Rasjonelle fabrikker

Kunst og kultur article Fagfellevurdert 10.18261/issn.1504-3029-2020-04-02 DOI: publikasjon Vitenskapelig V IT EN S K AP E L IG P U B L IK AS J ON Årgang 103, nr. 4-2020, s. 222–231 ISSN online: 1504-3029 DOI: https://doi.org/10.18261/issn.1504-3029-2020-04-02 Rasjonelle fabrikker Fabrikkarkitektur som styringsredskap i første halvdel av 1900-tallet Peter Forrás Seniorrådgiver, Seksjon for kulturarv, Vestland fylkeskommune Peter Forrás har en ph.d.-grad i kulturhistorie fra Universitetet i Bergen (2017). peter.forras@vlfk.no Sammendrag Tidlig på 1900-tallet oppsto det nye ideer om fabrikkbygninger; de ble ikke lenger bare sett på som et hus for maskiner og arbeid, men som en «supermaskin» som kunne være et redskap til å styre maskiner, arbeid og produksjon i retning av høyere og mer rasjonell produksjon. Ideen om rasjonelle fabrikker var av amerikansk opphav, men fikk stor gjennomslagskraft også i norsk industri i løpet av 1920- og 30-årene. Den norske industrien var imidlertid av en noe mindre skala, og man flikket i større grad på eksisterende bygningsmasse fremfor å foreta store investeringer i moderne og (angivelig) rasjonelle anlegg. I tekstilindustrien, som her undersøkes gjennom Salhus Trikotasjefabrikk, vil man finne rasjonelle fabrikker som deler og fragmenter av eldre anlegg, men kanskje også en annen slags industriell logikk der man stadig endret og tilpasset anleggene, fremfor troen på en industriarkitektur som skulle løse alt i og med én bygning. Nøkkelord Rasjonelle fabrikker, industriarkitektur, vitenskapelig bedriftsledelse, fabrikkbygninger Abstract The early 19th century witnessed a development of a new idea of the factory building; they were no longer considered mere houses for machines, but as ‘supermachines’ that could supervise work, machines, and production as a whole. The idea of so called ‘rational factories’ had American origins and was applied in Norwegian industry during the 1920s and 1930s. The small-scale Norwegian industry however, especially the textile industry examined here, forced rational factory design to reuse older ‘pre-rational’ factory buildings. Consequently, industrial architecture in Norway was only in part ‘rational’ according to the standards of scientific management, as I show by examining and discussing the Salhus trikotasjefabrikk. Keywords Rational factory, industrial architecture, scientific management, factory buildings Et sentralt perspektiv i forskning på industriens arkitekturhistorie har vært overgangen fra de tidlige 1800-tallsfabrikker til 1900-tallets såkalte «rasjonelle fabrikker», altså hvordan det rett etter 1900 vokste frem en ny holdning til selve fabrikkbygningen. I USA, der ideene om rasjonelle fabrikker først ble formulert blant ingeniører, arkitekter og industridrivende omkring 1900, ble fabrikker omtalt som the master machine.1 Fabrikkbygningen ble oppfattet som et produksjonsfremmende redskap i seg selv, ikke bare som et hus for maskiner. Med utgangspunkt i Salhus Trikotasjefabrikk undersøker denne artikkelen hvilken virkning ideene om den rasjonelle fabrikken kunne ha i Norge. I USA var ideen om den rasjonelle fabrikken knyttet til en bredere rasjonaliseringsideologi – også kalt «vitenskapelig bedriftsledelse». Her spilte Copyright © 2020 Author(s). This is an open access article distributed under the terms of the Creative Commons CC-BY-NC 4.0 License (https://creativecommons.org/licenses/by-nc/4.0/ ). KUNST OG KULTUR | ÅRGANG 103 | NR. 4-2020 223 den amerikanske ingeniøren Frederick Taylors tekster en vesentlig rolle, men også ideer og metoder fra psykologi og fysiologi som omhandlet optimalt fysisk arbeidsmiljø for rasjonell utnyttelse av arbeidskraften. Rasjonaliseringsideologien fikk stor gjennomslagskraft i norsk industri og samfunnsliv i noen tiår fra omkring 1930. Men til forskjell fra USA, var situasjonen i Norge at man stadig bygget på, eller om, gamle fabrikkanlegg. Innenfor forskningen på fabrikkarkitektur har det vært vanlig