Eirik Raude

Eirik Raude (født ca. 950 på Jæren, død ca. 1003 på Grønland) (norrønt Eiríkr rauði) var en norrøn oppdager som grunnla den første bosetning på det land som han kalte for Grønland. Tilnavnet raude (røde) fikk han sannsynligvis for sitt rødlige hår og skjegg, og kanskje også for sitt ilske humør. Kildene til kunnskap om hans liv er Eirik Raudes saga og Grønlendingenes saga, som innbyrdes spriker i detaljene.

Eirik Raude
Født		950 Norge
Død		1003 Brattahlíð
Beskjeftigelse		Oppdagelsesreisende, nybygger
Ektefelle		Thjodhild
Far		Thorvald Åsvaldsson
Barn		Leiv Eiriksson Torvald Eiriksson Frøydis Eiriksdatter
Nasjonalitet		Norge
Eirik Raude på Commons

Fjellet Sermitsiaq ved Nuuk på Grønland.

Fredløs mann

Eirik Torvaldsson ble født på Jæren en gang rundt år 950 som sønn av Thorvald Åsvaldsson. Fra Eirik Raudes saga vet vi at Torvald var sønn av Åsvald, som igjen var sønn av Ulv, og som igjen var sønn av Øksna-Tore. Faren Torvald var blitt lyst fredløs i Norge for noen drap rundt 960. De seilte derfor fra Norge og bosatte seg på Island. De tok land på Hornstrandene og bodde på Drangar. Her døde Torvald noen år senere.

I 982 ble Eirik Raude lyst fredløs på Island. I henhold til den sagaen som bærer hans navn kom trellene til Eirik til å løse ut et skred over gården til naboen som deretter drepte trellene. Eirik drepte derfor naboen, og i tillegg en mann med navnet Holmgange-Ravn ved Leikskålar. Det ble reist sak mot Eirik og han ble dømt til å flytte fra stedet. Det neste året havnet han i en krangel om noen benkestokker han hadde lånt bort og ville ha igjen fra en mann ved navn Torgest eller Torgjest.

I kampen som fulgte falt Torgests to sønner og noen andre. Etter det ble Eirik dømt fredløs på tinget. Han bestemte seg da for å seile ut og finne det land som Gunnbjørn Ulvsson hadde sett da han kom av kurs vest for Island. Eirik satte ut til havs fra Snæfjellsjøkelen.

Utforskningen av Grønland

Selv om populærhistorien har gitt Eirik Raude rollen som oppdageren av Grønland, hadde flere andre norrøne menn både oppdaget og forsøkt å bosette seg der før ham. Gunnbjørn Ulvsson, sønn av Ulv Kråke, kom ut av kurs en menneskealder før Eirik og fikk i sikte noen skjær i vest som fikk navn etter ham, Gunnbjørnskjær. Etter Gunnbjørn kom Snøbjørn Galte. I henhold til de islandske opptegnelsene forsøkte Snøbjørn Galte å bosette seg på Grønland, men forsøket endte i katastrofe.^{[trenger referanse]}

I henhold til sagaen kom Eirik Raude i land ved den jøkelen som heter Blåserk. Derfra seilte han sørover langs østkysten for å se om det gikk an å bo der. Han rundet sørenden, nåværende Kapp Farvel, og nådde til slutt en del av kysten som i det store og hele hadde områder som var isfri, dype fjorder som minnet om Norge, og de forhold som for en nordmann betydde muligheter for gårdsdrift, skjønt det var ikke trær der. Smie og båtbygging var derfor utelukket.

I henhold til Eirik Raudes saga tilbrakte han tre år på å utforske landet. Den første vinteren tilbrakte han på ei øy helt sør som han kalte opp etter seg selv, Eiriksøy, og som lå omtrent midt i det området som han kalte for Austerbygda. Den andre vinteren tilbrakte han på Eiriksholm som lå i nærheten av Kvarvsgnipa. Den siste sommeren utforsket han så langt nord som til Snæfjell og i Ravnsfjord, og i det området som han kalte for Vesterbygd, og som lå en sjøreise unna Austerbygda tilsvarende strekningen mellom Bergen og Bodø.

Bosetningen av Grønland

Hovedartikkel: Eirik Raudes kolonisering av Grønland

Eirik Raudes Grønland.

