Frøy

Frøy (Freyr), også kjent under navnet Yngve eller Yngve-Frøy, er en norrøn fruktbarhetsgud av vaneætt. Etymologisk betyr Frøy «herre», og han var en av de viktigste gudene i før-kristen nordisk tro.

Frøy (Yngve, Yngve-Frøy)
Frøy og grisen Gullinbuste (Jacques Reich)
Trossystem		Norrøn mytologi
Religionssenter		Skandinavia
Originalt navn		Freyr
Foreldre		Njord (far)
Søsken		Frøya
Make		Gerd
Aspekt		Fruktbarhetsgud
Bosted		Alvheim
Symboler		Fallos
Tekster		Voluspå, Gylfaginning, Skirnesmål, Ynglingesaga

De norrøne guddommene Odin, Tor og Frøy framstilt på en vevnad fra Skog i Hälsingland i Sverige fra omkring år 1100.

I de islandske skriftene Eldre og Yngre Edda presenteres Frøy som en av vanene, den ene av gudeslektene i nordisk mytologi. Han er sønn av Njord, gud for skipsfart, handel og fiskeri, og bror til Frøya. Hans hjemland er Alfheim, han eier skipet Skibladner og galten Gyllenbuste.

Ifølge Snorre Sturlason ble Frøy regnet som stamfar til den mytologiske Ynglingeætten som etter Harald Hårfagre var konger i Norge. Adam av Bremen beskriver i Gesta Hammaburgensis et tempel i Uppsala til ære for gudene Odin, Tor og Frøy (som Adam kaller Fricco).

Frøy er gud for god høst, landbruk, fruktbarhet og velstand, og derfor tolkes fallosavbildninger ofte som avbildninger av ham. Den mest omfattende myten om Frøy er eddakvadet Skirnismål, som forteller om Frøys forelskelse i og ekteskap med jotunmøyen Gerd.

Et annet kjent symbol for fruktbarhetsgudens nærvær eller snarlige komme er fotsåleavtrykket, kjent fra helleristninger. Avtrykkene ble antagelig tenkt å kunne lokke eller tvinge fruktbarhetsguden til å komme til nettopp deres åker. På Blindern er det funnet helleristninger fra bronsealderen med fotsålemotiv som er kommet under tak i Kjemiens hus.

Der man i norrøn tid utbrakte skål for godt år og fred, rettet til Njord og Frøy, erstattet Olav Tryggvasson dette med tilsvarende skåler til Kristus, Maria og Skt. Mikael.

Den gode guden

Frøy er det mannlige motstykke til gudinnen Frøya, hans søster. Navnene betyr «herre» og «frue», hvilket kan tyde på at de opprinnelig var så mektige at de ikke kunne tiltales ved navn. Begge er barn av vaneguden Njord. Mytene oppgir også at Frøy og Frøya er elskere og/eller gift, lik tvekjønn (androgyn, lik Yme som befrukter seg selv). Det er et trekk som ikke er uvanlig for fruktbarhetskulter, men trolig med større vekt på symbolverdien enn det incestuøse forhold.

Snorre Sturlason beskriver Frøy som vakker og fager i det ytre, mektig, tilgivende, vennlig og kaller ham «verdensguden» (veraldar goð). Frøy rår for vær og årsvekst, både for regn og solskinn og derfor markens grøde. Man kunne blote til Frøy for en lys framtid, for fred, velstand og framgang. Likesom Njord kalles Frøy «vanenes ætling» og «vaneguden», også «årsguden» og «rikdomsgiveren». Hester som var helliget Frøy, kalt «frøyfakser», fikk bare guden selv ri på. En av Frøys goder på Island, Ravnkjell, svor at han ville drepe enhver annen som red på den hesten han tok seg av på gudens vegne.

