polyester

Polyester fremstilles ved kondensasjonspolymerisasjon av to- eller flerverdige karboksylsyrer, eller deres syreklorider eller anhydrider, med to- eller flerverdige alkoholer eller ved ringåpningspolymerisasjon av sykliske estere, som igjen er fremstilt av hydroksisyrer.

Et eksempel er fremstillingen av polyetylentereftalat, som brukes både i tekstilfibre og plastflasker. Denne polyesteren dannes for eksempel ved at tereftalsyre og etylenglykol reagerer og splitter av vannmolekyl. En esterbinding dannes for hvert vannmolekyl som splittes av. Siden glykol er en toverdig alkohol med to hydroksylgrupper og tereftalsyre en toverdig syre med to karboksylgrupper, kan ester-bindinger dannes i hver ende slik at en lang kjede oppstår.

Det finnes ulike typer polyestere. Alkydharpikser brukes mest som bindemiddel i maling og lakk. Termoplastiske polyestere brukes til polyesterfibrer, folier, flasker og andre plastprodukter. Se polyetylentereftalat, polybutylentereftalat og polykarbonater. Lavmolekylære polyestere brukes som ikke-migrerende myknere særlig i polyvinylklorid og som utgangsstoffer for fremstilling av polyuretanlakker, polyester- og polyuretangummi og enkelte typer polyuretan-skumplast og -fibrer.

Man kan også lage blokk-kopolymerer som kombinerer fleksible polyeter-blokker med stivere polyester-blokker for å kunne lage polyesterelastomerer for bruk i for eksempel slanger eller pakninger som krever elastistitet.

Umettede polyesterharpikser inngår som bestanddel i vanlig glassfiberarmert, umettet polyesterplast og som bindemiddel i polyesterlakker og visse sparkelmasser.

En av fordelene ved å fremstille polyestere syntetisk er at det krever relativt lite vann og energi, og dessuten er billig. På den andre side krever fremstillingen en rekke kjemikalier, som i noen tilfeller kan skade miljøet og være kreftfremkallende. Noen aktører har derfor et økende fokus på fremstilling av polyestere ved hjelp av naturlige råmaterialer. For eksempel er polymelkesyre en syntetisk polyester som kan fremstilles ved hjelp av for eksempel mais, og som kan i alle fall delvis brytes ned i naturen. Problemet ved fremstillingen av slike bionedbrytbare polyestere er ofte at materialegenskapene ikke er så gode som hos de syntetiske polyestere, og at produksjonen er mer krevende og kostbar.

Et hovedproblem med de fleste typer plast er at de ikke lett brytes ned i naturen. Bruken av syntetiske fiber har vokst raskt siden 1980-årene og polyester er i dag det mest brukte tekstile materiale. I mange typer klær finner man en blanding av naturlige og syntetiske fibre, for eksempel bomull og polyester. Alle tekstiler mister fiber i bruk og vask. Fordi syntetiske fiber er plast, bidrar bruk og vask av syntetiske fiber til spredning av mikroplast i naturen. Vask av klær er derfor en bidragsyter til mikroplast i havet. Syntetiske fiber fra havbruksnæring og skipsfart, for eksempel i form av garn og teiner, er også viktige bidragsytere til spredning av syntetiske fiber og mikrofiber i havet.

• polymerer
• plast
• kunstfibre
• mikroplast
• syntetiske fibre
• Terylene
• Dacron