Location via proxy:   [ UP ]  
[Report a bug]   [Manage cookies]                
Wikipedia

Lee Myung-bak

sørkoreansk politiker

Lee Myung-bak (koreansk uttale: [i mjʌŋbak̚]) (født 1941) er en sørkoreansk politiker. Han var Sør-Koreas president fra 2008 til 2013 og tilhørte partiet Ny verden (Saenuri), som representerte den konservative politiske eliten i landet.

Lee Myung-bak
hangul: 이명박
hanja: 李明博
romanisert: Yi Myŏng-bak
rev. romanisert: I Myeongbak
Født月山 明博
19. des. 1941[1][2]Rediger på Wikidata (82 år)
Osaka
BeskjeftigelsePolitiker, forretningsdrivende Rediger på Wikidata
Utdannet vedKoreauniversitetet
George Washington University
EktefelleKim Yoon-ok (1970–)
FarLee Chung-u
SøskenLee Sang-deuk
BarnLee Su-yeon
Lee Seung-yeon[3]
Lee Si-hyeong[4]
PartiFrihetspartiet Korea
NasjonalitetSør-Korea
Utmerkelser
11 oppføringer
Serafimerordenen
Mugunghwa-ordenen
Den gylne ørns orden (2009)
Storkors med kjede av Republikken Italias fortjenstorden
Elefantordenen (2011)[5]
Sheik Zayeds orden (2011)
Republikken Italias fortjenstorden
Solordenen
Republikken Indonesias stjerne
Ærestegnet for fortjenester
Finlands hvite roses orden
Sør-Koreas president
25. februar 2008–24. februar 2013
ForgjengerRoh Moo-hyun
EtterfølgerPark Geun-hye
Seouls borgermester
1. juli 2002–30. juni 2006
ForgjengerGoh Kun
EtterfølgerOh Se-hoon
Medlem av Sør-Koreas nasjonalforsamling
30. mai 1992–21. februar 1998
ValgkretsJongno-gu (1996–1998)
Signatur
Lee Myung-baks signatur
Lee Myung-bak på Commons

Han vokste opp i fattigdom, men klarte å arbeide seg oppover til toppledelsen i Hyundai-konsernet.

Lee var borgermester i hovedstaden Seoul fra 2002 til 2006. Han fikk særlig berømmelse for sin innsats for å forskjønne bykjernen og forbedre trafikkavviklingen. I 2007 ble han valgt til president for en femårsperiode, som den første med bakgrunn fra næringslivet, på løfter om økonomisk vekst.

Med Lee som president tok Sør-Korea mer plass i verdenspolitikken enn i årene før. Lee stod for en hardere linje overfor Nord-Koreas atomvåpenprogram. Til gjengjeld ble Sør-Koreas forhold til USA tettere. Han gikk også i bresjen for å få i stand frihandelsavtaler med USA og EU. Sør-Korea prøvde å normalisere forholdet til de regionale stormaktene Russland, Kina og Japan, men måtte bilegge et militært samarbeid med japanerne.

I 2018 ble Lee dømt til bøter og 15 års fengsel for korrupsjon og skatteunndragelse. Lee anket saken, men appelldomstolen forlenget straffen til 17 år, og høyesterett vedtok i 2020 å opprettholde dommen. Saken kom som følge av bevis som fremkom i rettsprosessen mot tidligere president Park Geun-hye.

Familiebakgrunn og utdannelse

rediger

Lee Myung-bak ble født inn i fattige kår den 19. desember 1941 i Osaka i Japan. Lee-familien hadde emigrert til Japan i 1929 under okkupasjonen av Korea. I og med at koreanerne ble tvunget til å ta japanske navn, ble gutten gitt navnet Akihiro Tsukiyama (japansk: 月山明博). Faren, Lee Chung-u, arbeidet på en japansk kvegfarm, mens moren, Chae Taewon, var hjemmearbeidende husmor og datter av en fruktbonde i Daegu.[6] Lee Myung-bak var det femte av parets syv barn, i alt fire sønner og tre døtre. Etter den andre verdenskrig vendte familien tilbake til farens hjemby, Pohang i Nord-Gyeongsang.[7] Skipet deres forliste imidlertid ved Tsushima i Koreastredet, og de mistet alle sine eiendeler, og det var bare såvidt at familien overlevde.[8][9] Den sørkoreanske republikken ble proklamert i 1948. To av hans søsken ble drept i Koreakrigen, som brøt ut to år senere.[10][11]

