Det etruskiske alfabetet

Det etruskiske alfabetet ble brukt av oldtidens etruskere i det sentrale og nordlige Italia for å skrive etruskisk språk, fra rundt 700 f.Kr. til en gang rundt 100 e.Kr. da etruskisk døde ut ved Romerrikets ekspansjon.

Det etruskiske alfabetet stammer fra arkaiske greske alfabeter som brukt i de greske koloniene i Sør-Italia som tilhørte den «vestlige» («røde») typen, det såkalte vestgreske alfabetet. Flere gammelitaliske skrifter, herunder også det latinske alfabetet, er avledet fra det etruskiske (eller var samtidig med det). De fleste etruskiske inskripsjoner er skrevet i horisontale linjer fra høyre til venstre, men noen er bustrofedon (løper vekselvis fra venstre til høyre og deretter fra høyre til venstre). Mer enn 10 000 etruskiske inskripsjoner er funnet på gravsteiner, vaser, statuer, speil og smykker, men bortsett fra fragmentariske tekster har ingen større litterære verk på etruskisk overlevd eller blitt bevart.^[1] Det etruskiske alfabetet var tilsynelatende den umiddelbare opphavet til det latinske alfabetet.^[2]

Opprinnelse

Det etruskiske alfabetet oppsto som en tilpasning av det arkaiske greske alfabetet som ble brukt av grekerne fra i Euboia (dagens Evvia) deres første bosetninger og kolonier i sørlige Italia (Magna Graecia), øya Pithekoussai (dagens Ischia) og byen Kumae i Campania.^[3] I vestens alfabeter hadde X lydverdien [ks], Ψ sto for [kʰ]; på etruskisk: X = [s], Ψ = [kʰ] eller [kχ].^[4]

Det tidligste kjente etruskiske abecedariumet (ABC) er innskrevet på rammen av en vokstavle i elfenben, som måler 8,8 cm × 5 cm (3,5 tommer × 2 tommer), ble funnet ved landsbyen Marsiliana (nær Grosseto i Toscana). Den stammer fra rundt 700 f.Kr., og viser 26 bokstaver som tilsvarer moderne former for det greske alfabetet, blant dem digamma (Ϝ, ϝ), san (Ϻ, ϻ) og qoppa (Ϙ, ϙ), men ikke omega (Ω, ω) som fortsatt ikke var lagt til på den tiden.

Referanser

^ «Etruscan (mekh Rasnal)», Omniglot.com
^ Ullman (1927)
^ Benelli, Enrico (2017): «Alphabets and language», Naso, Alessandro, red.: Etruscology. Berlin, Tyskland: Walter de Gruyter. ISBN 978-1-934078-49-5; s. 245–253.
^ Rix (2004), s. 202–209

Litteratur

Bonfante, Giuliano (1983): The Etruscan language. Manchester: Manchester University Press. ISBN 0-7190-0902-2. OCLC 610734784. OL 19629507M; s. 64.
Rix, Helmut (2004): «Ausgliederung und Aufgliederung der italischen Sprachen» i: Languages in Prehistoric Europe. ISBN 3-8253-1449-9.
Ullman, B. L. (oktober 1927): «The Etruscan Origin of the Roman Alphabet and the Names of the Letters», Classical Philology. 22 (4): 372–377. doi:10.1086/360949. JSTOR 262978. S2CID 161760080.
Wallace, Rex (2008): Zikh Rasna: A Manual of the Etruscan Language and Inscriptions. Ann Arbor, MI: Beech Stave Press. ISBN 978-0-9747927-4-3; s. xvii, 20.

Eksterne lenker

(en) Etruscan alphabet – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
(en) Etruscan alphabet – galleri av bilder, video eller lyd på Commons

[Omniglot-1] «Etruscan (mekh Rasnal)», Omniglot.com

[2] Ullman (1927)

[3] Benelli, Enrico (2017): «Alphabets and language», Naso, Alessandro, red.: Etruscology. Berlin, Tyskland: Walter de Gruyter. ISBN 978-1-934078-49-5; s. 245–253.

[4] Rix (2004), s. 202–209

[1]

[2]

[3]

[4]