Íslendingabók

Íslendingabók, eller Libellus Islandorum eller Boken om islendingene, er et historisk arbeid som omhandler Islands tidligste historie. Forfatteren er den islandske lærde Are Torgilsson Frode som skrev den en gang tidlig på 1100-tallet. Boken eksisterte i to ulike versjoner, men kun den yngste har overlevd. Den eldre inneholdt også informasjon om de norske kongene, noe senere sagaskribenter dro nytte av.

Presten Jón Erlendsson i Villingaholt (død 1672) som i tjeneste hos biskop Brynjólfur Sveinsson gjorde to kopier av Íslendingabók (nå merket som AM 113 a fol og AM 113 b fol på Árni Magnússon instituttet), den siste utgaven ettersom biskopen var misfornøyd med den første kopien. Originalen som teksten ble kopiert fra er antatt å gå tilbake til rundt 1200. Den ble tapt i løpet av 1600-tallet, og da Árni Magnússon lette etter den var den forsvunnet uten et spor.

Stil og kilder

Íslendingabók er et meget omfattende arbeid. Den omhandler de viktigste hendelsene i Islands tidligste historie, skrevet i en knapp prosa, den som siden er blitt karakterisert som sagastil. Da forfatteren hadde kun muntlige fortellinger å forholde seg til var han meget oppmerksom på å oppgi sine kilder ved navn. Are Frode unngår overnaturlig materiale og kristne fordommer. Forordet til boken uttaler uttrykkelig at hva som enn måtte være feil i boken må bli korrigert til «det som kan bli bevist til å være mest mulig sant». På grunn av disse kvalitetene og på den tid den ble skrevet betrakter dagens historikere boken for å være den mest pålitelige kilden til Islands første historie.

Innhold

Med unntak av forordet og en genealogi (slektshistorie) på slutten, er Íslendingabók delt inn i ti korte kapitler. En kort gjennomgang blir beskrevet nedenfor:

1. Islands bosetning

Island ble bosatt på den tiden da Harald Hårfagre regjerte av utflyttere fra Norge. Den første bosetteren, Ingolf Arnarsson, bosatte seg i Reykjavík. Tidligere innbyggere, noen få irske munker, forlot øya da de ikke ville leve sammen med hedninger. Etter hvert som de første bosetterne kommer til Island er øya skogkledd «fra kysten til fjellene».

2. Innføringen av loven fra Norge

Da Island i stor grad hadde blitt bosatt ble en mann ved navn Ulvljot den første mannen som brakte et lovverk til Island fra Norge. En annen mann, Grim Geitesko, undersøker hele Island før Alltinget (Alþingi) kan bli etablert. Forfatteren er noe uklar på dette punktet. Antagelig utforsket Grim landet for å finne et egnet sted for tinget.

3. Etableringen av Alltinget

Alltinget blir etablert på Tingvollene (Þingvellir) og som blir felles eiendom. Etter 60 år er bosetningen av Island fullstendig. Ulvljot blir den første lovsigemann.

4. Endringen av kalenderen

De klokeste menn på Island oppdager at kalenderen er i ferd med å bli usynkron i forhold til årstidene. Problemet beror på det faktum at kalenderen som var i bruk benyttet 52 uker på året, det vil si kun 364 dager. Etter hvert kom folk til den konklusjon at selv om året manglet en dag likte de ikke å benytte et år som ikke hadde likt antall uker. En man ved navn Torstein Surt (Þorsteinn surtr) kom opp med en sinnrik løsning – en hel uke skulle bli lagt til for hvert syvende år. Forslaget ble godtatt som lov av forsamlingen på Alltinget.

5. Inndelingen av Island i fjerdinger

Systemet med sporadiske lovsamlinger ble uhåndterlig og det oppsto et behov for å standardisering. En mann ved navn Tord Gell (Þórðr gellir) beskrev for Alltinget hans nylige vanskeligheter med å rettsforfølge en spesiell sak i det lokale tinget. Han forslo at landet skulle inndeles i fire fjerdinger med hvert sitt fjerdingsting. I hver fjerding ble det også holdt tre herredsting, unntatt i den nordlige hvor det ble holdt fire, ettersom nordboerne ikke kunne enes om de tre.

6. Oppdagelsen og bosetningen av Grønland

Grønland ble oppdaget og bosatt av folk fra Island rundt 985. Eirik Raude ga landet dets innbydende navn for å oppmuntre folk til å flytte dit. De norrøne bosetterne fant spor av tidligere menneskelig aktivitet og sluttet av det at de som hadde levd der var i slekt med skrælingene ved Vinland.

7. Island går over til kristendommen

Den norske Kong Olav Tryggvason sendte den misjonerende presten Tangbrand (Þangbrandr) til Island for å konvertere beboerne til kristendommen. Han hadde en del hell med å døpe et par høvdinger, men møtte også motstand og endte opp med å drepe to eller tre mann som hadde diktet et niddikt om ham. Han drar så tilbake til Norge etter ett eller to år med en oppramsing av trivielle klager og forteller kongen at han har liten tro på at landet kan bli konvertert. Kongen blir rasende av å høre dette og truer med å fengsle eller drepe alle islendere i Norge. To av de islandske høvdinger som var blitt konvertert av Tangbrant møter kongen og lover å hjelpe til å få landet konvertert.

Sommeren 999 eller 1000 når spørsmålet om religion et kritisk punkt ved Alltinget. Den kristne fraksjonen og den hedenske fraksjonen vil ikke dele de samme lovene. De kristne velger en ny lovsigemann for kun dem selv, Hallr á Síðu. Han oppnår en avtale med Torgeir Ljósvetningagoði, den hedenske lovsigemannen, ved at Torgeir skal komme opp med et kompromiss som alle kan godta.

Torgeir går til sin leir og forblir i teltet for resten av dagen og den påfølgende natten. Dagen etter taler han ved Lögberg. Han sier at det er bare en måte å beholde freden i landet og det er at alle har de samme lovene og den samme religionen.

Þat mon verða satt, es vér slítum í sundr lögin, at vér monum slíta ok friðinn.

Det vil vise seg som sant at om vi sliter i stykker lovene vil vi også slite i stykker freden.

Før han oppgir kompromisset får han forsamlingen til å love å holde seg til kun et lovverk for alle i landet. Torgeir sier at deretter at alle som ikke allerede er døpt må konvertere til kristendommen, men det er tre unntak:

1. Det skal fortsatt være lov til å sette ut uønskede barn
2. Det skal fortsatt være lov til å spise hestekjøtt
3. Det skal fortsatt være lov til å blote i eget hus om ingen andre ser det.

Noen år senere blir disse unntakene forbudt.

Litteratur

• Finnur Jónsson (redaktør) (1930). Are hinn fróþe Þorgilsson : Íslendingabók. København. Jørgensen & co.s Bogtrykkeri. Tilgjengelig online hos www.heimskringla.no: islendingabok
• Jakob Benediktsson (redaktør) (1968). Íslenzk fornrit I : Íslendingabók : Landnámabók. Reykjavík. Hið íslenzka fornritafélag.
• Teksten er oversatt til norsk og utgitt i sjette bind av bokverket Den Norrøne litteraturen (1961-63).

Eksterne lenker

• Íslendingabók fra «Kulturformidlingen Norrøne Tekster og Kvad» i Norge.