Lee vokste opp i fattigdom, og som barn solgte han mat og klær på gaten for å bidra til familieøkonomien.[6][11] Lee mottok senere stipend, og fikk kveldsundervisning ved en handelsskole i Pohang. Ett år etter at han ble uteksaminert herfra, ble han immatrikulert ved Korea-universitetet i Seoul. Han hadde dårlig råd, så han påtok seg en rekke strøjobber, som å plukke søppel på en markedsplass, for å finansiere studiene.[6][11]

I sin selvbiografi skriver Lee at han ble dimittert fra den obligatoriske førstegangstjenesten grunnet akutt bronkitt mens han var stasjonert ved militærleiren i Nonsan. I 1964, som tredjeårsstudent i bedriftsøkonomi og ledelse, ble Lee valgt til formann i studentrådet ved sitt universitetskollegium. Det året deltok han i studentdemonstrasjonene mot den autoritære presidenten Park Chung-hees tilnærming overfor Japan. Lee ble tiltalt for ordensforstyrrelse og dømt til fem års betinget fengsel og tre års ubetinget fengsel, og sonet knappe tre måneder av straffen ved Seodaemun-fengselet i Seoul før han ble løslatt.[6] Han ble uteksaminert med summa cum laude fra handelsskolen, i bedriftsøkonomi og ledelse (BBA) fra Korea-universitetet i 1965.[12]

Lee har siden 19. desember 1970 vært gift med Kim Yoon-ok fra Daegu. Paret har tre døtre og en sønn sammen, foruten seks barnebarn. Lee Myung-bak er forøvrig friluftsentusiast og en habil tennisspiller og svømmer.[12]

Yrkeskarriere

rediger

Fortiden som studentaktivist gjorde det vanskelig for ham å få jobb, og ifølge selvbiografien hans skrev han et brev til president Park Chung-hee: «Hvis et land forhindrer en ung mann i å stå på sine egne ben, vil landet være ham skyldig for alltid.»[6] Lee hadde trolig blitt svartelistet av myndighetene.[13][14]

I 1965 ble han ansatt i Hyundai Engineering & Construction Co., et selskap i industrikonglomeratet Hyundai, men hvorvidt dette skyldtes egne fremstøt eller brevet, forblir uvisst. Selskapet ble samtidig tildelt Koreas første byggeprosjekt utenlands, en motorveiutbygging i Thailand. Til tross for at han var nyansatt, ble Lee sendt til Thailand. Prosjektet ble fullført i mars 1968, og Lee ble deretter sjef for selskapets fabrikk for tunge maskiner i Seoul. På 1970-tallet var Lee involvert i et stort broprosjekt i Malaysia og var nær daværende visestatsminister Mahathir bin Mohamad.[15][16]

Som 29-åring ble han gitt en direktørstilling i selskapet. Tolv år etter at han ble ansatt, ble Lee administrerende direktør i en alder av 35 år i 1977, og senere styreformann i en alder av 46 år i 1988.[17] Med dette ble han Koreas yngste administrerende direktør noensinne. Han var administrerende direktør i ti selskaper i Hyundai-konsernet før han søkte en politisk karriere i 1992. I Hyundai ble han kjent for blant annet å ha lært seg å reparere en bulldoser ved å demontere den fullstendig, finne feilen og deretter gjenoppbygge den, men ikke minst for å ha konfrontert president Chun Doo-hwan for å unngå nasjonalisering av Hyundai Motor Group.[6] Som toppleder bygde han også opp et omfattende internasjonalt kontaktnettverk.[6] Under Lees ledelse begynte Hyundai Engineering & Construction Co. å påta seg lukrative prosjekter i Midtøsten, og selskapet vokste fra bare 90 ansatte i 1965 til rundt 160 000 i 1988.[6][7] Organisering i arbeidslivet var lenge underlagt strenge restriksjoner, og ved utgangen av 1988 var bare 22 % av den sørkoreanske arbeidsstyrken fagorganisert.[18] Rundt 1990 kom både Hyundai, anført av Lee, og Samsung i konflikt med myndighetene, fordi de hindret ansatte i å danne fagforeninger, noe de hadde fått lovfestet rett til.[19]

