Den tredje koalisjonen

Den tredje koalisjonen under Napoleonskrigene bestod av en allianse mellom det Det forente kongerike Storbritannia og Irland, Østerrike, Russland, Napoli og Sverige mot Napoléon Bonapartes Frankrike. Dette var den første koalisjonen mot det første franske keiserdømmet; de tidligere hadde vært mot den franske revolusjonære staten.

Revolusjonskrigene og Napoleonskrigene 1792–1815
1. koalisjon 2. koalisjon 3. koalisjon Pommerske krig 4. koalisjon Russisk-tyrkiske Kanonbåtkrigen Finskekrigen Sverige-Norge (1) Halvøyskrigen 5. koalisjon Invasjonen av Russland 6. koalisjon Sverige-Norge (2) 7. koalisjon

Landområdet som inngikk i den tredje koalisjonen i blått, franskkontrollerte landområder i grønt

Napoleons plan om å invadere Storbritannia og nederlaget ved Trafalgar

Napoléon hadde planlagt en invasjon av Storbritannia etter freden i Amiens i 1803 og hadde samlet en styrke på 150 000 mann ved Boulogne. For å invadere måtte han kontrollere eller trekke den britiske flåten vekk fra Den engelske kanal. En omfattende plan for å avlede de britiske styrkene mislyktes i og med at en fransk-spansk flåte under admiral Villeneuve måtte vende tilbake etter det uavgjorte slaget ved Cape Finisterre i 1805. Villeneuves flåte lå blokkert i Cádiz, men brøt ut og satte kurs for Napoli 19. oktober. Den ble imidlertid nedkjempet av Lord Nelson i slaget ved Trafalgar den 21. oktober 1805. Napoléon hadde da allerede gitt opp planene om å invadere Storbritannia, og rettet igjen oppmerksomheten mot fiendene på kontinentet.

Tyskland og Nord-Italia

Koalisjonen forsøkte å utnytte det faktum at Napoleons styrker var konsentrert ved Boulogne og planla angrep på Italia og Bayern. De allierte armeene ble organisert i Tyskland og Italia for å iverksette en invasjon av Bayern under ledelse av Karl Mack von Lieberich i påvente av forsterkning av den russiske armeen under Mikhail Illarionovitsj Kutusov. Den bayerske arméen, som var tvangsalliert med Napoléon, ble tvunget til å overgi München og gikk i retrett nordover.

I august dro Napoléon i rask marsj med sin armé fra Boulogne til Rhinen. Sent i september krysset han Rhinen og omringet den østerrikske hæren i Ulm-felttoget. Napoléon forhindret de østerrikske forsøkene på å omgruppere, avskar Ulm fra Østerrike og tvang Lieberich til å kapitulere i oktober.

Franske tropper går inn i Wien, 13. november 1805.

I nordlige Italia var Erkehertug Karl av Østerrike med 90 tusen mann. Han ble beseiret i slaget ved Verona av en fransk hær under André Masséna, som hadde 48 tusen, 18. oktober 1805. Etter å ha lidd et mindre nederlag dagen før ved San Michele ble Karl slått av Massenas franske Armée d'Italie ved Caldiero 30.- 31. oktober (slagets utfall er fortsatt omdiskutert). 1. november ga Karl ordre om retrett, og den østerrikske hæren marsjerte hjemover, ut av Italia. General Frimonts styrke klarte å holde stand ved Caldiero hele ettermiddagen 1. november, før han om natten marsjerte østover for å slutte seg til hovedhæren. Lenger nord led østerrikske tropper et nederlag ved Forano få dager senere. Etter å ha forsvart seg i slagene ved Pietro Engu og Valvasone krysset Karl elven Isonzo 13. eller 14. november. De franske forsøkene på å krysse elven ble slått tilbake. Lenger nord klarte Erkehertug Johann å trekke seg ut av Tyrol, og beseiret en mindre fransk kavaleristyrke ved Flitsch (pr. 2018 Bovec i Slovenia). Etterhvert klarte han å slutte seg til Karls tropper, som i begynnelsen av desember 1805 kom til vestlige Ungarn (Körmend). Freden i Pressburg ble undertegnet 26. desember, så Karl rakk ikke å møte Napoleon på slagfeltet, men etter slaget ved Austerlitz fryktet Napoleon selv Karls 80 tusen soldater.

