Lars-Erik Larsson

Larsson var i løpet av sin kompositoriske karriere innom flere stilarter. Hans tidligste verker, så som orkestersangen En spelmans jordafärd (1927), er romantiske i tonespråket.

Han går en ny vei med 10 tvåstemmiga pianostycken (1932), som er et av de første forsøkene på tolvtonemusikk i Sverige. Larsson forlot tolvtoneteknikken en stund, men tok den opp igjen på slutten av 1950-tallet, da i en egen versjon. Det kan vi høre i verker som Adagio for strykere (1960), 3 orkesterstycken (1960) og Orkestervariationer (1962).

Det internasjonale gjennombrudd fikk Larsson med Sinfonietta (1932), som ble spilt på verdensmusikkdagene til ISCM i Firenze i 1934. Verket kan minne om Paul Hindemiths neoklassisisme, et stilideal som forble viktig for Larsson. Det kan vi særlig se i hans 12 concertinoer (1953–57), som ikke bare er skrevet i neoklassisk stil, men som også er tenkt som bruksmusikk, da de er skrevet med henblikk på amatørorkestre. Andre viktige neoklassiske verk er Musik för Orkester (1948–49), Konsert för violin och orkester (1952) og Due auguri (1971).

Sine mest kjente verker skrev Larsson da han var ansatt i Radiotjänst. Her utviklet han, sammen med Hjalmar Gullberg, den lyriske suiten. Den lyriske suiten ble til for radio, og bestod av resitasjon, sang og musikk. Forklädd gud (1940) er en lyrisk suite, og et av Larssons mest kjente verk. Pastoralsvit (1938)er en forkortet orkesterversjon av den lyriske suiten Dagens stunder (1938). De lyriske suitene er romantisk orienterte, og kan minne om Jean Sibelius og Carl Nielsen.

Han skrev også filmmusikk, en opera, kammermusikk og pianomusikk. Han har også skrevet enklere sanger, så som Obligationsmarschen (1940), hvis melodi vi i Norge kjenner gjennom sangen Norge i rødt, hvitt og blått med tekst av Finn Bø og Arild Feldborg.

Larsson har selv sagt, og det til tross for de mange stilskiftene, at han bare ville skrive vakker musikk, og at «folk skulle kunne lyssna på musik på det gamla vanliga, hederliga sättet».

Larsson tok organisteksamen i Växjö i 1924, før han i perioden 1925–29 fortsatte med studier på Musikkonservatoriet i Stockholm, da med Ernst Ellberg i komposisjon og Olallo Morales i direksjon. Larsson tok deretter en lengre studietur, hvor han tok timer i komposisjon med Alban Berg i Wien og Fritz Reuter i Leipzig.

Fra 1930 jobbet han som repetitør ved Kungliga Teatern i Stockholm, samt som musikklærer og musikkritiker. Fra 1937 til 1943 jobbet han som komponist og dirigent i Radiotjänst. Han beholdt stillingen som dirigent for radioens orkester frem til 1953, og var i perioden 1945–47 også inspektør for SOR-orkestrene. I 1947 fikk han stilling som professor i komposisjon på Musikkonservatoriet i Stockholm, en post han holdt frem til 1959. Larssons siste jobb var som director musices ved Uppsala universitet fra 1961 til 1966. Parallelt med dette var Larsson styremedlem i Föreningen Svenska Tonsättare fra 1939 til 1963, hvor han også fungerte som viseformann i perioden 1942–47.

Av Larssons komposisjonselever må nevnes den norske komponisten Johan Kvandal.

Larsson ble medlem av Kungliga Musikaliska Akademien i 1943. Han ble i 1976 tildelt den store prisen i Christ Johnson Musik Pris Fund.

• IMDb sin side om Larsson, hvor man kan finne informasjon om filmmusikken hans.
• Gehrmans Musikförlags side om Larsson.