Tidlig politisk karriere

rediger

I 1992 gikk Lee over fra forretningslivet til politikken, og ble innvalgt i Sør-Koreas nasjonalforsamling på utjevningsmandat for Det demokratisk-liberale parti. Han uttalte at han stilte til valg fordi «etter å ha sett Mikhail Gorbatsjov forandre verdensbildet, ville jeg se om det var noe jeg kunne gjøre.»[7] Hyundai-grunnlegger Chung Ju-yung hadde etablert Det forente folkeparti (senere Det nasjonale samlingsparti), men Lee ble værende i sitt parti, som byttet navn til Nytt Korea-parti i 1995, videre til Det store nasjonalpartiet i 1997 og Ny verden i 2012. (I sørkoreansk politikk er partiene mer som løse koalisjoner og valgallianser å regne.) Lee støttet heller ikke Chungs forsøk på å bli president i 1992, og hadde tilsynelatende brutt med Hyundai.[6] Chung tapte også valget mot Kim Young-sam fra Det demokratisk-liberale parti. Tidlig i sin politiske karriere skulle Lee imidlertid fremstå som mindre synlig og fargerik enn det han hadde gjort som industrileder.[6]

I 1995 ønsket han å stille til valg som borgermester i Seoul, men ble forbigått av tidligere statsminister Chung Won-shik i Det demokratisk-liberale partis nominasjon. Året etter ble Lee gjenvalgt til nasjonalforsamlingen, nå som representant for kretsen Jongno-gu i Seoul. Blant motkandidatene var senere president Roh Moo-hyun. Denne valgkretsen har stor innflytelse og symbolverdi i sørkoreansk politikk.[12] Det ble etter hvert kjent at han hadde brukt store summer på sin valgkamp. Landets valglov begrenser hvor mye kandidatene har lov til å påkoste sin valgkamp. Han trakk seg fra vervet som folkevalgt i 1998, etter å ha blitt idømt en bot på 4 millioner won for å ha brutt valgloven.[20] Det ble deretter avholdt nyvalg i kretsen, og Roh Moo-hyun ble hans etterfølger.

Seouls borgermester 2002–2006

rediger
 
Lee møter pressen under åpningen av Cheonggyecheon.
Foto: Erik Möller

Etter ett års opphold som gjesteprofessor ved George Washington University i USA kom Lee tilbake til Sør-Korea i slutten av 1999.[6] Ved sin tilbakekomst etablerte han flere internettbanker.[6] På sitt tredje forsøk ble han i 2002 valgt til borgermester i Seoul, og ble sittende i én fireårsperiode. Han ble anklaget for å ha startet sin valgkamp for tidlig i henhold til lovverket, men ble frikjent da saken ble prøvd i retten.

