Çatal Höyük

Çatal Höyük /ʧɑtɑl højyk/ også kjent som Çatalhöyük og Çatal Hüyük. Çatal er tyrkisk for «gaffel» og Höyük betyr «haug». Navnet refererer til en stor neolittisk og kalkolittisk bosetning i sørlige Anatolia i nåtidens Tyrkia, med en utstrekning på hele 13 hektar, fem ganger større enn Jeriko. De tidligste lagene i bosetningen er datert til omkring 7 500 f.Kr, det vil si sen neolittisk tidsalder (bondesteinalderen), og stedet var bosatt til minst 6 200 f.Kr. Çatal Höyük er den største og mest sofistikerte neolittiske bosetningen som noensinne er avdekket, og regnes som et av verdens tidligste vellykkede bysamfunn, med flere tusen innbyggere. Som en av verdens eldste storsamfunn ble Çatal Höyük bygget før gater ble oppfunnet, og tilgangen til husene var via takene til naboene og luke i taket.

Çatal Höyük ligger ovenfor et område med hveteåkre på Konyasletten, sørøst for byen Konya (fortidens greske Ikónion, romerske Iconium) i Tyrkia, ca. 13 mil fra vulkanen Hasan Dağ. Den østre delen av bosetningen består av en haug (tell) som ville ha reist seg 20 meter over sletten under den seneste neolittiske bosetningen. Det er også en mindre bosetningshaug mot vest, og en senere bysantisk bosetning noen hundre meter mot øst. Den forhistoriske bosetningen ble forlatt før bronsealderen. En kanal fra Çarsamba-elven rant en gang mellom de to haugene, og bosetningen ble anlagt på leire som i dag synes fordelaktig for jordbruk, men som den gang trolig var sesongvis oversvømt og uegnet for dyrking. I dag mener de fleste arkeologer at dyrkingen foregikk noen kilometer unna byen. Befolkningen levde av jordbruk, ikke minst dyrking av korn og belgfrukter, samt dyrehold med mye innslag av sau.

Historikk

Bosetningen ble først oppdaget i 1958, og ble kjent gjennom James Mellaarts utgravninger mellom 1961 og 1965. Disse avslørte at denne delen av Anatolia var et senter for avansert kultur i neolitikum. Mellaart studerte funnstedet i lys av arkeologen Gordon Childes kriterier for tidlige mesopotamiske byer, og fant at Catal Höyuk i dette lys framstod som en tidlig «urban supernova», 4 000 år tidligere enn de tidlige byene i Mesopotamia. Catal Höyuk er ganske enkelt langt større og rituelt sett mere avansert enn alle kjente byer og landsbyer fra tilsvarende periode.

Etter at Mellaart ble utvist fra Tyrkia for sin deltagelse i «Dorak affæren», hvor han publiserte tegninger av tilsynelatende viktige bronsealdergjenstander som senere forsvant (se Pearson og Connor under), lå lokaliteten urørt frem til september 1993, da undersøkelser ved Ian Hodder fra University of Cambridge ble påbegynt. Disse undersøkelsene regnes som noen av de mest ambisiøse som noen gang er utført. I tillegg til ekstensiv bruk av naturvitenskapelige analyser er også analyser av psykologer og kunstneres tolkninger av symbolismene i veggmaleriene brukt.

Çatal Höyük som samfunn

Verdens eldste by

Bosetningen ble av Mellaart beskrevet som verdens første by. Samfunnet synes å ha bestått av boliger med åpne områder for tømming av søppel. Det finnes ingen klare bevis for offentlige bygninger eller tegn på fordeling av arbeidsoppgaver, selv om enkelte boliger er større enn de andre og har mer omstendige veggmalerier. Hensikten med de større rommene er uklar, mene de kan ha hatt en rituell funksjon. Hvert hus hadde lagerrom, med inngang gjennom lave døråpninger fra hovedrommene. Det var først på denne tiden, i senere neolittikum, at hver husholdning lagret sitt eget korn og andre matvarer, mens tidligere landsbyer hadde kommunale kornkamre, eksempelvis Jerf el Ahmar. Dette kan tyde på en utvikling med individualisering av det økonomiske liv, med tilhørende mulighet for økte sosiale forskjeller.

