Guttebøker er en sjanger innenfor barne- og ungdomslitteraturen som er skrevet for å leses av gutter, og som vanligvis har gutter og unge menn som hovedpersoner. Innenfor guttebøkene finnes både røverromaner som ble lest for underholdningens skyld, og bøker som ble skrevet og lest som direkte og indirekte oppdragelse.
Det kjønnsdelte barnebokmarkedet varte fra cirka 1850 til 1960. De fleste bøkene for barn over 10 år ble da solgt som enten guttebøker eller ungpikebøker.
Guttebøkenes rolle som dannelsesromaner gjenspeiler en tid da det fantes faste, ulike idealer for oppdragelse til mannsrollen og kvinnerollen.
Idealet i guttebøkene er nesten uten unntak gutter og menn som er handlekraftige, samtidig som de styres av en klar etisk holdning om plikt og ansvar. Moralen ligner ofte på det idealet som uttrykkes i Rudyard Kiplings kjente dikt «If» («Hvis»): «Hvis du kan bli på post når man forlot deg, og holde hodet klart når alt slår klikk» (her sitert i André Bjerkes oversettelse).
Sosialisering til gutterollen og mannsrollen ble som regel skjult i en handling med ytre handlingsdrevet intrige. Man kan også si (med en formulering fra Kristin Ørjasæter) at det styres av «idealet om at norske gutter blir menn gjennom sin evne til å forholde seg konstruktivt til naturen».
Både guttebøker og ungpikebøker ble skrevet med utgangspunkt i dannelsesromanens reisemønster: hjemme–ute–hjemme. Ungpikebøkene hadde som regel et tyngdepunkt i den siste hjemmefasen («her er det godt å være»). I guttebøkene lå tyngdepunktet gjerne i reisen og opplevelsen, mens hjemkomsten og læringsutbyttet er kortere oppsummert.
Både guttebøkene og pikebøkene handlet om sosialisering til kjønnsstereotype voksenroller. I pikebøkene var sosialiseringen eksplisitt og ble gjerne drøftet i bokas tekstnivå. I guttebøkene var kjønnsrollene og sosialiseringen gjerne mer indirekte og underforstått.
Markedet for barne- og ungdomsbøker var stort sett kjønnsdelt fra 1850 til 1960-tallet. Den første perioden guttebøker var dominert av eksotiske eventyr.
Det store volumet av det sene 1800-tallets guttebøker var hefteserier med dramatiske hendelser. I Bernt Lies bok Sorte Ørn (1894) nevnes flere slike:
«Med skrikende fargeglade omslag lå de og lyste og lokket i det vesle lurvete butikkvinduet til [bokhandler] Mæland, og titlene var nok til å gjøre en kriger selv av den spakeste: 'Wicondera, den hvite ørn', 'Bloddrikkeren på Tonga Tabu', 'Urskogens snikende slange', 'På liv og død' o.s.v., o.s.v.»
Mange av de bøkene fra 1800-tallet som huskes og fremdeles gjenutgis, er varianter av eksotiske eventyr. Dette er bøker som Tsarens kurer, Kong Salomos miner, Huckleberry Finn, Skatten på sjørøverøya og En verdensomseiling under havet. Av de 25 titlene som ble gjenutgitt i serien Gyldendals Ungdomsklassikere (1993–1996), var 64 prosent opprinnelig utgitt i perioden 1852–1900. De har et ukomplisert verdensbilde, hvor verden er åpen, delvis uutforsket, delvis uutnyttet, med dramatiske element og med et rikt utbytte for den dristige eventyrer. Slik europeiske imperialister så verden den gang: som den hvite manns lekegrind. Blant forfattere som for det meste er glemt i dag, kan nevnes britene Robert M. Ballantyne (1825–1894) og G.A. Henty (1832–1902).
Etter århundreskiftet endret bøkene karakter. Eventyr i imperiets fjerne farvann ble til dels erstattet av sommerferieeventyr, en situasjon som både var mer realistisk og mer oppnåelig. Kristian Elster den yngres Den ensomme øy (1921) var det første norske «ferie-eventyret».
Moderne teknikk var hele tiden et tema i guttebøkene, enten det gjaldt Jules Vernes luftballong og undervannsbåter, eller flyvemaskinene i W.E. Johns’ Biggles-bøker.