Og Frøy var den guden som holdt øye med om folk holdt det de lovet, og eder de hadde avlagt. Den største galten som var å få, tilhørte Frøy, og Hildesvinet som Frøya rir på i Hyndluljod, er hennes protesjé Ottar i skikkelse av Frøys galte. Denne galten ble regnet som så hellig at kong Heidrek og hans menn avla sine eder mens de holdt hånden på hodet hans. På julaften ble han ført frem i hallen foran kongen for å ofres i juleblotet. Han ble da kalt sonargöltr («soningsgalten)», jfr. syndebukken.

Ifølge den kristne Adam av Bremen, som oppfattes som bare delvis troverdig, hadde Odin, Tor og Frøy - som Adam kaller Fricco - hvert sitt bilde i hovet i Uppsala. Det tyder på at de ble regnet som de viktigste gudene.

Om Frøy er blant annet følgende attributter kjent:

• Frøy bodde på Alvheim. Navnet indikerer en mulig forbindelse mellom vaner og alver.
• Hans skip Skidbladner, bygget av Ivaldes sønner, kunne seile på land, hadde alltid medvind og kunne hendig foldes sammen og legges i lommen.
• Frøy hadde et sverd med magiske egenskaper. Det kunne hogge av seg selv, og i likhet med Tors hammer Mjølner kom Frøys sverd som en bumerang tilbake til ham. I Skirnismål fortelles hvordan han ga dette sverdet til Skirne for å sikre avtalen om et stevnemøte med Gerd, og derfor står Frøy uten sverdet sitt, nærmest avvæpnet, da ragnarok opprinner.
• Frøy eide den raggete grisen Gyllenbuste (Gullinborsti) som dvergene kaller Slidrugtanne (Slídhrugtanni). Frøy spente for grisen for vognen sin, for Gyllenbuste kan springe gjennom luft og hav, og det lyser av dens gylne buster.
• Frøy hadde også hesten Blodhove (Blodughofi).
• Frøys to tjenere, ekteparet Byggve og Bøyla, nevnes bare i Loketretten. Byggve forbindes med ølbrygging.

Yngve-Frøy

Yngvi (alt. Yngve) var den mytologiske stamfaren til ynglingeætten, som de tidligst kjente norske og svenske konger hevdet at de nedstammet fra. Hans opprinnelse er usikker, men blir i flere kilder som Ynglingesaga og Gesta Danorum identifisert som guden Frøy. Andre kilder tyder på at han opprinnelig har vært en stammegud for folkeslagene som Tacitus omtaler i Germania som ingveonerne. Han forteller at germanerne oppfatter guden Tuisto og hans sønn Mannus som sine stamfedre. Mannus’ tre sønner ga navn til de tre germanske stammer: Kystfolket ingveonerne, innlandets herminoner og de resterende istveoner.

Billedstein fra Gotland, nå i Stockholms historiske museum. De tre mennene i midten tolkes som Odin, Tor og Frøy.

I Beowulfkvadet fremstår Ing som en gud eller halvgud blant danene, men i gamle norrøne tekster forbindes Yngvi(-Freyr) hovedsakelig med svearne, særlig som ynglingeættens stamfar. Men en gåtefull linje fra Old English Rune Poem, kjent bare fra en avskrift foretatt av George Hickes etter et 900-talls håndskrift som gikk med i en brann i 1731, fører Ings forbindelse med danene tilbake i tid:

Ing ble sett første gang av menn [eller med sverd] blant østdanene, inntil han dro sin vei igjen [eller vest?] over bølge [mindre sannsynlig over vei] — han løp etter en vogn [eller en vogn løp etter ham]; slik ga heardingene helten navn.

Her fremstår Ing som en hæle (helt) fra danenes fortid. Men hans tilsynekomst i øst («blant østdanene») gir inntrykk av at han mer var et fenomen, kanskje en solgud.