Hans arbeid for flere grøntarealer i sentrum, og særlig åpningen av elven Cheonggyecheon, som tidligere hadde ligget i rør, har blitt trukket frem. Som entreprenør i Hyundai hadde han selv vært med på legge elven i rør i 1960-årene.[10][21] Plassen foran byens rådhus ble omgjort og forskjønnet, med sikte på å gjøre den til et sosialt møtested. Disse endringene var kostbare og kontroversielle, men gav Lee nasjonal berømmelse som politiker, og økte hans folkelige støtte. Kritikerne mente at Lee hadde ødelagt viktige kulturminner.[6] Samtidig sørget han for en større omlegging av byens kollektivsystem, blant annet gjennom bygging av undergrunnsbane, og trafikkavviklingen ble bedret.[17][22] Den viktigste motivasjonen for sentrumsprosjektene var å gjøre byens forretningsstrøk mer attraktivt for investeringer og nyetableringer.[14]

For sitt arbeid, som etter sigende fikk Seoul til å fremstå som en mer attraktiv og miljøbevisst by, ble han kåret til «Årets miljøhelt» sammen med Al Gore av TIME Magazine i 2007.[10]

Lee donerte hele sin godtgjørelse som borgermester til barn av byens gaterengjørere og brannmenn.[23]

Sør-Koreas president 2008–2013

rediger
Se også: Presidentvalget i Sør-Korea 2007
 
President Lee vinker til publikum etter innsettelsen.
 
Lee taler til OECDs ministermøte i Seoul i 2008.
Foto: Henrik Hansson
 
Lee og George W. Bush i 2008.
Foto: Joyce N. Boghosian
 
General Walter L. Sharp fra USA og Lee diskuterer sikkerhetspolitikk.
Foto: Francisco J. Alejandro
 
Lee møter Dmitrij Medvedev.

Den 10. mai 2007 lanserte Lee sitt presidentkandidatur, og vant Det store nasjonalpartiets nominasjon mot Park Geun-hye den 20. august samme år. Nominasjonsprosessen kombinerer stemmer i og utenfor partiet. Lees flertall utenfor partiet overgikk Parks flertall blant partimedlemmene, og med det samlede stemmetallet slo han Park med 1,5 prosentpoeng.[24]

Få dager før presidentvalget i desember lovte han å donere mesteparten av sin personlige formue til veldedige formål, noe han også gjorde etter å ha blitt innsatt.[25][26] Valgkampløftene hans dreide seg i hovedsak om å revitalisere økonomien,[27] styrke forholdet til USA og «ordne opp med» Nord-Korea.[28] Målene hans for økonomien ble oppsummert i «747-planen»: 7 % årlig vekst i BNP, 40 000 amerikanske dollar i BNP per innbygger og Sør-Korea som verdens syvende største økonomi.[20][29][22] Til tross for den laveste valgdeltagelsen noensinne i et sørkoreansk presidentvalg, ble Lee valgt den 19. desember med 49 % av stemmene, hvilket ble regnet som et valgskred.[30][31] Motkandidatene, Chung Dong-young fra Det demokratiske partiet og den partiløse konservative Lee Hoi-chang, fikk henholdsvis 26 og 15 % av stemmene. Lees valgseier avsluttet de liberales ti år lange regjeringsperiode under presidentene Kim Dae-jung og Roh Moo-hyun.

 I løpet av de ti siste årene har vi famlet og vært forvirret. Vi må nå gå fra ideologiens til pragmatismens tidsalder. 

Lee Myung-bak som nyinnsatt president.[32]

Lee ble innsatt som president den 25. februar 2008, og utnevnte Han Seung-soo som sin første statsminister. Partiuavhengige Chung Un-chan kom inn som ny statsminister i september, og ble avløst av Kim Hwang-sik fra Ny verden den 1. oktober 2010. Lee har blitt sterkt kritisert for mange av sine politiske utnevnelser, blant annet fordi mange av de utnevnte er svært velstående, men også fordi flesteparten kommer fra Ny verdens høyborg i Nord- og Sør-Gyeongsang.[29][33] Lee er medlem og eldste i en presbyteriansk kirke i Seoul,[34] og mange fremtredende regjeringsmedlemmer er medlemmer i den samme kirken.[35] Lee skal visstnok ha hatt 80 % oppslutning blant landets kristne velgere i presidentvalget.[36]

