R. hørte til det eldste kull av Revold-elever og deltok sammen med flere av dem på kollektivutstillinger før han debuterte separat i Kunstnerforbundet 1932. Ved siden av sin virksomhet som maler har han senere også spilt en betydelig rolle i norsk kunstliv som leder av Galleri Per, Oslo (1940–53), som utgiver og redaktør av tidsskriftet Kunsten idag (1946–73) og som direktør for Riksgalleriet (1953–73). R. bygde bl.a. opp Riksgalleriets samling av nyere norsk kunst. Sammen med Jan Askeland utarbeidet han galleriets utstillingssystem og arrangerte ca. 60 vandreutstillinger rundt om i Norge. Disse aktiviteter gav R. i perioder bare tid til å male om somrene på Tjøme og Hvasser, fra 1953 på Kjellsøy ved Brekkestø og i vinterferiene i Åmotsdal i Telemark.
R.s tidlige bilder viser flere motivkretser, bl.a. forenklede strandbilder nokså nær opp til Edv. Munch, og sarte og tonefine Telemarkslandskaper. Men mest oppmerksomhet vakte i årene 1926–29 hans ekspressive figurbilder med effektfulle og høydramatiske motiver som voldtekt, mord, mareritt og ildebrann (eks. Dyret, Mareridt, Utenfor byen, Sorg, Krøplingen). Til tross for en uferdig form og summarisk billedbehandling viste bildene malerisk uttrykkskraft og en rik koloritt. Separatutstillingen i 1932 presenterte en variert motivkrets av sirkusmotiver, sydlandske gatepartier, dramatiske gjengivelser av skibbrudd og mer lyriske landskapsbilder fra Brøtsøy og Hvasser. Impulser fra de pasifistiske tendenser blant tidens norske malere kom til syne i motiver malt fra en fransk samling fotografier fra første verdenskrig. Som mange andre norske malere søkte også R. for en periode i 1930–40 årene motiver fra Telemark. R.s bilder herfra var preget av en dekorativ forenklet form med en koloritt av få fargetoner og sort og hvitt, bl.a. Åmotsdal (1945) i dyp grønt med innslag av oker. Fra 1951 var de fleste motiver hentet fra Sørlandet. Det nye trekk i hans maleri var interessen for naturens stofflighet. Han malte saftig og bredt, både dekkende og laserende, fra sarte fargeoverganger til kraftige kontraster. Svarte konturer redegjør for de forenklede naturformer, og fargeskalaen er begrenset til en eller to dominerende toner i hvert bilde, f.eks.Aften i blindleia (1951, Nasjonalgalleriet, Oslo). Fra 1957 utviklet R. sitt maleri fra et mellomstadium av impresjonistisk naturoppfatning og abstraksjon til et gjennomført abstrakt formspråk i 60-årene. De abstrakte bildene ble bygd opp av kontrastforhold mellom de mørke og de lyse, fargerike partier. Fargene fordelte seg enten over hele lerretet eller ble konsentrert om et samlende kraftfelt. Han brukte også fargen rolig og dekorativt med naturlige passasjer over lerretet. Etter hvert satset R. også på akvarellteknikken, hvor han oppnådde mer luft og følsomhet i fargen. I noen år ble hans bilder dominert av diagonalstilte former mot en nøytral bakgrunn. Bildene gav assosiasjoner til steinknauser og svaberg med naturmotivenes farger og lysreflekser i grønt og blått. I flere bilder ble mikrolandskapets lokalfarger mer påtrengende, og man aner bl.a. skjærgårdens lavvokste markblomster. Etter en periode omkring 1964 med store ekspressive fargemalerier, basert på sinnsstemninger og visuelle inntrykk, ble R.s maleri igjen preget av naturmotivene. I løpet av 70-årene malte han en gruppe lyriske tolkninger av landskap og flora hvor særlig blomstermotiver ble gjenkjennelige (Kirsebærblomster, 1974 Nasjonalgalleriet og Fire Chrysantemer, 1977). Bildene var ofte bygd over et fargetema i en lys og varmt tonet palett, av og til med kontraster mot sort eller gråtoner som spiller med i et fargeregister.
