Canterbury-forteljingar
Canterbury-forteljingar, engelsk The Canterbury Tales eller Tales of Caunterbury, er ei samling forteljingar skrivne av den engelske forfattaren Geoffrey Chaucer på slutten av 1300-talet. Dei blir fortalde i ei rammefortelling der ei gruppe pilegrimar dreg frå Southwark til Canterbury for å vitja grava til Thomas Becket i domkyrkja der. Pilegrimane representerer ulike grupper i det samtidige engelske samfunnet.
Forteljingane omfattar 24 stykke og over 17 000 linjer skrivne på mellomengelsk mellom 1387 og 1400.[1] Dei fleste forteljingane er skrivne på vers, medan to av dei er på prosa.
Bakgrunn
[endre | endre wikiteksten]I 1386 fekk Chaucer embetsstillinga Controller of Customs and Justice of Peace og i 1389 blei han utnemnd til Clerk of the King's work.[2] Det var i denne åra han byrja å skriva det best kjende verket sitt. Etter ei rad tidlegare verk, som Troilus and Criseyde, House of Fame og Parliament of Fowls, er Canterbury-forteljingar rekna som Chaucer sitt meisterverk. Verket er blitt kjend som The Canterbury Tales på engelsk, men tittelen brukt i dei eldste overlevande tekstane er Tales of Caunterbury. Den eldste bruken av den moderne tittelen, Canterbury talys, opptrer i John Lydgate sin prolog til Siege of Thebes (1421–1422).[3]
Strukturen i verket minnar om den i Dekameronen av Giovanni Boccaccio, som Chaucer kan ha lese då han vitja Italia som diplomat i 1372. Som Dekameronen rekner ein med at Canterburyfortellingene bidrog til å gjera folk sitt talemål meir utbreidd som litteraturspråk, i staden for fransk eller latin.
Ein rekner med at verket var ufullendt då Chaucer døydde. I den generelle prologen introduserer han 30 pilegrimar som kvar skal dela fire forteljingar, to på vegen til Canterbury og to på tilbakevegen.[4] Det ville då ha omfatta 120 forteljingar. Også den tiltenkte rekkjefølgja på forteljingane er ukjend, ettersom verket blei laga før boktrykkarkunsten blei utvikla i Europa, og Canterburyfortellingene blei spreidde gjennom handskrivne manuskript.[4]
Innhald
[endre | endre wikiteksten]
Verket inneheld desse delane:
- Prologen – The General Prologue
- Ridderens fortelling og prolog – The Knight's Prologue and Tale
- Møllerens prolog og fortelling – The Miller's Prologue and Tale
- Reevens prolog og fortelling – The Reeve's Prologue and Tale[a]
- Kokkens prolog og fortelling – The Cook's Prologue and Tale
- Lovmannens prolog og fortelling – The Man of Law's Prologue and Tale
- Enken fra Baths prolog og fortelling – The Wife of Bath's Prologue and Tale
- Klosterbrorens prolog og fortelling – The Friar's Prologue and Tale
- Stevningsmannens prolog og fortelling – The Summoner's Prologue and Tale
- Skriverens prolog og fortelling – The Clerk's Prologue and Tale
- Handelsmannens prolog og fortelling – The Merchant's Prologue and Tale
- Væpnerens prolog og fortelling – The Squire's Prologue and Tale
- Odelsbondens prolog og fortelling – The Franklin's Prologue and Tale
- Legens fortelling – The Physician's Tale
- Avlatskremmerens prolog og fortelling – The Pardoner's Prologue and Tale
- Skipsførerens fortelling – The Shipman's Tale
- Priorinnens prolog og fortelling – The Prioress' Prologue and Tale
- Chaucers fortelling om Sir Topas – Chaucer's Tale of Sir Topas
- Melibees fortelling – The Tale of Melibee
- Munkens prolog og fortelling – The Monk's Prologue and Tale
- Nonnens prests prolog og fortelling – The Nun's Priest's Prologue and Tale
- Den andre nonnens prolog og fortelling – The Second Nun's Prologue and Tale
- Kannikens tjeners prolog og fortelling – The Canon's Yeoman's Prologue and Tale
- Forvalterens prolog og fortelling – The Manciple's Prologue and Tale
- Sogneprestens prolog og fortelling – The Parson's Prologue and Tale
- Chaucers avsanning – Chaucer's Retraction
Omsetjingar
[endre | endre wikiteksten]Egil Tveterås utførte den første omsetjinga av verket til norsk, som Canterburyfortellingene i 1953.[5] Det kom ut ei ny omsetjing av Arthur O. Sandved i 2002.[6] Den norske mellomalderhistorikeren Kåre Lunden gjendikta eit utval av Canterbury-forteljingane og andre verk av Chaucer til nynorsk i 1993.[7]
Merknadar
[endre | endre wikiteksten]Kjelder
[endre | endre wikiteksten]- ↑ «The Canterbury Tales», Encyclopedia Brittanica
- ↑ Prestwich, Michael (2014). Medieval People: Vivid Lives in a Distant Landscape. London: Thames & Hudson. s. 4. An Age of Plague 1300–1400. ISBN 9780500252031.
- ↑ Carlson, David. «The Chronology of Lydgate's Chaucer References». The Chaucer Review, Vol. 38, No. 3 (2004), s. 246–254. Henta 6. januar 2014.
- ↑ 4,0 4,1 «About The Canterbury Tales». www.librarius.com. Henta 25. september 2015.
- ↑ Geoffrey Chaucer Canterburyfortellingene, oversatt av Egil Tveterås , illustrert av H. Lawrence Hoffman Aschehoug 1953
- ↑ Geoffrey Chaucer Canterbury-fortellingene i utdrag gjendiktet av Arthur O. Sandved ISBN 82-03-18556-8
- ↑ Kåre Lunden Den Vakre snikkarkona: frå Geoffrey Chaucers Canterbury-forteljingar og andre mellomaldervers, 1992 ISBN 8252138608
- Denne artikkelen bygger på «The Canterbury Tales» frå Wikipedia på engelsk, og «Canterbury-fortellingene» frå Wikipedia på bokmål den 8. mars 2018.