonen Mara mens han satt under fikentreet. Disse har gjennom tidene vært et kjært emne for buddhistisk kunst og litteratur.
I mahayana-buddhismen fikk Buddha-skikkelsen en ny dimensjon, idet den ble kosmisk, evig og guddommelig. Sakyamunis fødsel og død blir betraktet som en illusjon, et skuespill utført for å undervise og derved frelse menneskene, og læren om Buddhas trikaya ('tre legemer') – det absolutte eller kosmiske dharmakaya ('lærens legeme'), det paradisiske eller himmelske sambhogakaya ('nytelsens legeme') og det jordiskenirmanakaya ('illusjonens legeme') – ble utarbeidet. Samtidig ble den gamle tanken om at Buddha bare var én i en uendelig rekke tilsvarende skikkelser som fra tid til tid fremstod i verden, utvidet til også å gjelde rommets dimensjon; et stort antall andre buddhaer tenkes i mahayana-buddhismen å trone hver i sitt paradis eller verdenssystem. Å bli gjenfødt i et slikt paradis, særlig hos Amitabha i vest, ble buddhistenes mål i store deler av Øst-Asia. I visse retninger, særlig den japanske Shingon, ble Buddha i form av Vairocana ('den strålende') betraktet som opphav til hele universet. Tantrismen opererer med en rekke på fem buddhaer som kun har symbolsk karakter; ved kompliserte korrespondanser tenkes de til sammen å utgjøre både den ytre og den indre helhet.