å se en forbindelse mellom vitenskapelig bedriftsledelse, funksjonalistisk arkitektur og fabrikkbygningen som en ny arkitektonisk oppgave etter 1900.2 Et viktig poeng har vært at det rasjonelle fabrikkbyggeriet ble utviklet før den funksjonalistiske bevegelsen, og at sistnevnte hentet mye inspirasjon fra rasjonell industriarkitektur.3 Fabrikkenes hovedform var som regel tegnet av ingeniører og fikk gjerne enkle «funksjonalistiske» uttrykk. Ingeniører var imidlertid i liten grad opptatt av å fremme funksjonalismens program, men derimot svært opptatt av å ta i bruk armert betong for å muliggjøre produksjonsfremmende planløsninger og konstruksjoner. Med skjellettkonstruksjoner i armert betong ble det ble mulig å føre opp store vibrasjonsfrie, brannsikre bygg i mange etasjer, med fasader med maksimalt antall vinduer og svært gode lysforhold, tilnærmet søylefrie produksjonsarealer og store spenn og som et repeterbart modulsystem hvor man planla for ekspansjonsmuligheter i høyde, lengde eller bredde allerede i første byggetrinn. Denne fremstillingen av rasjonelle fabrikker er hovedsakelig avlest fra amerikansk bilindustri fra omkring 1910 og fremover. Bilindustrien var arbeidsintensiv og utviklet seg i USA tidlig på 1900-tallet til en storskalaproduksjon hvor transportutfordringer internt i fabrikkanleggene sto sentralt i planløsninger, etasjeantall og i disposisjonen av arealer og bygningsvolumer. Bilfabrikkenes utvikling var derfor også et arkitektonisk laboratorium og drev på sett og vis frem ideene om den rasjonelle fabrikken.4 Den arkitektoniske utviklingen i amerikansk industri var dessuten drevet av investeringsvillig storkapital og store tegnekontorer og konsulentfirmaer. Problemet med denne teorien er ikke fremstillingen av et brudd mellom 1800- og 1900-tallet, men at den ikke er tilstrekkelig undersøkt i ulike sammenhenger. Dannelsen av rasjonell fabrikkarkitektur kan med fordel settes inn i nasjonale, regionale og bransjemessige kontekster for å få frem nyanser og teoretisk sammenliknbare analyser av fabrikkens bygnings- og arkitekturhistorie. I det følgende skal jeg først se nærmere på hvordan ideene om den rasjonelle fabrikken kom til Norge, og hvordan de ble tilpasset en annen kontekst enn den amerikanske.5 Deretter skal jeg analysere ett bestemt fabrikkanlegg, som også i noen grad er representativt for bygningshistorien i tekstilindustrien i Bergens-området, Salhus Tricotagefabrik rett nord for Bergen. Anlegget var i drift fra 1859 til 1989 og ble kraftig ombygget flere ganger. Det er et godt eksempel på hvordan fabrikkanlegg i Norge tok opp i seg elementer av den rasjonelle fabrikken i form og planløsning på deler av anlegget over tid. Samtidig viser utviklingen av dette fabrikkanlegget i Salhus at bruken av eldre «urasjonelle» bygninger ble strukket så langt som mulig.6 Amerikansk rasjonalisering i Norge I det meste som er skrevet innenfor norsk arkitekturhistorie fortelles industriarkitekturens historie med utgangspunkt i kraftstasjoner, havneanlegg og jernbaner.7 Men dette var en type industrianlegg som sammenliknet med antallet fabrikkanlegg var få, og hvor problemstillinger rundt styring av arbeid var mindre relevant. Ingeniørenes rasjonelle fabrikkarkitektur var gjerne industrianlegg der styring av menneskelig arbeidskraft var en organisatorisk utfordring. Fabrikkens arkitekturhistorie etter 1900 må ses i direkte sammen- 224 PETER FORRÁS heng med styring av arbeid og produksjon og med ingeniørenes rolle både i utforming av bygg og produksjonsplanlegging. Fabrikken var en særskilt, men betydelig del av industriarkitekturen ved siden av kraftstasjoner, broer, damanlegg og liknende, og det var nettopp der taylorismen og vitenskapelig bedriftsledelse fikk utvikle seg og gi opphav til nye slags konstruksjoner og planløsninger. Industriforbundets Rasjonaliseringskontor (IRAS) var den sentrale drivkraft i å introdusere «taylorsystemet» i Norge i 1930-årene.8 Dette hang nært sammen med å fremme arbeidets