I 1931 holdt D sin første separatutstilling. Den bestod av dypstemte bilder fra Telemark. Det er naturlig å forbinde de pastost malte bildene med Henrik Sørensens nasjonalromantikk; også D.s portrett av Ingeborg Amundsen (Nasjonalgalleriet, Oslo 1931) har en stemning beslektet med Sørensens Tone Veli motiv. D.s utdannelse som dekorasjonsmaler gav ham forståelse for norsk folkekunst. Sommeren 1920 var han for første gang i Telemark og arbeidet på Brekke museum. Året etter var D. med på restaurering og ombygging av Ridder-Sandbu i Vågå. Et hovedverk som klarest viser D.s intensjoner på denne tiden er det praktfulle Telemarksbrur (1933 Nasjonalgalleriet).
På midten av 1930-tallet inntrådte et omslag i D.s kunst. Han arbeidet seg fram til den geometriske struktur og egenartede koloritt som vi i dag forbinder med hans bilder. Det var komposisjonen og det formale som i stadig større grad kom til å stå i sentrum for hans selvkritiske arbeid. Disse langvarige undersøkelser, sammen med et tiltagende antall portrettbestillinger og sykdom, hindret D. i å holde separatutstilling. I hele sitt liv holdt D. bare to slike, i 1931 og 1949.
Den komposisjonelle interesse ble styrket allerede gjennom vennskapet med Bjarne Ness fra guttedagene i Trondheim. Hans tidlige bilder som portrettet av Tormod Sjåmo (1927) viser innflydelse fra Ness. På Statens Håndverks- og Kunstindustriskole traff D. Rolf Rude som førte ham til renessansens kunst. Et resultat av D.s analyser av historiske verk ble hans store kopi av Leonardo da Vincis Anghiarislaget (utstilling i Kunstnerforbundet, Oslo i 1927). Allerede i 1931 utprøvde D. sine komposisjonelle evner i utkast til konkurranse om utsmykning av Stiklestad kirke. Også Revolds undervisning på Statens Kunstakademi gav D. innsikt i de maleriske virkemidler. Av større betydning var nok hans opphold i Paris i 1924 der han gikk på André Lhotes og Othon Friesz' malerskoler. Kunstmiljøet i Paris var på denne tiden intellektuelt og preget av klassiske forbilder. Proporsjoner og geometri stod sentralt. En fremtredende representant for denne type kunst i det skandinaviske miljøet i Paris var dansken Georg Jacobsen. I 1935 ble han ansatt ved Statens Kunstakademi i Oslo som "ekstraordinær professor" for fem år.
Arbeider fra denne avgjørende brytningstid er dekorasjonen til BDS Vega (1937, ødelagt), Komposisjon 1 og 2 (1938), Fjellbygden, malt til Verdensutstillingen i New York 1939 og Jonsokaften i Porsgrunn Folkerestauranter (1939, ødelagt). Alle de nevnte bildene har harmoniske formater. Komposisjon 1 og 2 ligger nær opp til lignende arbeider av Georg Jacobsen og hans elever. Bak et stilleben (et utypisk motiv for D.) har han her plassert en rekke innbyrdes forskjøvete plan (hva Georg Jacobsen kalte "optisk utsving"). I forhold til skolen er imidlertid Komposisjon 1 og 2 utført på en fri og suveren måte. I de øvrige arbeidene føler man en innviklet underliggende komposisjon med sirkler og ovaler, tydeligst i bildet til BDS Vega. I Fjellbygden har komposisjonen fått en prismatisk karakter; vi kan ane en utvikling mot D.s hovedverk, De eligerede mænd i Oslo Rådhus (1949- 1957). Rådhusbildet forestiller det første formannskap i Christiania. D. har i den grad det var mulig portrettert de 12 møtedeltagerne og deres sekretær. Samtidig malte Georg Jacobsen et tilsvarende bilde med 12 menn gruppert rundt et bord, Frihetsrådet (1951–53, Frederiksborg Slot, København). Som Georg Jacobsen tilpasser D. det naturalistiske maleri til en komplisert, underliggende geometrisk komposisjon. I D.s maleri fasetteres flaten, og bildet får i bokstavelig forstand et prismatisk uttrykk. Dette gjelder også fargene som er sekundære: lilla, oransje og grønt. Et mangfold av nyanser i grønt dominerer. Det er lyset omsatt til en skjønn fargeverden som har opptatt D. Lyst turkisgrønt står for lysets inntreden og brytninger i rommet, varmere grønt for dets filtrering i salen. Dypt grønt møter kobolt og blå-fiolett i skyggepartiene. Varmt rød-brunt, gul-brunt og rosa med kraftige røde og rød-fiolette aksenter gir figurenes vibrerende møte med lyset.
Den siste større oppgaven D. tok på seg var Haakon den 7.s edsavleggelse (1955–1960). Det viser den samme spesielle koloritt og krystallinske struktur. Man tenker uvilkårlig på Jaques Villons maleri eller Nils Larsen Stevns reflekterte kunst. D. var opptatt av minneutstilling over Nils Larsen Stevns i Oslo 1947; i en rekke brev til Tore Sakshaug anbefaler D. et studium av Stevns fargeteori. Også Alf Rolfsens intellektuelle maleri står D. nær.
D.s analytiske legning førte ham til en spesiell motivkrets. Som hos Stevns er det lysets uhåndgripelige vesen han søker å gi lovmessig form. Lyset gjennom krattskog på Nesodden, sol over brenninger i stadige skiftninger, eller det yrende fuglefjellet i Lofoten opptok ham. D. gir disse motivene fast struktur, samtidig som han søker å bevare naturopplevelsen. Arbeidet med komposisjonen førte ham naturlig over i et nonfigurativt formspråk på 1950-tallet under innflytelse fra Pariserskolen.
På portrett-maleriets område har D. gjort en vesentlig innsats. Han har dermed bidratt til å rehabilitere denne kunstform.