Mikhail Bakhtin, russisk litteraturforsker og kulturfilosof. Med bakgrunn i den aktuelle striden mellom den formalistiske og den sosiologiske retningen i sovjetisk litteraturvitenskap fremsatte han allerede i 1920-årene en rekke ideer om forholdet mellom semiotikk og ideologi som foregriper moderne teorier. Flere bøker utgitt av hans venner under deres navn tilskrives i dag Bakhtin, som ikke lenger kunne publisere selv, etter at han 1929 ble fengslet, anklaget for anti-sovjetisk virksomhet og deportert til Kasakhstan. Blant disse bøkene er de viktigste Den formale metode i litteraturvitenskapen (1928, av P. N. Medvedjev) og Marxismen og språkfilosofien (1929, av V. N. Volosjinov).
Viktig for Bakhtins teori er språkets dialogiske aspekt, som er et «translingvistisk» fenomen og faller utenfor den tradisjonelle lingvistikken. Dette synspunkt ligger til grunn for hans epokegjørende avhandling om Dostojevskijs «polyfone» roman, Problemer i Dostojevskijs forfatterskap (1929, ny utgave Problemer i Dostojevskijs poetikk, 1963). Grunnleggende for Bakhtins kulturfilosofi er teorien om at en kultur stivner og dør når den isoleres, og at kulturell vekst foregår på grensen til andre kulturer, i møter, konfrontasjoner, grenseoverskridelser og hybridiseringer. Dette kommer til uttrykk blant annet i karnevalet. Hans hovedverk her er François Rabelais og middelalderens og renessansens folkekultur (1965, skrevet allerede 1940). I 1975 kom Problemer i litteratur og estetikk, en samling av hans mindre arbeider, fulgt 1979 av en lignende samling, Ordkunstens estetikk. Her stiller Bakhtin seg ytterst kristisk til alle former for språklig renhetstenkning, idet han insisterer på flerspråklighet og forskjelligspråklighet som et iboende trekk i språket og på språklig renhet som en lingvistisk abstraksjon. Gjenoppdagelsen av Bakhtin har virket befruktende ikke bare på russisk og internasjonal litteratur- og språkvitenskap, men på humanvitenskapene generelt.
Se også Rabelais og latterens historie.