Konfucius
Konfutse eller Confucius er navneformer som i dag blir brukt på norsk[1] for en kinesisk lærer og filosof, angivelig født 551 f.Kr. nær Qufu, provinsen Shandong, Kina, død 479 f.Kr. nær fødebyen. De idéene som er knyttet til hans navn, konfucianismen, har hatt avgjørende innflytelse på samfunnet i Kina, Korea, Japan og Vietnam.
Filosofien som er basert på hans liv kalles konfucianismen. Konfucius' prinsipper hadde et fundament i elementer som allerede lå latent i kinesisk tradisjon og folketro. Han gikk inn for sterk slektslojalitet, forfedredyrkelse, respekt for foresatte og ektemenn og foreldre, og familien som et idealbilde for lydigheten i samfunnet for øvrigheten.
Navn
redigerKonfucius' opprinnelige kinesiske navn var 孔丘 (pinyin: Kǒng Qiū, Wade-Giles K'ung Ch'iu). Han er imidlertid mest kjent på kinesisk som 孔子 (pinyin: Kǒngzǐ) eller 孔夫子 (pinyin: Kǒng Fūzǐ, Wade-Giles: K'ung Fu-tzu, eller Kon Fu-tze) der Zi og Fuzi er titler med betydningen ”mester”. Formene Konfucius, som av praktiske grunner er brukt som hovedform her, og Konfutse er dannet fra Kǒng Fūzǐ. Den forrige er laget fra Confucius, et navn sannsynligvis gitt av jesuittmisjonæren Matteo Ricci ca. år 1600, den senere er blitt brukt siden 1800-tallet. Norske sinologer og religionsvitere er delt over bruken av disse to formene. Formen Kongzi er hovedform i den norske bibliotekdatabasen Bibsys.
Historie / legender
redigerDet finnes få pålitelige biografier om Konfucius, og mange opplysninger stammer fra legender.[2] Boka Samtaler som ble utgitt ca. 100 år etter hans død blir av mange ansett som den eneste troverdige kilden til Konfucius' liv og lærdom.[3]
Andre kilder til Konfucius' liv stammer tekster fra etterfølgeren Mencius, teksten Zuozhuan, og Konfucius' biografi i Shiji, som ble skrevet av den kjente historieskriveren Sima Qian. Sima Qians biografi skal være mindre troverdig, og inneholde en rekke åpenbare myter.
Biografi
redigerKonfucius vokste opp i den kinesiske oldtidsstaten Lu, som i dag er en del av Shandong-provinsen. Som barn skal han ha vært usedvanlig pliktoppfyllende, og brukte mye tid på plikter som å stelle familiens forfedrealter og utføre offerhandlingene på riktig vis.[4] Etter at moren hans døde gjennomførte han en tradisjonell treårig sørgeperiode.
Konfucius hadde som ambisjon å bli høy embedsmann. Han oppnådde aldri stor suksess med dette, men ble etter hvert utnevnt til minister for lover i hjemstaten Lu. Ifølge biografien om Konfucius i Shiji fikk Konfucius også stilling som fungerende statsminister i Lu.[3] Etter at Ji Huanzi, overhodet for en av Lus mektigste familier, forlot pliktene sine i tre dager for å tilbringe tid med dansere fra nabostaten Qi, forlot Konfucius Lu i protest rundt år 497 f.Kr.[3] Å utføre sine plikter er ifølge Konfucius en av de viktigste dydene. Han begynte å reise rundt i Kina med følgesvennene sine på søken etter arbeid som rådgiver for mektige familier. I perioden fram til han returnerte til Lu rundt år 484 f.Kr., var han visdomslærer for sine unge følgesvenner.[2][3] Til tross for at han fikk lite gjennomslag i sin levetid har tenkningen hans i ettertid vært viktig for Kinas samfunn, og under Han-dynastiet ble konfucianismen opphøyd til statslære. Denne posisjonen beholdt konfucianismen helt fram til 1900-tallet.[2] Konfucius døde i 479 f.Kr., ca. 73 år gammel.
I tekstsamlingen Samtaler nevnes det om lag 30 følgesvenner, og de to mest nevnte, Zilu og Zigong, er nevnt ca. 40 ganger hver. Nyere tradisjoner hevder at Konfucius hadde 72 viktige følgesvenner og over 3 000 skal ha samlet seg for å høre ham tale. De sistnevnte påstandene skal visstnok være lite troverdige.[3] Konfucius' nære forhold til følgesvennene sine blir skildret i Samtaler.
Det finnes i dag flere konfuciustempler, hvor det største befinner seg i hjemstedet hans Qufu. Under kulturrevolusjonen på 1960- og 1970-tallet ble mange statuer og andre kulturminner knyttet til konfucianismen ødelagt.
