Anders Sandvig
Anders Sandvig (født 11. mai 1862 i Bud, død 11. februar 1950 på Lillehammer) var tannlege og museumsgrunnlegger. Han samla gårdsbygninger og antikviteter, og grunnla De Sandvigske Samlinger i 1887, bare 25 år gammel. I 1904 ble samlingen gjort tilgjengelig for publikum på Maihaugen i Lillehammer. Sandvig var selv direktør for museet fram til 1946.
Han var sønn av fiskerbonden Sjur Sandvig og Maren Knudsdotter Hustad. Han vokste opp i Hustad i daværende Bud kommune. Det viste seg at han var lite sjøsterk, så det å følge i farens fotspor som fiskerbonde gikk ikke. Han kom i stedet i lære hos en gullsmed i Kristiansund. En av oppgavene gullsmedene hadde på den tida var å utføre gullarbeidet for tannleger. Dette var blant oppgavene lærlinger raskt kunne settes til, og Sandvig kom dermed i kontakt med tannlegeyrket. Han gikk over til tannlegelære hos tannlege Olsen i Kristiansund, og fikk etter hvert mulighet til å ta det siste året med utdanning i Kristiania. I 1883 hadde han en kort tid praksis på Gjøvik, for så å reise til Berlin for å videreutdanne seg hos hofftannlege R. Telschow. Under oppholdet i Tyskland ble det konstatert at han hadde tuberkulose, og Sandvig vendte tilbake til Kristiania. Han kom til hektene igjen, og i 1885 flytta han til Lillehammer og åpna tannlegepraksis der. Selv om ettertida husker ham best for hans museumsvirke, satte han også spor etter seg som tannlege. Han utvikla nemlig ei presse for produksjon av aluminiumsgebiss, en oppfinnelse som riktignok falt ut av bruk nokså raskt.
Som eneste tannlege i Gudbrandsdalen var han nødt til å reise rundt en del. Det var under disse turene han fikk øynene opp for norsk bondekultur og begynte å samle. Formålet hans var å sikre at levninger etter bondekulturen ikke kom i hendene på kommersielle oppkjøpere og utenlandske museer. Han daterte selv grunnleggelsen av samlinga til 1887. Det begynte med mindre gjenstander og møbler, men etter hvert begynte han også å kjøpe bygninger. Den første av dem var Lykrestua, ei ramloftstue fra Skjåk. Bygningene ble flytta til den store hagen han hadde like ved Lillehammer stasjon. Ved århundreskiftet hadde samlinga vokst til seks bygninger og et betydelig antall gjenstander.
I 1889 gifta han seg med Anna Georgine Uchermann (1868–1950). Paret bodde ved folketellinga 1910 i Jernbanegaten 218. De hadde da fem barn boende hjemme.
Et problem med samlinga var den store brannfaren, noe som var spesielt ille på grunn av beliggenheten rett ved jernbanen. Han tilbød derfor samlinga til Lillehammer kommune i 1900. I 1902, etter en nokså oppheta debatt, kjøpte Selskapet for Lillehammer Byes Vel samlinga, og fikk den flytta til Maihaugen like ovafor byen. Museet åpna som nevnt i 1904 med Sandvig som direktør. Sandvig hadde store ambisjoner for samlinga. I 1904 kjøpte han den store gården Bjørnstad i Vågå, og flytta hele gårdstunet med 21 bygninger til Maihaugen. Det ble åpna i 1913. Han kjøpte så inn den noe mindre gården Øygarden i Skjåk, hvor det var nitten bygninger. Denne ble åpna på museet i 1927, samtidig som Lillehammer markerte hundre år som kjøpstad. I mellomtida hadde han også fått tak i Garmo stavkirke, som hadde blitt revet og solgt på auksjon i 1880. Sandvig spora opp bygningsdelene, og kunne innvie den som museumskirke i 1921.
