Winston Churchill var en britisk offiser, politiker og forfatter. Han var statsminister i Storbritannia i 1940–1945 og ble i 1953 tildelt Nobelprisen i litteratur.
Winston Churchill var Storbritannias statsminister under andre verdenskrig, og er av mange ansett som en av 1900-tallets mest betydelige politikere. Han ble selve symbolet på britenes motstandsvilje og oppildnet hjemmefronten med sin fremragende talekunst. Typisk for Churchills retorikk er den kjente formuleringen han brukte om de britiske jagerflygerne under slaget om Storbritannia høsten 1940: «Aldri har så mange hatt så få å takke for så mye».
Churchill hadde en lang politisk karriere. Han var utdannet offiser, og det var først og fremst i krigstid han virkelig viste sitt politiske talent. I 1930-årene advarte han stadig mot Hitler-Tyskland (se Tysklands historie), men for døve ører. Etter krigen tapte han parlamentsvalget i 1945, men kom tilbake noen år senere og ble igjen valgt til statsminister for perioden 1951–1955.
For sin talekunst og sitt historiske forfatterskap ble han tildelt Nobels litteraturpris i 1953. Da han døde i 1965, ble han begravet med pomp og prakt. Både prosesjonen og seremonien var regissert av ham selv før han gikk bort.
Biografi
Winston Churchill var sønn av lord Randolph Churchill og Jenny Jerome. Han fikk sin utdannelse ved kostskolen Harrow, deretter ved Sandhurst militærakademi, hvor han ble uteksaminert i 1894. I 1899 drog Churchill som korrespondent for avisen Morning Post til Sør-Afrika, hvor han ble tatt til fange av boerne. Han maktet likevel å unnslippe og deltok deretter i krigen som kavaleriløytnant.
Politisk karriere
Churchill ble medlem av det britiske Underhuset som konservativ unionist i 1900, men gikk i 1904 over til det liberale partiet. I 1905 ble han understatssekretær for koloniene i regjeringen til Henry Campbell-Bannerman og spilte her en ledende rolle ved gjennomføringen av selvstyre for de tidligere boer-republikkene.
Ved regjeringsomdannelsen i 1908 ble Churchill handelsminister og i 1910 innenriksminister. I 1911 ble han marineminister. Flåtens beredskap stod sin prøve da første verdenskrig brøt ut, og Churchill nøt stor anseelse for sin innsats. Senere ble imidlertid tilliten til ham svekket; først og fremst etter at han hadde fått i stand det mislykkede angrepet på Dardanellene. Han gikk av i 1915.
I 1917 ble han minister for rustningsproduksjonen og i 1918 ble han krigs- og luftfartsminister. I 1921 overtok han kolonidepartementet, men måtte gå av i 1922 sammen med hele regjeringen. Han var etter hvert blitt temmelig upopulær blant de liberale velgerne og ble ikke gjenvalgt til Underhuset i 1922. I 1924 sluttet han seg til de konservative og ble valgt inn i Underhuset høsten samme år og var finansminister i 1924–1929.
I 1930-årene fikk han bedre tid til sin forfattergjerning, men var fortsatt aktiv i politikken. I utallige taler og artikler søkte han å vekke sine landsmenn. Han advarte særlig sterkt mot faren fra det nazistiske Tyskland, og opptrådte som talsmann for et kollektivt sikkerhetssystem. Den konservative regjeringen fulgte imidlertid en annen utenrikspolitisk linje.
Andre verdenskrig
Da andre verdenskrig brøt ut i 1939, ble Churchill igjen med i regjeringen, denne gang som marineminister. I denne posisjonen gikk han inn for en mer dynamisk krigføring, var for en skjerpet blokade av Tyskland, og mente at britene måtte legge hindringer i veien for farten gjennom norsk territorialfarvann. 10. mai 1940 etterfulgte han Neville Chamberlain som statsminister. Hans regjering ble satt sammen av representanter fra de konservative, de liberale og fra arbeiderpartiet.
