Den greske antikken

På 1000-tallet fvt., ved overgangen fra bronsealder til jernalder, forsvant den mykenske kulturen i Hellas. I de følgende århundrer oppstod den styreformen som ble den normale i klassisk gresk tid og fortsatte som lokal styreform til antikkens slutt, nemlig bystaten (gresk: polis). Bystaten bestod av et sentrum med en større eller mindre samlet bebyggelse og et omland med dyrket mark og utmark/allmenning. En vanlig polis var ikke særlig stor, kanskje noen hundre kvadratkilometer.

Bystatene oppstod først i Lilleasia omkring år 800 fvt. Derfra spredte systemet seg raskt til de sørlige og østlige delene av Hellas og til oversjøiske områder da koloniseringen tok til omkring 750. I de nordlige og vestlige delene av Hellas var det få bystater. Der det ikke var bystater, ble det gjerne dannet løsere stammeforbund (ethne).

Enhver koloni hadde sin moderby og kunne i sin tur sende ut kolonier og selv bli moderby, men koloniene var nesten alltid politisk selvstendige.

• Les mer om Den greske antikkens forhistorie.

Den greske antikkens historie kan deles inn i tre hovedperioder; arkaisk tid (cirka 800–480 fvt.), klassisk tid (480–323 fvt) og hellenistisk tid (323–3O fvt.).

Arkaisk tid (cirka 800–480 fvt.) var preget av bystatenes fremvekst, der det før kun var småkongedømmer og høvdinger. Hellas fikk på ny et skriftspråk, fjernhandel, befolkningsøkning og monumentalbygninger, etter de såkalte «mørke århundrene» i kjølvannet av den mykenske kulturens fall rundt 1150 fvt.

Perserkrigene markerer overgangen til klassisk tid (480–323 fvt.), hvor Sparta og Athen står frem som de ledende statene i Hellas. Etter flere kriger og innbyrdes strid ble bystatene svekket. I 338 ble statene i Hellas (unntatt Sparta) undertvunget av kong Filip av Makedonia. Med hans sønn Aleksander den stores død i 323 begynte den hellenistiske tid. Denne løp frem til om lag år 30 fvt., da det siste hellenistiske riket, Egypt, ble underlagt Romerriket.

• Les mer om Den greske antikkens historie.
• Se en kronologisk oversikt over den greske antikkens historie.

Antikkens Hellas var politisk sterkt splittet. Flere hundre små bystater over et tidsrom på mange hundre år skapte ingen enhetlig politisk kultur. Det fantes allianser og militære forbund, men politisk samling til én stat var aldri på tale. Men grekerne var likevel klar over at de kulturelt og politisk hadde mye til felles, ikke minst fordi de levde i den spesielle formen for bystat som man kalte polis. I snevreste forstand var polis et kollektiv av menn med borgerrett (ikke kvinner, barn og ufrie). Ideelt sett hadde hver polis autonomi (frihet og egne lover) og autarki (kunne klare seg med egne ressurser). I realiteten var de fleste underlagt en hegemon (gresk leder/ veiviser) og drev omfattende handel med andre bystater for å få tilgang på de varene de trengte.

Der hvor fulle politiske rettigheter ble forbeholdt et mindretall av rike, ble styreformen kalt oligarki (styre av få); der hvor alle borgerne hadde (tilnærmet) like rettigheter, ble den kalt demokrati (styre av folket) eller isonomi (lik andel i styret).

Korinth var en av statene som hadde et sterkt oligarki. I Sparta utgjorde fullborgerne en liten del av den totale befolkningen. Statens militære behov var en overordnet faktor, og forfatningen endret seg lite etter 500-tallet.

• Les mer om Sparta, oldtidens Korinth og Syrakus.

Vi vet lite om folketallet i de gamle greske bystatene, men det er blitt beregnet ut fra størrelsen på hær og flåte. I Athen var det trolig mellom 260 000 og 300 000 innbyggere da byen var på høyden av sin makt, rundt 430 fvt. På samme tid hadde Korinth kanskje 90 000 innbyggere, mens Theben og Akragas (Agrigent) hadde om lag 50 000 hver. Enkelte bystater hadde bare 5000 innbyggere.