Da Eirik kom tilbake til Breidafjord på Island var hans treårige fredløshet over. Med seg brakte han fortellinger om et enormt, ubygd land. Meget bevisst ga han det nye landet et godt og velklingende navn – Grønland – som han visste ville virke tiltrekkende på folk på Island. For at bosetningen på Grønland skulle bli vellykket, måtte det være en kritisk masse av mennesker for å opprettholde et samfunn. Hans reklamering var vellykket og mange islandske bønder og emigranter fra Norge som hadde dårlig håp om god jord på Island ville bli med til Grønland. På Grønland lå alle muligheter åpne.

I henhold til Are Torgilsson seilte det 25 skip til Grønland fra Breidafjord og Borgarfjord, men bare femten kom fram; noen drev i land igjen, og noen gikk under. Ulikt vanlige oppdagelsesreisende tok de med seg kvinner og barn, bufe og hester. Noe som var risikabelt og farlig last i vanskelig vær. Det ble fortalt at det var femten år før kristendommen ble vedtatt lov på Island, hvilket betyr år ca. 985.

Sagaen sier at Eirik tok Eiriksfjord for seg selv og der bygde han gården Brattahlíð (Brattalid) ved dagens Narsarsuaq. Det ble etablert to bosetninger, en i Austerbygda og den andre i Vesterbygda, 600–700 km lengre nord. Førstnevnte tilsvarte dagens Qaqortoq (Julianehåb) og den andre dagens Nuuk (Godthåb). Begge stedene var de eneste områdene på vestkysten som var egnet for gårdsdrift. I sommermånedene var værforholdene egnet til å seile og begge bosetningene sendte grupper av menn nordover på jakt etter sel (brukt til reip), hvalross (for elfenben i støttennene) og kanskje om de var heldige også hval (for kjøttet og oljen). På disse ekspedisjonene møtte de sannsynligvis inuitter (eskimoer) som ennå ikke hadde innvandret til det sydlige Grønland.

Kirka i Hvalsey.

Det var mildere på Grønland den gang. Kyr og sauer trivdes bra, men korn kunne man ikke dyrke, og det var heller ikke trær til å bygge med. Jern manglet det også. Fiske og selfangst var viktige bidrag til kosten. Hver sommer dro folk nordover fra de nordligste gårdene til Grønlands Lofotfiske ved Nordseta ved 73 grader nord.

Bosetningen på Grønland blomstret og vokste til i underkant av 3000 mennesker som var spredt over et betydelig område langs Eiriksfjord og nabofjordene. Bortimot 200 gårder i Austerbyda og i underkant av halvparten i Vesterbygda. Ettersom de beste jordbruksområdene på Island var opptatt, kom det nye immigranter til Grønland. En gruppe kom over i 1002 og brakte med seg en smittsom sykdom som herjet i bosetningene, drepte mange av innbyggerne, blant annet Eirik Raude selv i løpet av vinteren 1003.

På tross av dette kom bosetningene seg igjen og overlevde helt til den lille istid på 1400-tallet gjorde landområdene for marginale til å overleve for et europeisk liv, kort tid før Christofer Columbus' sjøreise til Kanariøyene i 1492. Klimaendringene, muligens herjinger fra sjørøvere, konflikter med inuittene som kom til de norrøne områdene, og at sjøfarten fra Island og Norge uteble var blant de faktorer som er nevnt som grunner til at de norrøne innbyggerne døde ut på Grønland.

Høvdingen på Brattalid

Tjodhilds kirke ved Brattalid, det nåværende Qassiarsuk. Bygget i år 2000 i anledning av tusenårsfestlighetene.

Sagaene forteller at Eirik Raude og hans hustru Tjodhild Jørundsdatter (Þjóðhildr), datter til Jørund Ulvsson og Torbjørg Knarrebringe på Island, hadde tre sønner, Leiv Eiriksson, Torvald Eiriksson og Torstein Eiriksson. I tillegg hadde Eirik en datter, Frøydis Eiriksdatter, som var født utenfor ekteskap.