produktivitet, arbeidsstudier og undersøkelser av hva som var det optimale fysiske arbeidsmiljø i arbeidsintensive industrier. Produktivitetsarbeidet hadde direkte implikasjoner for arkitekturen: Det var om å gjøre å drive arealeffektivt, ordne bygningene etter produksjonsprosess, korte ned transportveiene og skape et fysisk arbeidsmiljø med godt lys, tilstrekkelig varme, ventilasjon og hygiene som fremmet arbeidernes produktivitet. Forenklet kan en si at bygningene fra den tiden ble planlagt fra innsiden og ut, i stedet for fra utsiden og inn. I Norge ble det fra omkring 1931 og videre utover tiåret etablert en systematisk presentasjon og diskusjon av behandling av fabrikkplanlegging ut fra et rasjonaliseringsperspektiv. I norsk arbeidsintensiv industri var det først og fremst den amerikanske fabrikkarkitekturideologien som fikk gjennomslag via ingeniørene, ikke den tyske, hvor arkitektene hadde mer innflytelse.9 Blant norske arkitekter kan man se en begynnende tematisering av industriarkitekturen som et eget arkitektonisk arbeidsfelt fra om lag samme tid, men deres interesse var upåvirket av den amerikanske rasjonaliseringstankegangen som så på fabrikken som et styringsverktøy.10 Vesentlige trekk ved mottagelsen av amerikansk taylorisme i Norge kan leses ut av IRAS’ publikasjoner om emnet. Ingeniør Bernhard Hellern, som var sentral i IRAS i mellomkrigstiden, støtter tydelig ideen om fabrikkbygningen som et styringsredskap: «En hensiktsmessig utformet og innredet bygning er like nødvendig for en rasjonell produksjon som en god organisasjon og moderne maskiner».11 Ut fra et rasjonaliseringsperspektiv var det også et dilemma at bedrifter i Norge gjerne drev i bygninger opprinnelig bygget for andre formål. I USA ble det tidlig investert tungt i rasjonelle industribygg, mens norsk industri lenge konsentrerte rasjonaliseringen om mer effektive arbeidsprosesser uten å se på utformingen av det fysiske arbeidsmiljøet. I forhold til USA var industrien i Norge mindre, og industrialiseringen kom senere. Fantes det så noen forsøk på å tilpasse amerikansk rasjonaliseringsideologi til fabrikkdesign i Norge? IRAS delte i hovedsak den amerikanske oppfatningen om at arkitektur var underordnet en ingeniørmessig tilnærming til planlegging og konstruksjon av fabrikkbygninger. Årsaken var selve planleggingsmetodene som ble tatt i bruk på fabrikkbygninger utover i 1930årene. Ifølge IRAS og amerikanske rasjonaliseringsingeniører skulle man prosjektere ut fra en plan som trakk opp trinnene i fabrikkens produksjon. I denne fasen skulle man utarbeide et prosessdiagram som viste den logiske produksjonsgangen for produktet og beregnet den mengden produksjonsenheter som skulle produseres. Deretter ble avdelings- og maskinarrangementet utformet ved å bruke pappmaler i en bestemt målestokk for hver maskin og arbeidsplass. Slik kunne arealbehovet og romprogrammet for produksjonsprosessen beregnes ut fra en modell i papp og papir over fabrikk og maskiner. Denne planleggingsmodellen favoriserte ingeniørteknisk kunnskap, mens arkitektur ble redusert til fasade- og detaljeringsoppgaver. IRAS’ syn på arkitektur var derfor i svært liten grad kjennetegnet av estetiske hensyn, i tråd med amerikanernes pragmatiske og nytteorienterte syn på fabrikkarkitektur.12 Synet på fabrikkbygninger var knyttet til en endrings- og ekspansjonslogikk. Man skulle planlegge inn utvidelsesmuligheter, enten ved å kunne bygge på i høyden eller ved å legge nye bygninger til eksisterende anlegg. Avveiningene som skulle gjøres i forbindelse med valg av KUNST OG KULTUR | ÅRGANG 103 | NR. 4-2020 225 bygningstype er instruktiv; var det mest rasjonelle for produksjonsprosessen et etasjebygg, ettplansbygg, hallbygning eller en kombinasjon? I sin alminnelighet er det en fordel å samle all produksjon på en sammenhengende golvflate, skriver Hellern. De har som regel lavere byggekostnader, bedre brannsikkerhet og større produktivitet siden transporten kan gjøres enklere. På den andre siden fantes også argumenter