Kvinnene var uten politiske og legale rettigheter, og deres funksjon var i hjemmet og i slektens tjeneste. De var også fraværende i det sosiale liv. Dette førte blant annet til fremveksten av hetære-institusjonen. Hetærene var kvinner som stod utenfor de strenge familiestrukturene, og mange hetærer var profesjonelle selskapsdamer og underholdere som deltok på fester der familiens kvinner ikke hadde adgang. En del av dem var prostituerte. Hetærene var som oftest innflyttere, og var blant de få kvinner som hadde selvstendig økonomi.

Gresk religion og kultur har sine røtter dels i religiøse forestillinger de indoeuropeiske stammene brakte med seg da de vandret inn i det senere greske området, dels i myter og riter som de overtok fra den førgreske befolkningen eller fra andre folk som de siden kom i kontakt med.

Grekerne hadde ingen egentlig prestestand. Mye av gudsdyrkelsen var nær knyttet til familien, og de markante begivenhetene i menneskelivet – fødsel, overgangen til voksen alder, bryllup og død – var forbundet med religiøse riter. Staten tok seg av forholdet til gudene ved å anlegge helligdommer, bygge templer, og holde regelmessige fester med slaktofringer som et viktig innslag.

Offentlig kult ble ledet av arkhontene eller andre årlig utpekte embetsmenn, men slike verv gikk av og til i arv i bestemte familier. Noe hellig (kanonisk) skrift fantes ikke, men Homers dikt, som ble alle grekeres felleseie, formet de store guders skikkelser slik de levde i folks bevissthet, i diktning og i bildende kunst.

• Les mer om gresk religion.

De første filosofer er de såkalte joniske naturfilosofene på 500-tallet fvt. Den eldste vi kjenner navnet på var Thales fra Milet som hevdet at vann er alle tings urstoff.

I bystaten Athen la sofister (lærere i retorikk og visdom) grunnlaget for et filosofiens gjennombrudd med sine diskusjoner om politiske og moralske spørsmål. Her fremstod på slutten av 400-tallet Sokrates, som med sine inngående spørsmål om alle ting ble selve filosof-idealet for senere generasjoner. Sokrates etterlot seg ingen skrifter, men er kjent gjennom sin elev Platon. Platons elev Aristoteles var mer systematisk og empirisk orientert. Han behandlet i sine verker alle datidens kjente vitenskaper, blant annet biologi, estetikk, etikk og politisk filosofi. Mange grunnleggende begreper innen naturvitenskapene kan føres tilbake til ham.

Epikur, som rundt 300 fvt. grunnla en filosofisk skole i Athen, fikk stor betydning med sin sokratisk inspirerte moralfilosofi. I de neste århundrene fantes et mangfold av religiøs og filosofisk spekulasjon. Nyplatonisme og stoisisme er blant de skoler som forsøkte å lage helhetlige syn eller systemer.

• Les mer om antikkens filosofi.

Vitenskap i Den greske antikken regnes for å være grunnlaget for europeisk naturvitenskap. Vitenskapen hadde sitt utspring blant de store tenkerne i Hellas omkring 500–600 år før vår tidsregning. Thales fra Milet ansees derfor å være Vestens første vitenskapsmann og filosof. Han påviste blant annet at rav (elektron på gresk) tiltrakk seg små partikler, og med ham og Pytagoras ble matematikken brakt fra Orienten til Hellas.

• Les mer om vitenskap i den greske antikken.

Gresk litteratur hatt grunnleggende betydning for europeisk kultur. Grekerne skapte en rekke litteraturformer som har gått i arv til kulturkretsens folk. Skikkelser og tanker som vi først møter i gresk diktning er blitt felleseie. De eldste greske litteraturverker som er bevart, er Homers dikt Iliaden og Odysseen.

• Les mer om den greske antikkens litteratur.

Man regner den egentlige greske kunst fra rundt år 1000 fvt. Høydepunktet ble nådd i Athens storhetstid under Perikles på 400-tallet fvt. Den klassiske greske kunsten har senere vært et forbilde for europeisk kunst.

• Les mer om den greske antikkens kunst og arkitektur.

Se gresk.

• Hellas' litteratur i antikken
• antikkens greske teater
• den greske antikkens kunst og arkitektur
• musikk i Det gamle Hellas
• vitenskap i den greske antikken
• antikkens filosofi
• gresk astronomi
• fremstående grekere i antikkens Hellas