I norske barnebokhistorie fantes det også et element av «kartlegging av landet», etter hvert som vi fikk guttebøker med handling fra ulike landsdeler: Bernt Lie fra Tromsø, Håkon Evjenth fra Finnmark, Emil Herje fra Trøndelagskysten, Bernhard Stokke fra Østerdalen, Sverre S. Amundsen fra Tjøme i Vestfold og Gabriel Scott fra Sørlandet. Dette kan kalles barnelitteraturens versjon av heimstaddiktinga ved århundreskiftet 1900.
Den norske journalisten, redaktøren og forfatteren Audun Hierman plasserer seg midt oppe i mellomkrigstidas guttebok-trender med sitt forfatterskap under pseudonymet Peder Flint. Han skrev om gutters dannelsesreiser i handelsflåten, han skrev om speidergutter på tur, han forente fascinasjon for teknikk med geografiske eventyr i bøker som Det flammer i øst : en norsk flyvers oplevelser i Kina (1934), og han skrev heltefortellinger fra krigen i Gutter som var med (1947).
I en oversikt fra 1936 delte barnebibliotekaren Rikka Deinboll inn guttebøkene i ni kategorier: robinsonader, villmarksfortellinger, krigs- og antikrigsbøker, detektivfortellinger, sjøfortellinger, flygefortellinger, sportsfortellinger, indianerfortellinger og speiderfortellinger. Inndelingen var ikke systematisk, men gir et godt inntrykk av hvilke bøker som ble skrevet for og lest av gutter i Norge i mellomkrigstida. Et overordnet tema var at de unge hovedpersonene brøt ut av hverdagen og opplevde noe ekstraordinært.
Robinsonadene, inspirert av Robinson Crusoe, var en boksjanger som tilbød oppdagelser, mestring og følelse av suverenitet. Den mest kjente norske boka i sjangeren er Oluf Vilhelm Falck-Ytters Haakon Haakonsen. En norsk Robinson (1869).
Til robinsonadene hørte også eventyr om skattejakter i fjerne farvann, som Robert Louis Stevensons Skatten på sjørøverøya, og utforskningen av nye landområder, som i Robert M. Ballantynes Gorillajakten (1861) fra Vest-Afrika.
Windju-Simonsens forlag utga i 1930-åra seks bøker av den danske forfatteren Peder Jerndorff-Jessens (1900–1993). Titler som Mayafolkets gåte, Pampaens erobring og Vulkanens skatt understreker at dette er dramatiske eventyr i fjerne land. Noen av disse bøkene er samtidig sjøfortellinger eller teknikk-eventyr med flyvemaskiner. I hovedsak er det snakk om sene varianter av Viktoriatidens skattejakter i imperiets utkanter, hvor hvite gutter møtte mer primitive kulturer. Psevdonymet Gerhard Grevers boktittel En norsk guts eventyr i Sydhavet (1912/1937) er like talende.
De geografiske eventyrene fantes også i en variant kjent som «forsvunnede verdener» – «lost worlds». I årene før flyving ble alminnelig og den geografiske kartleggingen av verden var fullført, var det mulig å tenke seg at det lå et mystisk kongerike et sted bak de sju blåner. Henry Rider Haggard innledet denne sjangeren med bøker som Kong Salomos miner (1885) og Hun (1887). Det handlet å finne geografiske lommer med forhistoriske dyr eller gjenlevende ætlinger etter oldtidsriker. Etter Haggard fulgte lignende bøker av Rudyard Kipling (The man who would be king, 1888), Arthur Conan Doyle (The lost world, 1912) og Edgar Rice Burroughs (The land that time forgot, 1918).
Lost World-sjangeren fanget opp naturfaglig fascinasjon i det lange kjølvannet av darwinismen og den stadige jakten etter nye funn av dinosaurfossiler som pågikk i 1877–1892 og som omtales som «The Bone Wars». Samtidig var jakten på oldtidsrikene blitt intensivert. Fra 1870 ble Troja utforsket, og i 1882 ble et eget vitenskapelig selskap for egyptologi etablert i Storbritannia. Slike oppdagelser inspirerte romanforfattere til å skape sine egne versjoner.
Bøker av Haggard og Doyle er sammen med Skatten på sjørøverøya beskrevet som en litterær sjanger eller idétrend kalt «Victorian Quest Romance». Litteraturhistorikeren Robert Fraser mener at sjangeren samlet britiske helter på jakt etter det opprinnelige. De gjør sine eventyrlige reiser over hele verden: Stevenson søkte sin tapte barndom på skattejakt, Haggard lette etter den vestlige sivilisasjonens røtter i det dypeste Afrika, Kipling lette etter kjernen i det menneskelige i sin bok om ulvebarnet Mowgli, og Arthur Conan Doyle gikk helt tilbake til urtidens dyreliv.