for at etasjebygninger kunne være rasjonelle fabrikker. Man sparte inn tomtekostnader sammenliknet med den svært arealkrevende ettplansfabrikken. Selv om arealbegrensninger var en aktuell problemstilling, ble dette i liten grad innarbeidet i den tidlige norske tenkningen om fabrikkbygninger. Man førsøkte å ta den amerikanske ekspansjonslogikken mer eller mindre direkte i bruk i en ny kontekst. Ill. 1 Albert Kahn: Ford-fabrikken i Highland Park utenfor Detroit, USA, 1908. Foto: Ukjent / The Henry Ford Museum. Det tredje viktige fellestrekket med amerikansk rasjonalisering var arbeidet for en gjennomarbeidet løsning på belysningen.13 Oppfatningene av hva som var rett belysning i fabrikkanlegg var basert på vitenskapelige eksperimenter om forholdet mellom lysstyrke og produktivitet, utført både i USA og på fabrikker i Norge. For bygningene hadde dette konsekvenser for fargesettingen; det ble malt med lyse farger på vegger og himlinger og signalfarger på maskiner. Bygningenes vindusflater ble større, sammenliknet med 1800-tallets tunge murfasader, derav uttrykket «daylight factory» som ble brukt om disse byggene i USA.14 I slike fabrikker var lette og smale betongkonstruksjoner fordelaktige siden man da kunne unngå tykke vegger som slukte dagslyset.15 Vinduenes effekt på bygningenes uttrykk, utover et markert glasspreg, var svært regelmessige fasader uten andre fremspring og markeringer enn kanskje trappehus og ventilasjonstårn, slik som i Ford-fabrikken i Highland Park (ill. 1). 226 PETER FORRÁS Rasjonell fabrikkarkitektur i Norge Amerikansk rasjonell fabrikkarkitektur lot seg imidlertid ikke overføre direkte til fabrikkbyggeriet i Norge. I arkitektmiljøene kan man se at elementer av tankegodset som IRAS fremmet fra 1930-årene først ble tatt opp i etterkrigstidens industriboom omkring 1950. I 1949 konstateres det likevel i Byggekunsts lederartikkel, i et temanummer om industriarkitektur, at «Meget [..] er utvidelser, tilbygg til eksisterende anlegg, noe som for så vidt er typisk for ekspansjonen i industrien hos oss».16 Da var det fremdeles slik at arkitektenes medvirkning i fabrikkbyggeriet i det store og hele begrenset seg til bearbeidelse av plandetaljer og utforming av fasadepartier, selv om man på dette tidspunktet hadde begynt å snakke om «rasjonell planlegging» og «rasjonelle fabrikker» i den betydning taylorismen og vitenskapelig bedriftsledelse la i den.17 Man kan altså se en viss tilslutning til ideene om rasjonelle fabrikker blant arkitektene mot 1950, men ingeniørperspektivet dominerte synet på industriarkitekturen mellom 1900 og 1950. Likevel, om ingeniørene dominerte på idéplanet, var det ikke slik at nybygging eller ombygging av fabrikkanlegg utvetydig fulgte rasjonaliseringsideologien i praksis. En bremsende faktor var at en i arbeidsforskning og industriell forskning fikk en mer nyansert forståelse av produksjonsfremmede faktorer i fabrikkdriften fra midten av 1940-årene. Ved siden av fysiske arbeidsmiljøfaktorer som belysning, ventilasjon, temperatur og fuktighet, sanitære forhold og tekniske hjelpemidler, som direkte kunne behandles i fabrikkarkitekturen, ble psykologiske og sosiale faktorer som engasjement og samhold omsider innarbeidet i rasjonaliseringen.18 Mer avgjørende i denne sammenhengen er at rasjonaliseringsingeniørene sjelden kunne begynne med fabrikasjonsskjemaet og planlegge bygningen bare ut fra det som der viste seg av arealbehov, planløsninger og prosesser. Man måtte oftest ta utgangspunkt i et eldre anlegg. Dette gjaldt ikke minst tekstilindustrien, der mange bedrifter ble etablert allerede midt på 1800-tallet og fikk et utbyggingsmønster som viser hvordan rasjonell fabrikkarkitektur måtte tilpasse seg eksisterende bygg og anlegg. Salhus Tricotagefabrik – i tre og betong Utviklingen av fabrikkanlegget etter Salhus Tricotagefabrik mellom 1900 og 1953 var en pragmatisk ombygging som gradvis tok opp i seg elementer fra rasjonelt fabrikkbyggeri, både ved at det var en ingeniørarkitektur, at den