Emilio De Bono
Emilio De Bono (født 19. mars 1866 i Cassano d'Adda i Lombardia i Italia, død 11. januar 1944 i Verona i Veneto i Italia) var en italiensk general i første verdenskrig og en fascistisk aktivist som hjalp til med å organisere det italienske fascistpartiet.
| Emilio De Bono | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Emilio De Bono 19. mars 1866[1][2][3][4]  Cassano d'Adda | ||
| Død | 11. jan. 1944[1][2][3][4] (77 år) Verona | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, offiser | ||
| Embete |
| ||
| Parti | Partito Nazionale Fascista | ||
| Nasjonalitet | Kongedømmet Italia | ||
| Utmerkelser | Annunziataordenen | ||
Liv og virke
redigerBakgrunn
redigerEmilio de Bono var sønn av Giovanni de Bono, en offiser som nedstammet fra grevene av Barlassina[trenger referanse], og hans hustru Emilia Bazzi. Han hadde søsteren Maria.
Han vokste opp som ateist, i en form som var på sitt eget vis religiøs.[trenger referanse] Hans overbevisning var at «[ateismen] er opplyst og rasjonell, basert på vitenskapelige prinsipper. Jeg er av det militære, som jeg beundrer fordi det er ateistisk».[trenger referanse]
Militær
redigerDe Bono fikk militær utdannelse ved Militærakademiet i Modena og ble offiser i Bersaglieristyrkene i 1884.
Han deltok i den italiensk-tyrkiske krig og i første verdenskrig der han særlig utmerket seg i slaget ved Vittorio Veneto.[trenger referanse]
Fascist
redigerHan sluttet seg etter krigsslutt til fascismen og deltok i marsjen mot Roma i 1922, som gav fascistenes leder Benito Mussolini makten. De Bono ble senator i 1923, var guvernør i Tripolitania 1925–1928 og 1929–1935 koloniminister.
Den 3. april 1935 ble han utnevnt til øverstkommanderende for de italienske væpnede styrker i Afrika, men ble kalt hjem i november av Pietro Badoglio. I samband med det ble De Bono elevert til feltmarskalk.[5]
De Bono ble deretter, ved siden av Mussolini selv, Cesare De Vecchi og Italo Balbo, en av de ledende i fascistpartiet PNF. Han tilhørte den konservative nasjonalistiske falanks innen partiet som motsatte seg den tilnærmelse til det nazistiske Tyskland som Mussolini førte etter at Abessiniakrisen i 1934 hadde forsuret båndene til de demokratiske statene.[trenger referanse]
Ved den allierte invasjon av Italia i 1943 slutten han seg til kuppmakerne innen partiet og stemte i Det store fascistiske råd for avsettelsen av Benito Mussolini og hans fengsling. Etter at Mussolini var blitt befridd ved tysk hjelp, ble De Bono arrestert, stilt for retten i Veronaprosessen og dømt til døden av den nye tyskvennlige marionettregjering. Han ble henrettet ved skyting sammen med Galeazzo Ciano, Luciano Gottardi, Giovanni Marinelli og Giuseppe Pareschi.
Referanser
rediger- ^ a b Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Emilio-De-Bono, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 14107[Hentet fra Wikidata]
- ^ a b Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id de-bono-emilio, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
- ^ Svensk uppslagsbok, andra upplagan 1947 Arkivert 17. februar 2015 hos Wayback Machine.
Eksterne lenker
rediger- (en) Emilio De Bono – kategori av bilder, video eller lyd på Commons