Ifølge Eirik Raudes saga var det Leiv Eiriksson som i år 1000 brakte med seg kristendommen til Grønland. Det er kanskje tvilsomt om han selv prekte den nye tro. Ifølge Snorre hadde han med seg en prest som var sendt av kong Olav Tryggvason. Eirik var for gammel til å gå over til en ny tro som brøt med alt han hadde trodd på, men sagaen forteller at «Tjodhild gikk fort over og lot bygge en kirke ikke altfor nær husene. Dette huset ble kalt Tjodhildskirken; der bad hun sine bønner, både hun og de andre som tok ved kristendommen.» I tillegg ville hun ikke dele seng med ektemannen etter at hun tok den nye tro, og sagaen kommenterer tørt at «det var slett ikke etter hans sinn.»

Det ble bygd mange kirker på Grønland. Tolv i Austerbygd, samt et nonne- og et munkekloster, og fire i Vesterbygd.

Sønnen Leiv Eiriksson ble den første norrøne mann og den første europeer som satte sin fot i Amerika da han utforsket det land han kalte for Vinland. Sagaene forteller at Leiv ba faren Eirik med på ferden og at han skulle lede ekspedisjonen for «folk trodde at han hadde mest hell og best skjønn». Eirik var liten lysten på en sjøreise og kvidde seg, men ble overtalt. I henhold til Eirik Raudes saga tok han med seg «en liten kiste, og i den var det gull og sølv; den gjemte han og siden red han av sted. Da gikk det slik at han falt av hesten og brakk ribbene og forvred armen i skulderleddet.»

Grønlendingenes saga forteller om den samme hendelsen, men med andre detaljer:

«Eirik unnslo seg så godt han kunne, sa han tok til å bli gammel og at han orket mindre all slags slit enn han hadde gjort. Leiv mente at han enda var den blant frendene som hadde mest lykke med å styre. Og Eirik gav etter for Leiv, og de red av sted da de var ferdige til det. Det var ikke langt å ri til skipet. Da snublet den hesten Eirik satt på, og han falt av hesten og skadde foten sin. Da sa Eirik: 'Det er vel ikke så at jeg skal finne flere land enn det vi nå bor i; vi kommer ikke til å gå i følge alle sammen lenger'.»

En statue av Leiv Eiriksson i St. Paul, Minnesota i USA.

Eirik selv døde vinteren etter at sønnen seilte fra Grønland. Eirik Raude holdt tittelen overhøvding av Grønland og ble både en svært respektert og rik mann. I henhold til Grønlendingenes saga var han «den som stod høyest i heder på Grønland; alle bøyde seg for ham». Lenge synes det som om Eiriks etterkommere også holdt en særstilling i det lille samfunnet.

Eponymer

I nyere tid er boreplattformen «Eirik Raude», som leter etter olje i Barentshavet for Statoil, oppkalt etter Grønlandshøvdingen.

Eirik Raude i populærkultur

Eirik Raude ble omtalt i sanntidsstrategivideospillet Age of Empires II: The Age of Kings fra 1999, nærmere bestemt i Vinlandsaga-scenariet til Battles of the Conquerors-kampanjen til Age of Empires II: The Conquerors-kampanjen. I dette scenariet må Eirik Raude sette seil fra Sørvest-Norge over Nord-Atlanteren (dvs. Sea of Worms i spill) til Vinland (dvs. Newfoundland, provinsen Newfoundland og Labrador, i dagens Canada), men han må stoppe i Skottland først før landing på østkysten av Grønland. Vel fremme i Vinland må han beseire skrelingene og bygge et bysentrum der, og dermed kolonisere landet i prosessen.

Se også

• Eirik Raudes Land
• Leiv Eiriksson
• Eirik Raudes kolonisering av Grønland (Dypgående artikkel)
• Den norrøne bosetning på Grønland

Litteratur

• Eirik Raudes saga
• Grønlendingenes saga
• Olav Tryggvasons saga
• Holmsen, Andreas: Norges historie. Fra de eldste tider til 1660. Oslo 1961
• Botn, Ståle, Vesterled. Havbrua mellom to kontinenter. Oslo 2000. ISBN 82-529-2446-8

Eksterne lenker

• Eirik Raudes saga, oversatt av Gustav Storm, fulltekst, hos Heimskringla.no
• Grønlendingenes saga, på dansk ved Jesper Lauridsen, fulltekst, hos Heimskringla.no