I 1920-åra var han store prosjekt innsamling av redskaper fra forskjellige håndverk. Den gamle verksteder åpna som permanent utstilling på Maihaugen i 1927. I 1937 kom ei setergrend med flere tun. I tillegg ble det anskaffa en rekke enkelthus for å vise forskjellige hustyper.
På tross av det høye aktivitetsnivået på museet klarte Sandvig å drive tannlegepraksisen ved siden av. I åra 1905 til 1916 drev han også Stibolt bokhandel på Lillehammer. Som museumsdirektør engasjerte han seg også ut over sin egen samling. Han var sentral i striden rundt distriktsmuseenes posisjon i forhold til den nasjonale museene, og var med på arbeidet som førte til etableringa av Norske Museers Landsforbund i 1918. Han regnes som grunnlegger av Oppland avdeling av Fortidsminneforeningen, og han var med på å stifte Gudbrandsdal historielag. Sandvig var også medlem av flere sakkyndigutvalg og -komitéer, blant annet for Eidsvollbygningen og Akershus slott. Han ga også ut flere bøker, se nedenfor.
Sandvig bidro til å markere den norske kulturarven internasjonalt gjennom bidrag til utstillinger i Glasgow og Rouen i 1911. Han samarbeida med Hans Aall på Norsk Folkemuseum om utsending av en foredragsholder til USA i 1913, og han tok initiativ til at norske museer skulle gi gjenstander til det norskamerikanske museet i Decorah i Iowa.
I 1894 gikk han inn i Frimurerordenen, og ble tatt opp i St. Johanneslogen Kolbein til den opgaaende Sol i Lillehammer. Denne losjen hadde blitt grunnlagt tre år tidligere.
Anders Sandvig ble æret med flere ordener. Han ble i 1900 ridder av St. Olavs Orden, og i 1907 kommandør av samme. Han var også kommandør av den svenske Vasaorden og den islandske Falkorden, ridder av den fransk Æreslegionen og mottager av den franske Officier de 'Instruction Publique. Den utmerkelsen han selv framheva mest var Borgerdådsmedaljen i gull, som han mottok i 1929. Han ble samme år utnevnt til æresborger av Lillehammer, med en medfølgende æreslønn. I 1946, da han gikk av som museumsdirektør, fikk han Anders Sandvigs gate på Lillehammer oppkalt etter seg. Også i Molde har han fått en vei oppkalt etter seg, Anders Sandvigs veg. Han var da han gikk av 84 år gammel, hadde bestyrt samlinga i 59 år og vært museumsdirektør i 42 år. Han hadde gjennom sitt virke ikke bare oppnådd offentlig anerkjennelse, men også blitt svært populær i brede lag av folket og plassert Maihaugen som et av Nordens fremste friluftsmuseer, som har blitt brukt som mal for en rekke andre slike samlinger senere.
Sandvig døde i 1950, og ble gravlagt på Maihaugen.
Bibliografi
- De Sandvigske Samlinger i Tekst og Billeder, bd. 1 Lillehammer 1907, bd. 2 Oslo 1928
- Lidt om Erik Helleløkken, 1918
- Lidt om Husebygging i ældre Tid, 1920
- Knuvelbua, 1924
- Om Bord- og Plankehugning før Vannsagens Tid, 1934
- De Sandvigske Samlingers Farveri, 1934
- De Sandvigske Samlingers Garveri, 1937
- Seterliv og seterstell (med C. Berner), 1942
- I praksis og på samlerferd, 1943 (ny utg. 2001)
- I arbeid og fest, 1947
- Vår gamle Bondebebyggelse. Hvad Maihaugen forteller (med H. Jürgensen), 1947
- Originalen fra Skogbygden, 1948
Kilder
- Engen, Arnfinn: Anders Sandvig i Norsk biografisk leksikon
- Anders Sandvig på Wikipedia på bokmål og riksmål
- Anders Sivertsen i folketelling 1865 for Bud prestegjeld fra Digitalarkivet
- Anders Sandvig i folketelling 1910 for Lillehammer kjøpstad fra Digitalarkivet