var ekspansjonsrettet og ved at deler av anlegget fikk et regulært og glasspreget fasadeuttrykk. Samtidig viser utviklingen av dette fabrikkanlegget bestandigheten i det eldre fabrikkbyggeriet. De eldste bygningene var egentlig representanter for tradisjonsbasert trehusbyggeri. Disse ble gradvis erstattet mot 1900, men på begynnelsen av 1900-tallet ble det bygget videre på tradisjonelle konstruksjoner i tre. Skjellettkonstruksjoner i betong kom først gradvis fra 1927. I 1865 besto anlegget til Salhus Tricotagefabrik av åtte større og mindre bygninger (ill. 2). Det var bare den største bygningen som ble omtalt som fabrikkbygning eller «fabrikhuus», mens de tilhørende bygningene ble betegnet som «farverie-tørkehus», «dampkjedelhus». «svovelkammer», «sjøbod», «maskineriværelse» og liknende.19 Selv om noen hovedfunksjoner var fordelt i de ulike bygningene i Salhus, kan en ikke snakke om noen gjennomgående funksjonsseparering. I Salhus Tricotagefabrik fant nesten alle slags arbeidsoperasjoner i forbindelse med tekstilfremstillingen sted i de to «arbeidsværelsene» i fabrikken. Fabrikkbygningen og fargeribygningen var oppført i to etasjer med saltak og i panelert utmurt tungt bindingsverk. Tungt bindingsverk var en etablert, men ikke spesielt utbredt byggemåte i bergensområdet, brukt til å bygge sjøhus, verksteder og enkelte byhus.20 I motsetning til utbyggingen av tekstilindustrien langs Akerselva i Oslo på samme tid, ble ikke fabrikkbygningene KUNST OG KULTUR | ÅRGANG 103 | NR. 4-2020 227 Ill. 2 Salhus Tricotagefabrik. Foto: Knud Knudsen, mellom 1866 og 1870 / Spesialsamlingene ved Universitetsbiblioteket i Bergen. i Salhus oppført ved hjelp av kunnskaper om formålsbygde fabrikkbygninger overført fra utlandet.21 Detaljering og fasadeutforming var, sammenliknet med teglsteinsfabrikkene på Østlandet, svært begrenset. På det som antagelig er det eneste bevarte fotografiet av Salhus Tricotagefabrik fra 1860-årene (ill. 2), ser man at bygningene i meget begrenset grad ble utstyrt med dekorative elementer. Unntatt mønespir i hver ende av hovedbygningen, var det en helt uartikulert fasade i liggende panel, uten fremspring, og et enkelt saltak uten takarker. I årene 1900, 1910 og 1912 ble anlegget betydelig ombygget. Det er egentlig først fra denne tiden at fabrikkbygningene ble sett på og utført som en mer spesialisert byggeoppgave. I 1900 og 1910 ble det oppført to store nye bygninger samtidig som fabrikkbygningene fra 1800-tallet ble revet. Fabrikkbygningen fra 1900 var oppført i fire etasjer og bygget i tungt bindingsverk. Første og andre etasje ble brukt som spinneri, mens tredje og fjerde etasje var ull- og bomullslager. Både i form og konstruksjon minner bygningen om en sjøbod med en enkel rektangulær form, saltak og gavlfasade mot vannet, men til forskjell fra tradisjonelle sjøboder, med store vindusåpninger. 1900-bygningen var i drift som en del av fabrikkanlegget helt til Salhus Tricotagefabrik ble nedlagt i 1989. Den neste større utvidelsen av anlegget i 1910 besto av enda en bygning for spinneri, men også spoling og tvinning, og for strikking. Bygningen ble oppført i utmurt bindingsverk og avstivet ved hjelp av krumvokste trær som forbandt vegger med bjelkelag. Dette er en svært gammel avstivingsmetode som vanligvis ble brukt i større før-industrielle nyttebygninger, sjøhus og grindkonstruksjoner på Vestlandet. Den treetasjes bygningen med åpne saler ble orientert med langsiden mot sjøen, og den nordlige gavlveggen inntil 1900-byggets langside (ill. 3). Romplanen var langt fra transportlogikken i den rasjonelle fabrikkarkitekturen, som først slo gjennom noen tiår senere. Etasjehøyden i 1910-bygget ble høyere enn 1900-bygget, 228 PETER FORRÁS slik at bygningene bare lå på samme nivå på grunnplanet, mens andre og tredje plan lå på ulike høyder. Dette vanskeliggjorde effektiv materialtransport mellom og gjennom byggene. Noe av dette ble løst ved å etablere ramper, trapper og sjakter, men det var ingen heis, og det meste av materialtransporten foregikk manuelt med traller og kasser. 