Ungdomsbøker er bøker som er skrevet for en målgruppe på 13–18 år. «Ungdomsboka» er både en aldersbasert målgruppeinnretting av barne- og ungdomslitteratur som brukes innenfor bokbransjen, og en tematisk sjanger.
Oppbrudd, løsrivelse og utvikling av ny identitet er vanlige tema i ungdomsbøker. Mange bøker legger handlingen til typiske oppbruddsfaser, som den siste våren på ungdomsskolen, eller den første høsten på en ny videregående skole.
Ved å definere «ungdomsbøker» som bøker for lesere i alderen 13–18 fanger man både inn tenårene som livsfase og den perioden da den antatte målgruppa er samlet og organisert i ungdomsskole og videregående skole. Mange ungdomsbøker leses av yngre barn, og mange ungdommer leser bøker for voksne.
Det kan noen ganger være vanskelig å avgjøre om en bok er en oppvekstroman skrevet for voksne lesere eller en «ekte ungdomsroman» skrevet for unge lesere. Noen ganger kan bruken av boka, og måten den blir utgitt på, være med på å avgjøre om boka oppfattes som en bok for voksne eller for ungdom. William Goldings Fluenes herre, Tove Nilsens Skyskraperengler og Lars Saabye Christensens Gutten som ville være en av gutta er alle opprinnelig utgitt som romaner for voksne og har senere blitt gjenutgitt i Ungdomsbokklubben.
Det engelskspråklige begrepet «YA-litteratur», etter Young Adult – «unge voksne», vil av noen oppfattes som synonymt med begrepet «ungdomsbøker». Andre vil mene at YA-sjangeren har hovedpersoner og lesere som er noe eldre enn ungdomsboka, for eksempel 16–24 år.
Raskt oppsummert handler ungdomsbøkene ofte om oppbrudd, løsrivelse, annerledeshet, fremmedfølelse og utvikling av ny identitet. Selvframstilling og selvrefleksjon er gjennomgående, og jeg-fortellere er svært vanlig.
Mange av hovedpersonene bruker tid og krefter på å definere seg selv i forhold til toneangivende klikker og trendsettere rundt seg. Det er vanlig med hovedpersoner som føler seg som outsidere, eller som bryter med forventningene fra omgivelsene.
Sverre Henmos Natt på Frognerbadet (2008) er en av mange ungdomsromaner hvor hovedpersonen står i et krysspress mellom kollektivet og egne veivalg. Simon (16) må velge mellom kjærligheten til Petra og lojalitet til den gamle kompisgjengen som mener at Petra er rar.
Kjønnsroller og samfunnsnormer tas opp til vurdering, og både gutter og jenter vegrer seg for å leve opp til tradisjonelle forventninger. Ungdomslitteraturen har selvsagt også rom for de som avviser kjønnskategoriene. I den svenske forfatteren Jessica Schiefauers prisbelønte bok Guttene (2011, norsk oversettelse i 2017) får tre jenter tak i en magisk plantesaft som gir dem mulighet til å tre inn og ut av guttekropper. Her byttes kjønn og identitet i en blanding av dramakomedie og en følelse av at livet står på spill.
Typisk for ungdomsromanen er stort livsalvor. Skrivestilen er ofte intens og pågående, men den kan også være distansert og avventende.
Noen sjangre og emner er vanligere i ungdomslitteraturen enn i annen litteratur, og det hender at leserne tar med seg ungdomsbøkene og disse sjangrene inn i sine voksne lesevaner. Dystopier og fantasy-litteratur er eksempler på dette. De mange fortellingene om trollmannslærlinger, som er en av fantasylitteraturens grunnfortellinger, er i stor grad en ungdomsboksjanger. Dette er fortellinger som springer ut av pubertetserfaringen: å oppdage at man har fått nye krefter og nye egenskaper, som man skal lære å bruke rett. Ursula le Guins Trollmannen fra Jordsjø (1968) er et karakteristisk eksempel på sammenfallet mellom pubertet og fantasy-heltens utvikling.
Framveksten av ungdomsromanen henger sammen med «oppfinnelsen av ungdomsgenerasjonen» og knyttes gjerne til etterkrigstida i USA. Maureen Dalys Seventeenth Summer (1942, norsk utgave 1949) er ofte nevnt som den første ungdomsboka. J.D. Salingers The Catcher in the Rye (1951) ble utgitt for voksne, men fanger også opp en rastløs fremmedfølelse som er typisk for ungdomsroman.
Utviklingen av niårig grunnskole i Norge på 1960-tallet (og tilsvarende skolereformer i Sverige og Danmark) kan være en del av forklaringen på at det oppsto en egen ungdomslitteratur omkring 1970, rettet mot elevene i den nye ungdomsskolen. Det tematiske innholdet i disse bøkene er knyttet til den seksuelle revolusjonen, opprør mot autoriteter hjemme og i samfunnet, drøfting av rusmidler og oppløsningen av kjernefamilien – emner som kan oppsummeres som problemrealisme, samfunnskritikk og politisk engasjement.
Det bruddet med foreldrenes autoritet som man så i 1970-åras ungdomsbøker, ble fulgt av en slags ensomhet som understreket fraværet av far/autoriteter i 1980- og 1990-åra. Ragnar Hovland skriver i boka Ei motorsykkel i natta (1992): «Folk blir liksom ikkje vaksne lenger … Før så hadde ein iallfall det å sjå fram til, at ein skulle bli vaksen, og da gjekk alt tullet over».
I ungdomsbøker fra 2000-tallet er forholdet til autoritetene ytterligere utviklet, dels til et fullstendig fravær av foreldre og normsendere, dels erstattet av overbærenhet med foreldre eller foreldre som selv er avhengige av omsorg fra sine barn. Hovedpersonene er dermed ikke bare lenger selvstendige, men også ansvarlige personer.
Ungdomslitteraturen har skrevet seg gjennom og bearbeidet alle tenkelige tabu. Barnelitteraturens normative forventning om en lykkelig slutt er forlatt. I Tormod Haugens Vinterstedet (1984) går den 17 år gamle hovedpersonen rundt i et tomt hus mens han vurderer å ta sitt eget liv. I Janne Tellers Ingenting (2000) ofres både dyd og integritet i et destruktivt gruppepress.
Ungdomsromanen slik den oppleves fra et norsk ståsted, er i noen grad et nord-europeisk fenomen, basert på samfunnsutviklingen i Nord-Europa og Nord-Amerika.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.