Mikhail Bakhtin var en russisk litteraturforsker og kulturfilosof. Hans arbeider innenfor språkteori, litteratur og kulturforskning, som ble til på 1920- og 30-tallet, ble gjenoppdaget i 1960-årene og har hatt stor innflytelse ikke bare på russisk og internasjonal litteratur- og språkvitenskap, men på humanvitenskapene generelt.
Biografi
Bakhtin vokste opp i Orjol, Vilnius og Odessa. Han studerte i Odessa og St. Petersburg og bodde fra 1924 i St. Petersburg, der han var aktiv i en krets av forskere som senere fikk navnet «Bakhtinkretsen». I 1929 ble fengslet, anklaget for anti-sovjetisk virksomhet og deportert til Kustanaj i Kasakhstan. Der arbeidet han som bokholder, inntil han i 1936 flyttet til Saransk, der han arbeidet som lærer. Under krigen bodde han i Moskva, og innleverte 1940 sin doktoravhandling om François Rabelais ved Gorkij-instituttet. Han dro tilbake til Saransk og arbeidet der til han ble pensjonert i 1961. I 1969 flyttet han på grunn av sviktende helse (Bakhtin led hele livet av osteomyelitt) tilbake til Moskva og levde der de siste årene av sitt liv.
Bakhtinkretsen
Med bakgrunn i den aktuelle striden mellom den formalistiske og den sosiologiske retningen i sovjetisk litteraturvitenskap fremsatte Bakhtin allerede i 1920-årene en rekke ideer om forholdet mellom semiotikk og ideologi som foregriper moderne teorier. Flere bøker utgitt av hans venner under deres navn tilskrives i dag Bakhtin, som ikke lenger kunne publisere selv. Blant disse bøkene er de viktigste Den formale metode i litteraturvitenskapen (1928, av Pavel Medvedjev) og Marxismen og språkfilosofien (1929, av Valentin Volosjinov).
Dialogteori
Viktig for Bakhtins teori er språkets dialogiske aspekt, som er et «translingvistisk» fenomen og faller utenfor den tradisjonelle lingvistikken. Dette synspunkt ligger til grunn for hans epokegjørende avhandling om Dostojevskijs «polyfone» roman, Problemer i Dostojevskijs forfatterskap (1929, ny utgave Problemer i Dostojevskijs poetikk, 1963).
Karnevalsteori
Grunnleggende for Bakhtins kulturfilosofi er teorien om at en kultur stivner og dør når den isoleres, og at kulturell vekst foregår på grensen til andre kulturer, i møter, konfrontasjoner, grenseoverskridelser og hybridiseringer. Dette kommer til uttrykk blant annet i karnevalet. Hans hovedverk her er doktoravhandlingen François Rabelais og middelalderens og renessansens folkekultur (som først kunne komme ut 1965).
Senere essaysamlinger
I 1975 kom Problemer i litteratur og estetikk, en samling av hans mindre arbeider, fulgt 1979 av en lignende samling, Ordkunstens estetikk. Her stiller Bakhtin seg ytterst kristisk til alle former for språklig renhetstenkning, idet han insisterer på flerspråklighet og forskjelligspråklighet som et iboende trekk i språket og på språklig renhet som en lingvistisk abstraksjon.
Se også Rabelais og latterens historie.