1910-bygget i Salhus var det første ved fabrikkanlegget som hadde (tilnærmet) flatt tak med full etasjehøyde i øverste etasje. Et moderne trekk ved bygningen var at den ble utstyrt med en lanternin i stålrammer, konstruert og bygget i Tyskland. Dette var første gang trikotasjefabrikken kjøpte spesialkonstruerte bygningsdeler for fabrikker. Taklanterniner markerer en form for sterkere spesialisering av fabrikkbyggeriet i Salhus. Lanterniner var sammen med sagtak konstruksjonsmessige grep som hadde stor betydning for fabrikkarkitekturen internasjonalt; med disse ble lysinslippet bedre og utnyttelsesgraden av øverste etasje høyere. Ill. 3 Salhus Tricotagefabrik. Foto: Atelier KK, mellom 1922 og 1925 / Spesialsamlingene ved Universitetsbiblioteket i Bergen. Frem til 1912 var den sørlige enden av fabrikkanlegget ubebygget. Da ble det oppført et lagerhus murt i naturstein og teglstein med saltak og etasjeskiller i tre her. Bygningen ble lagt bortenfor en gjenværende del av det eldste anlegget. Lagerbygningen var opprinnelig helt frittstående, men ble bygget sammen med resten av anlegget i 1933–34. Da ble den forlenget med om lag seks meter i nordlig retning og bygget sammen med moderne betongbygninger. I bygningene fra 1900, 1910 og 1912 ble det altså anvendt helt eller delvis ulike bygningsteknologier; bindingsverk, utmurt bindingsverk og en murbygning. Konstruksjonsmåte og materialbruk skiftet raskt, etter alt å dømme uten noen overordnet plan. Det var nivåforskjeller mellom alle tre byggene, siden de ble oppført med ulike etasjehøyder og ulike trappeløsninger (ill. 4). Elementer av rasjonell fabrikkarkitektur Den første betongbygningen Salhus Tricotagefabrik fikk oppført i 1927 hadde også nivåforskjeller mot de eksisterende bygningene. Denne betongkonstruksjon var oppført i tre etasjer med kjeller. Den uregelmessige formen på bygningen følger sjølinjens skarpe sving på tomta. De fleste slike etasjefabrikker var rektangulære. Dette var mest rasjonelt med tanke på både plassering av heis- og trappehus og personalrommene som skulle holdes unna produksjonsarealet og ble plassert i hjørnene.22 I Salhus gjorde arealknappheten og terrenget KUNST OG KULTUR | ÅRGANG 103 | NR. 4-2020 229 Ill. 4 Salhus Tricotagefabrik. Foto: Widerøes Flyveselskap, 1955 / Spesialsamlingene ved Universitetsbiblioteket i Bergen. Betongbyggene fra 1927, 1951 og 1955 i midten av anlegget. at dette prinsippet måtte vike. Bygningen introduserte et nytt ekspansjonsprinsipp som var mer planmessig enn tidligere utvidelser og ombygninger; det ble planlagt for å kunne bygge i høyden, gavlveggen mot sør var uten vinduer med tanke på å bygges sammen med lagerbygningen, og hjørnet mot nordsiden var også klart til å kobles sammen med nye tilføyelser. Bygningen ble tegnet av sivilingeniør Caspar Trumpy (1898–1984), som også tegnet de neste utvidelsene av bygningene i 1932, 1951 og 1955, samt en ekstra etasje på 1927-bygningen en gang tidlig i 1950-årene. Etter 1955 var det få endringer av fabrikkanlegget. Da 1927-bygningen ble reist, var bruken av armert betong lite utbredt i industribyggeriet i bergensområdet. I dette huset ble arealene for søm og tilskjæring samlet over de tre etasjene, og det ble innredet et mer tidsmessig fargeri i kjelleretasjen. I første etasje ble det også nye samlede administrasjonslokaler. Hovedfunksjonene ble fordelt på etasjene før bygging, mens den mer detaljerte planleggingen av produksjonsprosessen og plasseringen av maskiner og operasjoner ikke skjedde før i 1940-årene. Da begynte nærmere studier av arbeidsoperasjoner og prosesser med særlig oppmerksomhet på de arbeidsintensive prosessene søm og tilskjæring. Plantegninger fra Salhus Tricotagefabrik datert 1946–47, viser hvordan bruken av etasjene for søm og tilskjæring ble planlagt ut fra «papirlappmetoden». Som nevnt lenger frem, arbeidet IRAS allerede i 1930-årene for diagram- og modellbaserte planleggingsmetoder. I Salhus kom dette til