Alta-saka var en politisk konflikt fra rundt 1968 til 1982, hvor samiske interesser og miljøverninteresser gikk mot en storskala vannkraftutbygging i Indre Finnmark. Saka fikk stor betydning for utviklinga av norsk samepolitikk.
Bakgrunn
De første planene om utbygging av Alta–Kautokeino-vassdraget ble lagt fram i 1968. Planene møtte hard kritikk, og i 1973 ble «Altautvalget» for bevaring av vassdraget danna. Motstanden mot utbygginga var basert på samiske interesser, reindriftsinteresser og miljøverninteresser.
Det som gjorde Alta-saka spesiell i forhold til andre utbyggingssaker på samme tid, var at utbygginga ville føre til svært negative konsekvenser for samisk reindrift, og at det ble foreslått å demme ned den samiskspråklige bygda Máze (norsk: Masi). Máze ble unntatt planene og varig verna i 1973.
Miljøvernargumentene gikk på vassdragets betydning som lakseelv, for jordbruk og klima i Alta-området og de særegne naturkvaliteter i Alta-dalen. Forskningsrapportene som ble utarbeida i forbindelse med planene, konkluderte også med at området ved det unike elvegjelet Šávču (norsk: Sautso) hadde et svært rikt plante- og dyreliv.
Den samiske organisasjonen NSR og reindriftssamenes forbund NRL var begge motstandere av utbygging. Det samme var Alta (Áltá) og Kautokeino (Guovdageaidnu) kommuner, som gjorde vedtak mot utbygging i 1976. Sammen med disse samiske og lokale interessene stod ulike natur- og miljøvernorganisasjoner i kampen mot regjeringa, energimyndighetene og Finnmark fylkesting.
Folkeaksjonen
I 1978 samla verneinteressene seg i Folkeaksjonen mot utbygging av Alta/Kautokeino-vassdraget. Det ble samla inn 15 000 underskrifter mot utbygginga, som ble oversendt Stortinget. Tross dette vedtok Stortinget utbygging med en installasjon på 150 MW og bygging av en 110 meter høy demning ved Šávču.
Sommeren 1979 tok folkeaksjonen i bruk sivil ulydighet og stansa anleggsarbeidet i en periode. I oktober 1979 slo en gruppe samer opp telt utenfor Stortinget og krevde utbyggingen stansa. Da regjeringens svar ble negativt, satte samene i gang sultestreik. Samtidig som det ble brukt sivil ulydighet og demonstrasjoner, lå organisasjonene i dialog med myndighetene. Det ble dessuten arbeidet på internasjonalt plan, med involvering av både FN-systemet og internasjonale urfolksorganisasjoner som WCIP og IITC (International Indian Treaty Council/Den internasjonale indianeravtalens råd). Norge fikk etter hvert hard kritikk internasjonalt for sin behandling av samene, og ikke minst for spriket mellom Norges holdning til urfolk internasjonalt og på hjemmebane.
Regjeringa stansa anleggsarbeidet i 1979, gav reineierne forlenga uttalefrist og utarbeida en ny stortingsmelding om Alta-saka. Denne konkluderte med at det ikke var framkommet nye momenter, og Stortinget avviste derfor å behandle saka på nytt. Reineiernes krav om å stanse utbygginga inntil spørsmålet om samenes rettigheter var avklart, ble også avvist av regjeringa.
Alta-saka ble brakt inn for retten. I desember 1980 forelå dom i skjønnssaka i Alta herredsrett. Dommen var kritisk til store deler av saksbehandlinga. Blant annet ble det slått fast at utbygginga var i strid med vernevedtaket av Máze. Men retten slo likevel fast at utbygginga var lovlig. Dette førte til anleggsstart igjen i januar 1981, med nye sivile ulydighetsaksjoner fra folkeaksjonen. Aksjonene ble stansa av politiet, men 24. januar starta en gruppe samer på ny en sultestreik. Denne pågikk til 25. februar da anleggsarbeidet på ny ble stoppa for å vurdere om arbeidet var i strid med kulturminnelova. Etter at disse spørsmålene var avklart, ble anleggsarbeidet gjenopptatt i september 1981 og pågikk siden uten nevneverdige hindringer.
I 1982 erklærte Høyesterett seg enig med herredsrett i at utbygginga var lovlig. Folkeaksjonen ble oppløst samme år.
Etterspill
Alta-saka førte til en totalreform av norsk samepolitikk. Det hadde siden slutten av andre verdenskrig blitt gjort oppmykende grep; blant annet ble det fra 1959 lov å bruke samisk i skoleundervisninga, og i 1964 ble Norsk Sameråd etablert. Konflikten viste imidlertid at det var behov for nytt lovverk og et nytt representasjonsorgan for samene. Det første samerettsutvalget ble nedsatt i 1980, og de la fram sin innstilling i 1984.
Som resultat av Samerettsutvalgets arbeid kom det en ny samelov i 1987 – samme år som Alta-demninga ble åpna; en egen grunnlovsparagraf om samisk språk, kultur og samfunn i 1988; og Sametinget ble åpna i 1989.
I tillegg til Alta-sakas store urfolkspolitiske betydning, var også kulminasjonen av en omfattende debatt om norsk kraftutbygging som hadde pågått siden slutten av 1960-årene. Denne debatten omhandla sentrale spørsmål som energipolitikk, saksbehandling i offentlige etater, premisser for stortingsvedtak og rettsbeskyttelse for verneinteresser, verdien av lokalt selvstyre, rettigheter til naturressurser – og altså ikke minst forholdet mellom storsamfunnet og etniske minoriteter.
Les mer i Store norske leksikon
Eksterne lenker
- Arkivverket.no: Alta-saken
Litteratur
- Borring, Jan med flere: Alta-bilder : 12 års kamp for Alta-Kautokeinovassdraget, 1981, isbn 82-530-1145-8, Finn boken