Nils Lies På sporet (1930) handler om to gymnasiaster på fottur over Hardangervidda som må hamle opp med reintyver. Dette fanger i én setning opp mye av gutteboksjangeren: bedrestilte ungdommer, friluftsliv og kriminalintrige.
Villmarksfortellingene omfatter bøker om friluftsliv og mestring av naturen, som hos Håkon Evjenth. Sjangeren omfatter også bøker hvor fortellingen sees fra dyrs synsvinkel. Voksenbokforfattere som Jack London og Mikkjel Fønhus har blitt mye lest av barn og ungdom.
Krigsbøker har blitt oppfattet som et egnet sjanger for å utvikle patriotisme hos unge gutter. Det gjelder historiske kriger, som i Carit Etlars Gjøngehøvdingen (1853) og bøker om Tordenskjold og vikingtiden. Det gjelder også reportasjepregede samtidsbøker som Audun Hiermans Gutter som var med (1947).
Detektivfortellingene byr på ytre spenning og følelse av fare og mestring. Barnedetektivene som overlistet voksne forbrytere, kan sees som en manndomsprøve. De mest kjente barnedetektivene er Hardy-guttene fra Edward Stratemeyer (fra 1927), Erich Kästners Emil og detektivene (1929) og Astrid Lindgrens Mesterdetektiven Blomkvist (1946).
I tillegg til de rendyrkede detektivfortellingene har et kriminalmysterium vært en del av intrigen i mange andre guttebøker. Mange av underholdningslitteraturens kriminalforfattere (Hans Faye-Lund, Arnold Jacoby, Einar Spang med flere) vekslet mellom å skrive guttebøker og å skrive for Detektiv-Magasinet, og kriminallitteratur skrevet for voksne har lenge vært en del av gutters lesning.
Sjøfortellingene var en sjanger hvor unge gutter kunne gå inn i troverdige roller som yngstemann om bord i den store norske handelsflåten. Fortellingene ga rom for å lære sjømannsferdigheter, lære om lederskap og disiplin og møte fremmede kulturer. Spenningshistorien kunne være knyttet til intriger i mannskapet eller møter med mystiske personer underveis.
Einar Spang (1882–1936) fra Mandal debuterte i 1914 og skrev mer enn 20 barne- og ungdomsbøker fra sjøen. Det omfattet både lokale kystmiljøskildringer fra Sørlandet og bøker som Under Sydkorset (1919). Trygve Hjorth-Johansen skildret gutter til sjøs i flere bøker, som Guttene på «Sjøsprøit» (1927) fra grønlandsfisket og oppfølgeren Gutter under Sydkorset (1928) fra hvalfangsten i Antarktis.
Moderne flyvemaskiner var tema eller miljø i flere bøker i mellomkrigstida. Tryggve Gran og Øvre Richter Frich skrev guttebøker fra flymiljø, mens Wilhelm Winsnes Stabell skrev en serie på fire bøker om den unge belgieren Leon Mercadiers dramatiske opplevelser i krigen og i kamp med røverbander. Tekniske eventyr av briten Percy F. Westerman (1876–1959) kom i GGG-serien i 1930-åra.
Sportsbøkene tilbyr mestring og konkurranse. På Windju-Simonsens forlag kom det ut bøker som Ikke gi dig, Theo (1934) om boksing og De elleve på laget (1935) om fotball.
Max Lundgrens fire bøker om Åshöjdens ballklubb (1967–1971) var et sent tilskudd til guttebøkene om idrett. Serien brøt med sjangerforventningene i og med laget tapte den siste, avgjørende kampen og samholdet raknet.
Etter hvert har fotballbøkene blitt et eget litterært kretsløp med faste fortellingsstrukturer i pocketbøker, tegneserier og egne bokklubber.
Indianerbøkene utgjorde tidligere en stor andel av barnebøkene. Urbefolkningen i Nord-Amerika har spilt mange stereotype roller i guttebøkene og underholdningsindustrien for øvrig: onde villmenn, edle naturfolk, mestring av naturen eller frihetskrigere i kamp mot den hvite mann. Bernt Lies Sorte Ørn (1894) tematiserte indianerinspirert rollelek. Forfattere som James F. Cooper og Edward S. Ellis var meget utbredt.