En by uten gater

Befolkningen av den østre haugen er anslått til ca. 10 000 mennesker, men antallet har sannsynligvis variert gjennom bosetningens historie. En gjennomsnittlig befolkning på mellom 5 000 og 8 000 mennesker er et rimelig anslag. Befolkningen bodde i hus som var plassert på en tilsynelatende vilkårlig måte. Det fantes ingen gangstier eller gater mellom husene. De fleste hadde inngang i taket, som kunne nås ved interne og eksterne stiger. Husene lå vegg i vegg, slik at de som bodde i andre enn de ytterste husene måtte gå over taket til nabobygningene for å komme til takluka i sitt eget hus. Åpningene i takene fungerte også som ventilasjon, hvor frisk luft ble sluppet inn og røyk fra ildstedene ut.

Interiøret var karakterisert av tømmerstiger eller bratte trapper, vanligvis plassert i sørveggen av rommet, sammen med ildsteder og ovner. Hvert hovedrom fungerte som et område for matlagning og dagligdagse aktiviteter. Plattformer langs veggene i hovedrommene ble brukt til sitteplass og til arbeid og som senger. Disse plattformene, og alle de interne veggene, var dekket av kalk for å få en glatt overflate.

Sanitære forhold og begravelser

Hodeskaller av urokser funnet i Çatal Höyük, klint inn med leire for å etterlikne det levende dyret, Angora Museum

Alle rommene ble rengjort ofte. Arkeologene fant svært lite søppel inne i bygningene, men fant store hauger med søppel på utsiden. Disse inneholdt kloakk og matavfall så vel som store mengder aske. I fint vær kan mange av de daglige aktivitetene ha foregått på takene, som sannsynligvis utgjorde åpne plasser. Senere i bosetningen ble det bygget store kommunale ovner på disse takene. Husene ble etterhvert fornyet ved nedrivning og senere oppbygging, noe som førte til at haugene ble dannet. Inntil 18 bosetningslag ble funnet.

Menneskene i Çatal Höyük begravde sine døde inne i landsbyen. Menneskelige levninger har blitt funnet i groper under gulvene og under ildsteder og plattformer i husene. Kroppene hadde blitt lagt i fosterstilling før gravleggelsen, og var ofte plassert i kurver eller pakket inn i sivmatter. Disartikulerte bein i enkelte graver indikerer at kroppene har ligget ute i friluft en stund før de har blitt samlet sammen og gravlagt. I noen tilfeller har gravene blitt forstyrret, og hodeskallen fjernet for bruk i ritualer i andre deler av landsbyen. Enkelte skaller hadde blitt dekket med leire og malt for å etterligne menneskelignende ansikter, et rituale som har paralleller i neolittiske boplasser i Syria og Jeriko. Det samme var blitt gjort med enkelte dyreskaller, særlig fra urokser.

Veggmalerier

Veggmalerier og figurer har blitt funnet over hele boplassen. Bildene består hovedsakelig av erigerte falloser, grupper av mennesker i jaktscener, samt dyr som for eksempel storfe, hjort og gribber. Dyrehoder har blitt funnet montert på vegger. Øksehoder på vegger er funnt som et gjennomgangstema både i Catal Höyuk, Hallan Cemi og Jerf el Ahmar. I tillegg har man funnet leiremodeller av kvinner i de øverste lagene av bosetningen. Ingen templer har blitt funnet, men det antas at menneskene som bodde her hadde en religion med mye symbolikk. Rom med konsentrasjoner av disse figurene kan ha hatt en religiøs funksjon.

Litteratur

Balter, Michael (2005): The Goddess and the Bull: Catalhoyuk, An Archaeological Journey to the Dawn of Civilization. New York: Free Press. ISBN 0-7432-4360-9. (en utvidet utgave ble utgitt i Smithsonian Magazine, mai 2005.)
Hodder, Ian, red. (1996): On the Surface: Çatalhöyük 1993-95. Cambridge: McDonald Institute for Archaeological Research and British Institute of Archaeology at Ankara. ISBN 0-9519420-3-4.

Hodder, Ian (Januar 2004): «Women and Men at Çatalhöyük» i: Scientific American Magazine, oppdatert V15:1, 2005; se Scientific American
Mellaart, James (1967): Catal Huyuk: A Neolithic Town in Anatolia. New York: McGraw-Hill Book Company.
Pearson & Connor (1968): The Dorak Affair. New York, Atheneum.
Scarre, Chris red. (2005): The Human Past, Thames & Hudsen, London.