Nora Gulbrandsen var en av Norges første profesjonelle industridesignere. Hun er fremst kjent for arbeidene i modernistisk design for Porsgrunds Porselænsfabrik fra 1930-årene.
Oppvekst
Nora Gulbrandsen vokste opp i en bemidlet familie i Kristiania. Hun tok eksamen artium i 1914, og i 1919 fikk hun en datter i et ekteskap som varte fra 1917 til 1922. Gulbrandsen var en selvstendig kvinne med sterkt pågangsmot.
Studier
I perioden fra 1923 til 1927 studerte Gulbrandsen ved Statens håndverks- og kunstindustriskole. Der hadde hun Johan Sirnes, Enevold Thømt og Jacob Prytz som lærere. Skolen var viktig for hennes utvikling da kunsthåndverket var i brytningstiden mellom stilperiodene nyklassisisme og funksjonalisme.
Porsgrunds Porelænsfabrik
Sommeren 1927 sluttet Hans Flygenring i stillingen som sjefsdesigner for Porsgrunds Porselænsfabrik (PP). Jacob Prytz og Thor Kielland i Foreningen Brukskunst hadde tidligere gjort PPs ledelse oppmerksom på Nora Gulbrandsen. De fikk henne til å lage et par utkast til te- og kaffeserviser som de viste PP-direktøren Andreas Keim. I desember 1927 var hun en kort tid på fabrikken, og i januar året etterpå fikk hun fast stilling med god lønn og gunstige ansettelsesvilkår.
Landsutstillingen i Bergen
Nora Gulbrandsens ilddåp var å fornye fabrikkens kunstneriske profil før Landsutstillingen i Bergen 1928. I løpet av få måneder tegnet hun 20 nye modeller. Inkludert servisemodellenes ulike deler ble det totalt 30 stykk. Lysestakene, med modellnummer 2066 og 2067, var tilpasset Hans Flygenrings servise 1825. Utkastene som Jacob Prytz og Thor Kielland viste for direktør Keim var blitt til kaffe- og teserviset 1847 og kaffeserviset 1848. Gulbrandsen laget også en vase og et par bonbonnierer i orientalskinspirert stil.
Flere utstilte dekorer var antagelig utført med turistmarkedet som målgruppe. En vase hadde Bergenhus som motiv og de syv fjell dannet bakteppe. Stiliserte stavkirker og mennesker som drev med sport var andre motiver som speilet både tidsånd og livsstil. Dekoren var vekselvis malt i flater og som strekdekor.
Gulbrandsen høstet mange lovord for kolleksjonen. Den svenske kunsthistorikeren Gustaf Munthe skrev i Svenska Slöjdföreningens tidsskrift at «i fråga om keramikk står porslinet avgjort främst. Här är det Porsgrunds Porcelænfabrik, som går i spetsen, och vill man nämna någon av dess konstnärer framför de andra, skulle det vara Nora Gulbrandsen. Porslinet är tunt, rent och hårt i godset, den målade dekoreringen behärskad, färgglad och smaksäker.»
Aftenpostens anmelder var enig med Munthe og skrev at Gulbrandsen hadde «den letthet og det raffinement, porselensteknikken krever, og har ført fabrikken bort fra den store grove keramikk-dekor, den dyrket en tid.»
Dekor i overglasur
Da Nora Gulbrandsen kom til Porsgrunds Porselænsfabrik hadde bedriften stor produksjon av underglasurdekorer som var influert av Den Kongelige Porcelainsfabrik. Hun ønsket derimot å innføre en ny palett som ikke tålte underglasurbrenning. Det førte til at motiver og dekorer ble malt utenpå glasuren. Uttrykket ble tydeligere enn før. Ulempen var at overglasuren tålte slitasje dårlig.
Geometrisk design
Gulbrandsens arbeider var under 1930-tallet konstruert over grunnformer som klot og sylinder. Dekoren nærmet seg billedkunstens plangeometriske språk. Maleriet var ofte i sjatteringer fra lyst til mørkt. Gulbrandsens motivverden var internasjonal og hun hentet inspirasjon fra tyske porselensdesignere, antagelig Ursula Fesca og Theodor Bogler, med flere.
Terralen og Verdensutstillingen 1937
I 1934 lanserte Porsgrund Terralen, som var en type biskviporselen med en voksaktig overflate. Navnet kom fra navnekombinasjonen terrakotta og porselen. Enkelte Terralen-gjenstander ble utført med flat skåren relieffdekor. I 1937 kom den svarte skiferglasuren. Da den ble påført Terralen-godset fikk den en skimrende overflate. Skiferglasuren ble først vist på Verdensutstillingen i Paris i 1937. Der gikk både Musée de Sévres og Kunstindustrimuseet i Oslo til innkjøp av hennes nye arbeider.
Produksjon under okkupasjonsårene
I 1940 utformet Nora Gulbrandsen en rekke motiver over kjente norske landemerker, som Akershus festning, fjordlandskap, det ikke ferdigstilte Oslo rådhus, med flere. Under andre verdenskrig ble det hindringer i produksjonen ved Porsgrunds Porselænsfabrikk. Da fabrikken ikke fikk tak i råvarer, produserte man et grovere gods i keramikk, markedsført som ppk (Porsgrunds Porselænsfabrik Keramikk).
Gulbrandsen var fra det tidspunktet nødt å lage robuste modeller, helt ulikt hennes forfinede porselensdesign. Skåler, vaser og fat ble formdreid og oftest glasert i kun én farge. Hun utførte også noen prydfigurer i ppk-keramikk.
Eget verksted
I 1946 sluttet Nora Gulbrandsen ved PP og etablerte eget keramikkverksted i Oslo. Hennes arbeider var påvirket av den nye tidens design. Utførelsen var organisk og dekoren friere. Samtidig ble det tydelig at hun ikke klarte å prestere på samme høye nivå som da hun arbeidet for PP. I 1951 hadde Gulbrandsen separatutstilling på Kunstindustrimuseet i Oslo.
Andre arbeider
På Landsutstillingen i Bergen i 1928 utstilte Nora Gulbrandsen også prøver til tapeter, vevd i kunstsilke, lin og bomull i geometriske mønster. I 1929 deltok hun i konkurransen om kirketekstiler til Nidarosdomen og vant med blant annet en messehagel, tidsnok til Olavsjubileet i 1930. Gulbrandsen tegnet også noen tapeter til Vallø Tapetfabrikk.
Under andre verdenskrig formga Gulbrandsen noe sølv for J. Tostrup og i 1950-årene brosjer i sølv og emalje for David-Andersen. Mest kjent er brosjen med helleristningsmotiv.