Senere bøker har valgt indianernes perspektiv. Stig Holmås' bøker om Tordensønnen fra 1980-åra er en replikk til Helge Ingstads Apache-indianerne (1939), sett fra apachenes side.
Etter at speiderbevegelsen ble etablert i Norge i 1909, kom de første speiderbøkene raskt. Per Wendelbos Haukepatruljen var den første norske i 1911. Sentrale norske forfattere var Erling Hauger og Wilhelm Winsnes Stabell. Bøkene representerte et ideal om kameratskap og mestring av friluftsliv.
To boksjangre som ikke nevnes i Deinbolls oversikt fra 1936, er skolefortellingene og sakprosaen.
Skolefortellingene var en del av mellomkrigstidens realistiske samtidsskildringer. Bernt Lies Svend Bidevind (1897) og Gunnar Jørgensens Flemming-bøker er høydepunkter blant disse bøkene. Den aller første gutteboka hentet også sin handling fra skolemiljø; det var Tom Brown's schooldays (1857) av Thomas Hughes.
Mellomkrigstidens bokmarked tilbød også populærvitenskap og heltebiografier med unge gutter som eksplisitt målgruppe. Georg Brochmanns Onkel ingeniør forteller : litt om energi og kraftmaskiner (1923) er en karakteristisk tittel.
Sverre S. Amundsen skrev flere biografier som askeladdhistorier – om den målrettede helten som aldri gir opp og til slutt krones med suksess. Henry Ford og Thomas Edison var to av heltene som egner seg som forbilder for unge gutter.
Flere av de norske forlagene utviklet etter hvert kjønnsspesifikke bokserier:
Mange av de klassiske guttebøkene fra 1800-tallet ble også popularisert gjennom tegneserie-serien Illusterte klassikere, som utkom i USA fra 1941 og med 221 utgivelser i Norge fra 1954 til 1975.
Windju Simonsens forlag ble etablert i 1927 og var et rent barnebokforlag. Forlaget huskes blant annet for Tarzan-bøkene av Edgar Rice Burroughs (14 titler 1930–1954), Flemming-bøkene av Gunnar Jørgensen (8 titler 1927–1955) og mange speiderbøker.
Blant de siste guttebøkene i Norge kan nevnes Barskinger på Brånåsen (1960) av Ebba Haslund og Ikke ta Bamse (1964) av Babbis Friis-Baastad. Begge følger opp idealet om en aktivt handlende gutt som hovedperson, mens de begge samtidig nyanserer og undergraver det klassiske mandighetsidealet. Hos Haslund gjør hovedpersonen Hallstein opprør mot den mannsrollen han blir dyttet inn i, og vinner sin seier ved å spille på andre egenskaper. Hos Friis-Baastad må jeg-personen beskytte en psykisk utviklingshemmet storebror og rømmer med ham til skogs.
Reaksjonen mot guttebøkene oppsto i 1960-åra som en del av den allmenne kjønnsrolleutviklingen i samfunnet. Ytre sett kan vi si at endringen ble stadfestet da Gyldendals bokserier «Gyldendals gode guttebøker» og «Gyldendals gode pikebøker» i 1974 ble slått sammen til den nye serien «Gyldendals gode». Allerede rettskrivningsreformen i 1938 bidro på sitt vis til at mange av de «gode gamle» guttebøker forsvant fra skolebibliotekene og sfæren av opptrykk i etterkrigstida.
Endringen innebar delvis at jentene rykket inn på guttenes arena, og delvis at mannsidealet i bøkene ble endret. Guttene i 1970-tallets barnebøker gjorde opprør mot autoriteter (i Jon Bings Alexandria-bøker), bearbeidet sin indre usikkerhet (hos Tormod Haugen), eller tok omsorgsansvar for barn (i Gun Jacobsons Peters baby, 1971).
I nyere tid har spenningsbøkene dels fått andre danningsidealer, noe som merkes i Ingvar Ambjørnsens bøker om Pelle og Proffen. Dels ser vi også mer sammensatte grupper av hovedpersoner, med en programmatisk miks av gutter og jenter med anti-stereotype karakteregenskaper. Det merkes blant annet i Gunnar Staalesens trilogi med Vikingskattens hemmelighet (1990), og hos Jørn Lier Horst og Tor Torkildsen.
Dels finnes det også forfattere som bevisst gjentar guttebokas mønster i en retro-aktig form, som Aslak Dørum og Johan B. Mjønes. I praktisk talt alle tilfeller er det maskuline danningsidealet tonet ned.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.