Filosofi
redigerKonfucius ønske var å gjenopprette lov og orden i de kinesiske statene som var preget av borgerkriger.[2] Han ønsket å endre lederes holdninger til slik de hadde vært tidligere under Zhou-dynastiet, og styre landområdene ved hjelp av moral, istedenfor voldsmakt.[3] I tillegg mente han at lederne burde peke ut etterfølgere som de mente var skikket til å styre landet, og ikke bare sin egen slekt.[3][2] Han mente at det er ledernes plikt å styre best mulig, mens det er folkets plikt å følge lederne. Konfucius ønsket å gjenopprette folkets gamle normer og idealer, og meningene hans bar preg av at mennesker egentlig var gode.
De to viktigste dydene var ifølge Konfucius ren (medmenneskelighet) og li (følge skikker, ritualer og tradisjoner). Etter hvert ble yi (det moralsk riktige), zhi (klokskap) og xin (pålitelighet) tilføyd. Disse fem ble kjent som De fem dyder.[4]
Konfucius skrev aldri noen skrifter selv, men hans tilhengere førte tankene hans videre. Det mest kjente verket er Samtaler, en samling av ca. 500 korte dialoger og aforismer som ble skrevet ned om lag 100 år etter hans død,[2] mest sannsynlig av elevene til følgesvennene hans.[3]
De fem klassikere
redigerKonfucius har også fått æren for å ha samlet og redigert «de fem klassikere», selv om tekstene mest sannsynlig ble redigert av flere enn ham.[2] Ifølge Mencius skal Vår- og høstannalene ha blitt skrevet av Konfucius, men dette skal være lite trolig.[3]
- Yijing, I Ching eller Forvandlingenes bok
- Shijing, Odeboka eller Sangenes bok (en samling av gamle folkesanger)
- Liji, eller Riteboka (om ritene som regulerte den sosiale og religiøse hverdag, forfedrekulten, omgangen med konge og øvrighet)
- Shujing, Skriftene eller Kunngjøringsboka (kommentert samling av lover og dekreter)
- Chunqiu, eller Vår- og høstannalene (Staten Lus historiekrønike)
Populærkultur
redigerI 2010 ble den biografiske dramafilmen Confucius utgitt, med Chow Yun-Fat i rollen som Konfutse. En tidligere film eksisterer også, Confucius (Kong Fuzi) fra 1940.
Litteratur
rediger- Sten Bugge. Konfusius. Gyldendal, 1942 (Religionens stormenn)
- Konfutse. Utvalg og innledning ved Alfred Doeblin ; oversatt fra engelsk av Louise Bohr Nilsen. Gyldendal, 1949. (De store filosofer)
- Konfutse. Samtalar. Frå kinesisk med innleiing og kommentarer av Ole Bjørn Rongen. Samlaget, 1998. ISBN 82-521-3026-7
- Konfutse. Samtalar. Omsetjing, kommentarar og innleiing av Ole Bjørn Rongen ; forord av Christoph Harbsmeier. Bokklubben, 2008. (Verdens Hellige Skrifter; 52) ISBN 978-82-525-6963-6
- Franz Xaver Biallas, S.V.D.: Konfuzius und sein Kult: Ein Beitrag zur Kulturgeschichte Chinas und ein Führer zur Heimatstadt des Konfuzius, Beijing/Leipzig, 1928
- Annping Chin: The Authentic Confucius: A Life of Thought and Politics. New York: Scribner, 2007 ISBN 0-74-324618-7.
- Jonathan Clements: Confucius: A Biography. Stroud: Sutton, 2004. ISBN 978-0-7509-4775-6.
- Herrlee Creel: Confucius, the Man and the Myth, 1949 -- nyutgivelse som Confucius and the Chinese Way, 1960
- Homer H. Dubs: «Did Confucius Study the Book of Changes?», i T'oung Pao 25 (1928): 82-90.
- Homer H. Dubs: «‘Nature’ in the Teaching of Confucius», Journal of the American Oriental Society 50 (1930): 233-37.
- Homer H. Dubs: «The Political Career of Confucius», i Journal of the American Oriental Society 66 (1946): 273-82.
- Homer H. Dubs: «The Date of Confucius’ Birth», i Asia Major (new series) 1.2 (1949): 139-46.
- James Legge: The Life and Teaching of Confucius, 1867
- Paul A. Rule: «The Many Faces of Confucius», i Journal of History for Senior Students 8, 1977, 1-10.
- Paul A. Rule: «Was Confucius a Taoist?», i Journal of the Oriental Society of Australia 22/23 (1990–1991), 146-155.
Referanser
rediger- ^ «Historiske navn: G–N», Språkrådet. Lest 17. mars 2018.
- ^ a b c d e f g Redse, Arne (2010). Kinesisk religion og religiøsitet (på nynorsk). Trondheim: Tapir Akademisk Forlag. s. 29–30. ISBN 978-82-519-2595-2.
- ^ a b c d e f g h i Rongen, Ole Bjørn (1988). «Innleiing». Samtalar (på nynorsk). Gjøvik: Det Norske Samlaget. s. 9–40. ISBN 82-521-3026-7.
- ^ a b Færøvik, Torbjørn (2009). Midtens rike: En vandring i Kinas historie (på bokmål). Cappelen Damm AS. s. 27–31. ISBN 978-82-02-27269-2.