Med en enestående kraft holdt Churchill motstandsviljen levende i Storbritannia etter at den militære situasjon var blitt prekær ved Frankrikes kapitulasjon juni samme år, der han bare kunne love sine landsmenn «blod, svette og tårer». Hans mektige og inspirerende taler virket også sterkt til å styrke motstandsviljen i de okkuperte land.
Foruten å forberede forsvaret av selve Storbritannia, sendte han sommeren 1940 den eneste britiske panserdivisjon til Egypt, og avverget på den måten trusselen mot Suez. Som under første verdenskrig hevdet Churchill at det gjaldt å ramme fienden på den mest sårbare del av fronten; i dette tilfellet Italia. Denne linje ble fulgt frem til Italias kapitulasjon i 1943.
Churchill var dessuten talsmann for en invasjon på Balkan, også fordi dette etter hans mening ville styrke vestmaktenes innflytelse i dette området etter krigen. Han gikk inn for et nært samarbeid med Sovjetunionen etter 1941. Med USA opprettholdt han nær kontakt også før amerikanerne kom inn i krigen. En frukt av denne var Atlanterhavserklæringen, utstedt av Churchill og Franklin D. Roosevelt etter et møte utenfor Newfoundland i august 1941.
Etter 1945
Etter Tysklands kapitulasjon i mai 1945 ble samlingsregjeringen oppløst, og Churchill dannet en ren konservativ regjering. Ved valget i juli samme år seiret arbeiderpartiet (Labour), og han gikk av som statsminister. Som leder for opposisjonen førte han en skarp kritikk mot regjeringen Attlees økonomiske og politiske disposisjoner. Han var særlig imot at India skulle få sin uavhengighet.
I sin berømte tale på Fulton College i USA i 1946 advarte Churchill mot Sovjetunionens voksende militære styrke og den fare som syntes å true («et jernteppe er i ferd med å senke seg gjennom Europa»). Han krevde nærmere samarbeid med USA. Etter valget i 1951 dannet Churchill på ny regjering og var en kort periode både statsminister og forsvarsminister. Selv om han ikke ønsket å bli adlet, ble han utnevnt til ridder av Hosebåndsordenen i 1953. Våren 1955 gikk han av helbredshensyn av som statsminister og ble etterfulgt av sin protesjé sir Anthony Eden. Han fortsatte som medlem av Underhuset helt til juli 1964. Da var han nesten 90 år gammel og hadde med unntak av årene 1922–1924 sittet sammenhengende i underhuset fra år 1900.
Forfatterskap
Churchills evner som taler var fremragende og hans bitende vidd var berømt. Sine kunstneriske og litterære evner utfoldet han i høyeste grad tross sin politiske aktivitet.
Han hadde en stor litterær produksjon, blant annet The River War (to bind, 1899), His Father's Son: The Life of Randolph Churchill (1906), My Early Life (1930, selvbiografi), The Unknown War: The Eastern Front (1931), Thoughts and Adventures (1932), Marlborough: His Life and Times (fire bind, 1933–1936) og Great Contemporaries (1937). Flere av disse verkene er oversatt til norsk.
Hans store verker om de to verdenskrigene: The World Crisis 1911–25 (fem bind, 1923–1930, norsk utgave 1936) og The Second World War (seks bind, 1948–1954, norsk utgave tolv bind, utgitt i 1948–1954) hører til de viktigste kildene om disse årenes politiske og militære begivenheter.
Churchill ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1953. Etter at han hadde gått av som statsminister, skrev han storverket A History of the English-Speaking Peoples (fire bind, 1956–1958, norsk oversettelse 1960–1961). Churchill offentliggjorde dessuten sine taler, His Complete Speeches 1897–1963 (åtte bind, 1974). I 1963 ble han utnevnt til æresborger av USA.
Les mer i Store norske leksikon
Ekstern lenke
Litteratur
- Best, Geoffrey: Churchill : A Study in Greatness, 2001, Finn boken
- Jenkins, Roy: Churchill, 2009, Finn boken
- Lukacs, John: Churchill : Visionary. Statesman. Historian, 2002, Finn boken
- Ramsden, John: Man of the Century: Winston Churchill and his Legend Since 1945, 2002, Finn boken
- Sevaldsen, Jørgen: Churchill: Statsmand og myte, 2012