Slaget ved Caldiero

Østerrike og Austerlitz

Marskalk Mikhail Kutuzov, som var stasjonert ved den østerriksk-bayerske grensen, ble høsten 1805 tvunget til å trekke seg tilbake til Wien, og deretter, 13. november 1805, nordover til Mähren for å møte forsterkninger. Napoléon marsjerte nordover mot de allierte arméenes forsvarsposisjoner ved Austerlitz. I slaget ved Austerlitz lurte Napoléon den østerrikske styrken inn i en felle ved å fingere en retrett, for så å storme høydene de hadde forlatt, og dermed omringe og nedkjempe alt bortsett fra den høyre flanken under Pjotr Ivanovitsj Bagration.

Slaget ved Caldiero, 30. oktober 1805.

Den østerrikske arméen i Italia under erkehertug Karl ble tvunget til retrett uten kamp som følgeaav de franske seirene i Tyskland og nord i Habsburg-riket, og de alliertes invasjonsplaner mot Nord-Tyskland og Napoli ble oppgitt. Østerrike ble tvunget til å trekke seg fra koalisjonen og avtvunget sine besittelser i Italia i Pressburg-traktaten.

I dagens Kroatia ble to mindre slag (Lippa, 6.12, og St. Mathia, 9.12) utkjempet mellom franske tropper og en østerriksk styrke bestående av blant annet dårlig bevæpnede semi-invalide og unge gutter. Det andre slaget tok slutt uten noen klar vinner da nyhetene om at krigen sluttet ankom.

I Böhmen (det 21. århundrets Tsjekkia) klarte noen østerrikske tropper under Erkehertug Ferdinand, som hadde flyktet fra Ulm tidligere, i starten av desember å beseire troppene til Bayern i slagene ved Wonau og Stecken, som var i området.

Invasjonen av Napoli

I februar 1806 ble kongedømmet Napoli invadert av franske tropper kommandert av André Massena. Napoli var et av Europas minst utviklede land, og de 22 tusen soldatene landet hadde var ikke i stand til å gjennomføre offensive operasjoner, særlig nå som de russiske og britiske troppene hadde seilt ut av landet. Kort etter invasjonen flyktet kongen, Ferdinand IV, til Sicilia.

Den lille napolitanske arméen lot Joseph Bonaparte gå inn i selve byen Napoli, hvor han startet å bygge opp en hær. Roger de Damas, Napolis øverstkommandernde, valgte å gjøre retrett sørover til Calabria, som ennå ikke hadde kommet seg opp igjen etter et jordskjelv i 1783. Uforventet få av lokalbefolkningen sluttet seg til hæren, og napolitanerne led et knusende nederlag i slaget ved Campo Tenese. Bare 2-3 tusen mann kom seg over til Sicilia, som ble forsvart av britiske skip og soldater, og Napoleon klarte aldri å invadere Sicilia. Men nå startet lokalbefolkningen i Calabria en geriljakrig som varte i flere år.

En britisk styrke ble landsatt i Calabria og slo de franske styrkene i slaget ved Maida, men utnyttet ikke situasjonen og måtte evakuere tilbake til Sicilia. Bare ved Gaeta klarte napolitanske tropper å gjøre effektiv motstand. Festningen holdt ut til juli 1806. I 1807 forsøkte Ferdinand IV av Napoli å ta tilbake landet han hadde tapt til franskmennene, men han ble beseiret i slaget ved Mileto. Helt frem til 1815 var Napoli okkupert, mens den napolitanske kongefamilien var i Palermo på Sicilia, forsvart av britiske skip og soldater, hvorav de fleste også var britiske. Etter Wienerkongressen ble Ferdinand gjeninnsatt som kong Ferdinand I av de to Sicilier.

Følgende hendelser

Napoléon hadde seiret over Russland på slagmarken, men landet var fortsatt med i krigen, og Preussen gikk inn i krigen i 1806 i protest mot fransk territorial overtredelse under krigshandlingene i 1805. Dette ble den fjerde koalisjonens krig. Etter å ha tapt i de mindre slagene ved Schleiz og Saalfeld den 10. og 9. Oktober ble den prøyssiske hæren og dens saksiske allierte nærmest tilintettgjort i slagene ved Jena og Auerstadt den 14.Oktober. Berlin ble kort etter inntatt, og bare i Schlesien, Danzig , Pommern og i Øst-Prøyssen/Polen klarte restende av den prøysiske hæren og dens russiske allierte å holde stand fram til Juni 1807.

Se også

• Napoleonskrigene

Eksterne lenker

• (en) War of the Third Coalition – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• «The War of the Third Coalition», fra heritage-history.com (engelsk)
• «The War of the Third Coalition: the Austerlitz Campaign», fra nettstedet about.com (engelsk)