N. arbeidet ved Nordenfjeldske !andmålingskontor ved Støren-Rørosbanen 1875–80, og var deretter i fire år tegner hos arkitekt Johan P. Digre i Trondheim. Årene 1884–86 var han assistent ved stadsingeniørkontoret samme sted. I 1886 ble han ansatt som arkitekt i trelastfirmaet Jacob Digre i Trondheim, og hadde ansvaret for prosjektering. Men firmaet utførte også arbeider under ledelse av andre arkitekter. N. var lærer ved den tekniske aftenskolen i Trondh.
Som ansatt i et trelastfirma kom N. naturlig nok til å tegne en rekke bygninger i tre. Hans interesse for dette materiale reflekteres også i hans forfatterskap, der han gikk til felts mot oppfatningen om at 1880- og 90-årenes norske trearkitektur var i en "nasjonal stil". En slik stil kunne bare skapes av mange arkitekter over lang tid, men var et mål verdt å streve mot. Likevel slutter hans egne arbeider seg i sitt formspråk til det andre arkitekter tegnet på samme tid. Villaer i sveitserstil, eller av og til laftet og garnert med dragehoder i gavlene, f.eks det prisbelønte hus fra København-utstillingen i 1888, utgjør hovedtyngden i hans profane produksjon. Særlig rik i sin utforming var lyststedet Hjorten (1898) i Trondheim. Trekirkene er som regel lett stavkirkeinspirerte; en del av dem var tegnet av firmaet Digre for prefabrikasjon. Mest interessant er detaljeringen, der N.s velutviklede sans for det ornamentale kom til utfoldelse. Karakteristisk er hans stadige bruk av masker som motiv, Neiden kapell (1902) er et utmerket eksempel. Sin sparsomme formelle utdannelse til tross var N. rask til å gripe nye arkitekturmoter, og han arbeidet med samme overbevisende grep om virkemidlene i flere stilarter. Den berlinerpregede nybarokk fikk sitt beste uttrykk i Mathesongården (ca. 1890) i Trondheim. Med sitt rike fasadeutstyr og kuppelkronede hjørneløsning med kolossalpilastere i eksteriøret og opprinnelig ett rom løpende gjennom alle etasjer i det indre, ble den en av de fineste norske forretningsgårder fra 1890-årene. Et annet eksempel på pussarkitektur tegnet av N. er Britannia Hotell (1895). Muligens har den sang- og teaterinteresserte N. gitt Trøndelag Teaters bygning den eksteriørutforming den fikk i 1890-årene, og som den fortsatt har.
Som kirkearkitekt benyttet N. også stein, gjerne slik at oppdragsgiveren kunne velge mellom forskjellige materialer. Således valgte Levanger kommune pusset tegl med upusset hjørnekvadrering og vindusomramninger til sin kirke, mens de i 1940 bombede kirker i Namsos og Steinkjer var utførte i huggenstein. Ferdige 1902–03 er de alle tidstypiske i sin planløsning, med vesttårn, asymmetrisk plassert i Levanger og Namsos, og bygningsledd som sakristi stikkende ut fra bygningskroppen. De ødelagte kirker hadde polygonalt avsluttede kor, mens Levanger har en egenartet korløsning der buer åpner seg på hver side av alteret inn til et rom bak dette. Kirken har også lukkede sidegallerier mellom tårn og sideskip, og er en nokså original skapelse. N. tegnet forretningsgården Nordre gt. 9 (1903) i Trondheim. Her gjorde den opprinnelige runde utforming av utstillingsvinduene i førsteetasje sammen med det fortsatt eksisterende vindu over karnappet og den ornamentale dekor på den pussede fasaden, huset til et sentralt hovedverk i norsk jugendstilsarkitektur. Den sene jugendstil er representert i
Posthuset (1907–11) i Trondheim, et av våre mest kjente bygg i råkopp. Dette materiale hadde N. for øvrig tatt i bruk allerede i noen av sine arbeider i Ålesund, der han var virksom etter brannen i 1904. Særlig morsom er den bare ett vindusfag brede fasaden til Kongens gt. 10B (1907). Antagelig har N. også utført møbeltegninger. Gjennom sine evner til stadig å fornye sitt arkitektoniske uttrykk og til å beherske bruk av så mange forskjellige materialer, plasserer N. seg i første rekke blant norske arkitekter virksomme i tiårene rundt siste århundreskifte.