uttrykk ved en modell over fabrikkanlegget der man ved hjelp av papirlapper for ulike produksjonstrinn kunne lage en rasjonell plan; plantegningene er påklistret papirlapper som viser hvor ferdigstrikket stoff kommer inn i rommet via heis og går videre til bestemte tilskjæringsoperasjoner. En mer avansert arkitektonisk utforming var begrenset til inngangspartiet, som også ble hovedinngangen til fabrikkanlegget. Bjerknes & Lahn Johannessen arkitekter tegnet en dobbeltdør i eik med et overlysvindu med sprosseverk.23 Alt utover dørbladet og vinduet var utfor- 230 PETER FORRÁS met av ingeniør Trumpy, eller det var katalogvarer fra utlandet. En vurdering om hvorvidt betongen skulle pusses eller ikke, ble også foretatt av Trumpy. Fasadepussen ble foreslått sløyfet av flere av entreprenørene som ga anbud på murarbeidet for å redusere kostnadene. Trumpy frarådet dette fordi det ville forringe kvaliteten på betongen, og fordi bygningens «utseende ville lide».24 Betongen ble slik skjult av murpuss, men fabrikkbygningene fra 1927, 1932, 1951 og 1955 fikk likevel fasader med en viss markering av betongskjellettkonstruksjonen. I likhet med svært mange andre av denne typen fabrikker, ble konstruksjonen markert som bånd og linjer i fasaden ved at vinduer var svakt inntrukket. Fasadene fikk også et markert vertikalt preg med gjennomgående linjer, de synlige betongsøylene i veggen gikk ubrutt i full høyde. Dessuten hadde bygningen flatt tak med en kraftig horisontal taklist som kontrasterte mot fasadens vertikale halvsøyler i betong. Betongbygningene i Salhus liknet i stor grad de amerikanske og svenske rasjonelle fabrikkbygningenes formspråk i 1920-årene.25 De nye betongbygningene i Salhus var, som i USA, karakterisert av store sprossevinduer delt inn av svakt fremtrukne vertikale betongpilarer, og mellom disse pussede tilbaketrukne partier som dekket både brystning under vinduer og betongbjelkelagene, og kraftig formstøpt gesims som markerte overgangen mellom vegg og (flatt) tak. I Sverige og USA var det imidlertid vanlig å kle inn betongen med tegl, mens betongen i Salhus og bergensområdet for øvrig som regel ble pusset. En «halvrasjonell» fabrikk Anlegget til Salhus Tricotagefabrik var, som vist, et sammensurium av ulike bygninger og konstruksjonstyper. Rasjonaliseringsingeniøren Egil Folkvard skilte i 1956 mellom rasjonelle, urasjonelle og halvrasjonelle anlegg. Et såkalt «halvrasjonelt» anlegg ble kjennetegnet av at: «Maskinparken er forholdsvis moderne, og arrangementet er oversiktlig, men det virker noe improvisert».26 Og det er nettopp improvisasjon som karakteriserer bygningshistorien i Salhus. Sett gjennom Folkvards briller, var det antagelig et «halvrasjonelt» anlegg. Materialtransporten gjennom trikotasjefabrikken beveget seg gjennom flere generasjoner av planløsninger og transportinnretninger. Råvarer av ull og bomull ble losset av skipene og inn i anlegget via vindearker i 1900-bygningen og derfra til blanding i 1910-bygningen via en sjakt. Ferdigblandet ull og bomull ble deretter transportert til kardemaskinene via hjemmesnekrede vogner. Det ferdigspunne garnet ble båret til strikkemaskinen ved hjelp av trekasser, som ble kjørt manuelt via heis. I betongbygningene var det flere heisanlegg som betjente de ulike nivåene i anlegget, slik at dørene på hver side av heisen forholdt seg til ulike bygninger og nivåer. Ferdig strikket og klippet stoff ble kjørt til sømavdelingene med små traller. Fargeriet og vaskeriet i kjelleren til betongbygningene var del av prosesser både før og etter strikking og søm, og disse lokalene lå svært uhensiktsmessig til med tanke på effektiv materialtransport. Korrespondansearkivet etter Salhus Tricotagefabrik viser at fabrikkledelsen hadde vært i USA på slutten av 1910-årene og besøkt rasjonelle fabrikkanlegg der.27 De ga uttrykk for stor tiltro til styring av arbeidskraften gjennom ytre disiplin i form av arbeidsstudier og akkordlønn. Likevel valgte de ikke å rive det gamle og bygge et helt nytt og