Ing omtales også i yngre angelsaksisk litteratur under forskjellige navn, slik som i Beowulfkvadet (varianter av «Ings venner»). Sammensetningen Ingui-Frea (gammelengelsk) og Yngvi-Freyr (norrønt) kan være en etterlevning av eldre forestillinger om en direkte forbindelse mellom guden og de germanske konger. Fra senere kilder fremgår det at herskeren hadde en viktig religiøs funksjon med en sentral rolle ved bloting og andre ritualer, slik at kongene Olav Tretelgja og Domalde ble ofret da de ikke lenger førte lykke med seg. Navnene Frea, Freyr og Frøy regnes som titler, siden de betyr «herre».

Ing er også blitt knyttet til stjernebildet Boötes fordi den ligner runen Ing eller Ingwaz (ᛝ) i den eldre futharken. Angelsakserne kan ha tenkt seg Ing som en som går bak plogen. Riktignok finnes det ingen dokumentasjon for at Karlsvognen ble oppfattet som en plog så tidlig i engelsk historie, men dette ville i så fall gitt mening til at Ing «løp etter» (gikk bak) en vogn, hvis wæn oversettes med «hjulplog» i stedet for «vogn» - og slik oversettes det beslektede ordet wægn i gåte 19 i Exeterboken.

Dyrkelse

Frøy ble i hovedsak tilbedt i Mälarregionen i Sverige, Norge og på Island. I Danmark opptrådte han under navnet Frø, men sporene etter ham er langt sjeldnere her enn i de førnevnte områder. I vikingtiden fikk Frøy langt større betydning i religionen enn sin far Njord, hvis rolle i fruktbarhetskulten sannsynligvis var langt større i jernalderens religion. Som fruktbarhetsgud ble Frøy fremstilt med ereksjon (cum ingenti priapo, ifølge Adam av Bremen). I seremoniene inngikk sanger og handlinger som opprørte samtidens kyske kristne, og de fordømte kulten som uanstendig. Adam, som selv sannsynligvis bare hadde annenhånds informasjon om hovet i Uppsala og dets ritualer, omtaler sanger med et innhold som helst burde forties. Det forteller likevel noe om en fruktbarhetskult som var knyttet til både død og blod mot et bakteppe av rituelt samleie som inngikk i en høyere mystikk. «Seksualakten har uten tvil dannet mønsteret for mye av den seremonielle symbolikken i den førkristne kulten,» slår den norske idéhistorikeren og ekspert på norrøn mytologi Oddgeir Hoftun fast (s. 200, Norrøn tro og kult). I ettertid har seksuelt betonte ritualer av typen hieros gamos blitt sterkt nedtonet av den forskningen som har forsøkt å tolke Adam av Bremens forsiktige hentydninger. Også sagalitteraturen fra 1200-tallet synes preget av den samme kristne seksualskammen.

I Trojumanna saga blir Frøy eller Krit-Frøy identifisert med Saturnus av Kreta, en samtidig med Josva, israelittenes første høvding etter ankomsten til det lovede land. Det er åpenbart at den islandske skaldetradisjonen identifiserer æser og vaner med mennesker, der Krit-Frøy er far til Jupiter av Kreta. Tor med hammeren blir identifisert med prinsen av Etiopia, Thrór, sønn av kong Memnon.

Se også

• Ravnkjell Frøysgodes saga
• Vanekrigen

Litteratur

• Gro Steinsland Norrøn religion - Myter, riter, samfunn Pax 2005 ISBN 978-82-530-2607-7
• Holtsmark, Anne: Norrøn mytologi, Tru og mytar i vikingtida, , Oslo 1990
• Hoftun, Oddgeir: Norrøn tro og kult, ifølge arkeologiske kilder, , Oslo 2001
• Näsström, Britt-Mari: Frøya, den store gudinnen i Norden, Oslo 1998
• Sturlasson, Snorre: Snorres kongesagaer, Oslo 1979

Eksterne lenker

• (en) Freyr – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Hedniska ballader: Balladen om Oden och Veraldur (Frö) - Ballade fra Færøyene om Odin og Frøy
• Skirnesmål Arkivert 27. september 2007 hos Wayback Machine. i moderne språkdrakt og tolkning