Grøntområde tilrettelagt for rekreasjon og opphold utendørs, sportsaktiviteter m.m. Ofte gartnerisk opparbeidet og vedlikeholdt, med plenareal, beplantninger, vannpartier o.l., men kan også være et naturområde som bare har en enkel tilrettelegging for bruk, i form av stier, sitteplasser o.l. I engelskspråklige land er det vanlig å bruke uttrykket park om ethvert område som er sikret for allmenne friluftsformål; i de norske betegnelsene natur- og nasjonalparker er det en tilsvarende betydning som kommer inn.
Bypark betegner en offentlig park i byområde, ofte brukt som betegnelse på parker i den sentrale bydel. Planlagte parker som ledd i byplanen slo ikke igjennom før omkring midten av 1800-tallet. De nye offentlige parker og gateplantninger i Paris ble hurtig kjent, og kom til å bli mønsterdannende for parker rundt om i Europas byer og ellers i verden i lang tid. I 1800-tallets parker var hovedvekten lagt på å skape skjønnhetsverdier og naturopplevelse inne i byen. En sterkere sosial målsetting for de offentlige parker kom inn etter 1900. Viktige mål ble at parkene skulle være lett tilgjengelige for alle i byen. Kommunalt parkvesen ble opprettet i mange byer i Norge. Byparker i større byer kan nå inndeles i sentralparker og bydelsparker. Sentralparken er byens hovedpark og skal gi ramme for et vidt felt av rekreasjons- og kulturaktiviteter. Bydelsparken skal imøtekomme kravet om lett tilgjengelighet for innbyggerne i byen.