rasjonelt fabrikkanlegg. Troen på rasjonalisering og modernisering av produksjonsprosessen ble delvis tatt med inn i planleggingen og utformingen av fabrikkanlegget, men i en form hvor en differensierte mellom «behovet» for rasjonalisering i ulike ledd av produksjonsprosessen. Egentlig kan man si at fabrikkbyggeriet i Salhus utfordret IRAS’ oppfatning av rasjonell fabrikkarkitektur ved at dette anlegget hadde sin egen rasjonalitet – forsiktigheten og den kontinuerlige tilpasningen. På den måten unngikk man problemet som etter hvert heftet ved store og gjennomplanlagte fabrikkanlegg, nemlig at en fabrikk som på et tidspunkt ble regnet som rasjonell, fort kunne bli urasjonell gjennom den raske endringen av produksjonsprosesser og teknologi.28 KUNST OG KULTUR | ÅRGANG 103 | NR. 4-2020 231 Noter 1 Lindy Biggs, The rational factory: architecture, technology and work in Americas’s age of mass production (Baltimore: The Johns Hopkins University Press, 1996), 49. 2 Lisa Brunnström, Den rationella fabriken (Umeå: Dokuma, 1990); Mauro F. Guillén, The taylorized beauty of the mechanical: scientific management and the rise of modernist architecture (Princeton: Princeton University Press, 2006); Håkon W. Andersen et.al., Fabrikken (Oslo: Scandinavian Academic Press, 2004). 3 Brunnström, Den rationella fabriken, 208; Guillén, The taylorized beauty of the mechanical, 4. 4 Grant Hildebrand, Designing for industry: The architecture of Albert Kahn (Cambridge: The MIT Press, 1974). 5 Undersøkelsen er basert på gjennomgang av alle artikler om fabrikkarkitektur og rasjonalisering i Teknisk Ukeblad og Byggekunst mellom 1900 og 1960. I tillegg baserer jeg meg på publikasjoner fra sentrale aktører i rasjonaliseringsbevegelsen i Norge hvor denne tematikken behandles. 6 Analysen er basert på undersøkelser av de bevarte bygningene og bedriftsarkivet etter Salhus Tricotagefabrik som er i Bergen byarkiv. 7 Se eksempelvis Nils Georg Brekke, Per Jonas Nordhagen og Siri Skjold Lexau, Norsk arkitekturhistorie: Frå steinalder og bronsealder til det 21. hundreåret (Oslo: Det norske samlaget, 2008), 314–318. 8 Tor Halvorsen, Taylorismen i Norge – ideologi og profesjonaliseringsstrategi (Oslo: TMV-senteret, 1994), 17. 9 Situasjonen var den samme i Sverige, se Brunnström, Den rationella fabriken. 10 Se eksempelvis Thorvald Astrup, «Fabrikker – industrianlegg», Byggekunst 13, nr. 5 (1931). 11 Berhard Hellern, Rasjonell bedriftsledelse (Oslo: Norges industriforbund, 1943); idem, Produksjonsteknikk: en veiledning i bedriftsrasjonalisering (Oslo: Cappelen, 1933). 12 Om forholdet mellom estetikk og pragmatisme hos amerikanerne, se Hildebrand, Designing for industry, 2. 13 Lars Berg, Lys i industriens tjeneste (Oslo: Norske elektrisitetsverkers forening, 1935), 3; idem, «Nyere undersøkelser angående lys og produksjon», Teknisk ukeblad (1932). 14 Hellern, Rasjonell bedriftsledelse, 94. 15 Brunnström, Den rationella fabriken, 150. 16 «Industribyggingen», Byggekunst 31, nr. 10–11 (1949): 149. 17 Se for eksempel «Industribyggingen», Byggekunst 31, nr. 10–11 (1949): 149. 18 Se for eksempel Rolf Waaler, Mennesket og bedriften (Oslo: Fabritius, 1945). 19 «Lensmannen i Hamre, 12,1», Branntakstprotokoll 1854–1872, Statsarkivet i Bergen. 20 Lars Roede, Byen bytter byggeskikk: Christiania 1624–1814, (dr.ing.-avhandling, Arkitekthøgskolen i Oslo, 2001), 219. 21 Kari Hoel Malmstrøm, Fabrikk og bolig ved Akerselva: et industrimiljø på 1800-tallet (Oslo: Norsk Teknisk Museum, 1982), 32. 22 Brunnström, Den rationella fabriken, 142. 23 Dette arkitektkontoret ble dannet av Kristian Bjerknes (1901–1981) og Odd Lahn Johannessen (1897–1983) i 1925. 24 Caspar Trumpy til ST, 21. juni 1927. Bedriftsarkiv etter Salhus Tricotagefabrik AS, A-1619, Bergen byarkiv. 25 Brunnström, Den rationella fabriken, 150–151. 26 Egil Folkvard, Produksjonsteknisk rasjonalisering (Oslo: Fabritius, 1956), 28. 27 Bedriftsarkiv etter Salhus Tricotagefabrik AS, A-1619, Bergen byarkiv. 28 Biggs, Rational factory, 160.