Svart hull er et område i verdensrommet der tyngdekreftene er så sterke at ingenting slipper ut, ikke engang lys. Siden lys ikke slipper ut, kan man ikke se eller ta bilde av svarte hull. Men man kan ta bilde av lysende gass som er rundt det svarte hullet.
Det er så mange bevis for at svarte hull finnes, at de fleste astronomer er enige om at de gjør det.
Alt stoff har masse. Massen forteller hvor mye stoff noe består av. Et menneske som veier 50 kilo har en masse på 50 kilo. I et svart hull er all massen samlet i ett bittelite punkt. Dette punktet kalles en singularitet.
Jo nærmere singulariteten noe er, jo sterkere er tyngdekreftene. Det finnes en grense mellom der tyngdekreftene er så sterke at alt suges inn i det svarte hullet, og der det er mulig å slippe unna. Denne grensen kalles hendelseshorisonten.
Det finnes tre ulike typer svarte hull:
1. Svarte hull med stjernemasse: Noen stjerner ender opp som store eksplosjoner. Dette kalles en supernova. Da blir mye av massen til stjernen kastet ut i verdensrommet. Massen som er igjen, kan falle innover i seg selv, sånn at alt som er igjen av stjernen samles på veldig liten plass. Hvis det er nok masse, blir plassen så liten og tyngdekreftene så sterke at det blir til et svart hull. Hvis det er for lite masse til å bli et svart hull, kan det bli en nøytronstjerne i stedet.
2. Supermassive svarte hull: Man kan ikke se svarte hull, men andre ting som man kan se og måle kan også fortelle noe om det som ikke er synlig. Det er mye som tyder på at det finnes veldig store svarte hull i de fleste galakser. I midten av vår egen galakse, Melkeveien, tror man at det finnes et slikt supermassivt svart hull. Man tror at det svarte hullet har en masse som er omtrent fire millioner ganger så stor som massen til Solen.
3. Små svarte hull: Alt kan i teorien bli til et svart hull, hvis massen presses hardt nok sammen. Dette gjelder uansett hvor mye eller lite masse det hadde i utgangspunktet. Derfor kan det også eksistere bittesmå svarte hull. Så små svarte hull vil forsvinne nesten med det samme de oppstår.
I et tankeeksperiment kan man se for seg en astronaut på vei med beina først mot et svart hull. Når astronauten nærmer seg hullet, vil tyngdekraften være mye sterkere ved beina enn ved hodet, som er lengre unna. Siden tyngdekraften er så forskjellig ved hodet og ved beina, vil astronauten bli dratt utover som en lang spagetti. Da ville astronauten bli spagettifisert.
Spagettifisering har ikke skjedd i virkeligheten, men astronomene kan regne ut at det er det som ville skjedd hvis det hadde vært mulig for en astronaut å komme så nært et svart hull.