Han har vært involvert i en rekke skandaler og tilløp til sådanne, og blitt beskyldt for blant annet skatteunndragelser,[37] eiendomskjøp i sin sønns navn,[38] ulovlig overvåkning,[39][40] hemmeligholdelse,[41] diskriminering av buddhister,[42][43] å blande religion og politikk,[44] foruten nepotisme med hensyn til broren Lee Sang-deuk. Lee har også blitt knyttet til selskapet BBK, hvor eieren Kim Kyung-joon er siktet for børsmanipulasjon og grovt underslag, men Kim har frafalt sine tidligere anklager mot Lee.[45][46] I 2008 demonstrerte mange mot at Lee opphevet forbudet mot import av amerikansk storfekjøtt, som man fryktet inneholdt smitte til kugalskap.[47] Regjeringen har vært svært upopulær i lang tid, og Ny verdens seier i parlamentsvalget 2012 ble derfor regnet som overraskende.[48][49] Misnøyen var også mye av grunnen til reorganiseringen av Det store nasjonalpartiet og navnebyttet til Saenuri, «Ny verden», på nyåret i 2012.[50][51] Lee var mest populær midt i presidentperioden, og fikk støtte fra over halvparten av de spurte i meningsmålinger i januar 2010.[52]

Sør-Koreas erfaringer med autoritære ledere, maktmisbruk og korrupsjon er mye av grunnen til at forfatningen av 1987 ikke tillater presidenten å stille til gjenvalg.[53] Lees presidentperiode utløp i således i februar 2013. Han gav ikke noen støtteerklæring til noen spesifikk kandidat i Ny verdens nominasjonsprosess, som Park Geun-hye ble ventet å vinne.[49] Park vant også selve presidentvalget, og etterfulgte Lee som den første kvinnen i vervet.

Økonomisk politikk

rediger

Hans makroøkonomiske politikk ble gjerne kalt Mbnomics, sammensatt av initialene i Myung-bak og economics, «økonomi».[29] Hovedmålene for denne økonomiske politikken, inspirert av laissez-faire,[54] var identiske med «747-planen», og hadde skattelettelser, privatisering, effektivisering av offentlig sektor og deregulering som sine fremste virkemidler.[32][55] Politikken søkte således å videreføre eksportorientert industrialisering som middel for velstandsvekst i Sør-Korea. Lees politikk ble kritisert for å favorisere landets familieeide industrikonglomerater, chaebolene, på bekostning av småbedrifter.[48][56] Kritikerne pekte også på at politikken ikke reduserte arbeidsledigheten eller inntektsforskjellene i landet.[57][58] The Wall Street Journal mente i 2008 at Lees privatisering av 41 av mer enn 300 statseide selskaper var det viktigste tiltaket for å sikre den sørkoreanske økonomiens konkurransedyktighet.[59]

For å løse deler av boligmangelen i landet, bygde staten 311 000 nye leiligheter mellom 2009 og 2010.[60] Gjennomføringen av en del andre planlagte tiltak ble imidlertid forsinket av finanskrisen på slutten av 2000-tallet, som landets økonomi kom seg relativt velberget ut av.[14][55] Under finanskrisen tok Lee initiativ til trilaterale møter mellom Sør-Korea, Japan og Kina for å koordinere innsatsen. Staten utstedte også hjelpepakker til finanssektoren.[49] Økonomien stabiliserte seg i 2009, og begynte igjen å vokse i 2010.[14] Tidlig i 2011 protesterte en del mot planlagte skattelettelser til de mest velstående, stigende bolig- og matvarepriser samt mislykkede forsøk på å slå sammen eller privatisere statseide banker.[61][62] Samme år skrinla regjeringen planene om skattelettelser til de mest velstående.[63] I løpet av året vokste BNP med 3,6 %.[49]

Regjeringen ønsket å skape vekst i den sørkoreanske våpenindustrien. Regjeringen hadde en målsetting om 4 milliarder dollar i årlige eksportinntekter fra våpenindustrien innen 2020, og at Sør-Korea skulle bli verdens syvende største våpeneksportør.[64]

Lee sørget for å gjenoppta forhandlingene med USA om en frihandelsavtale, og tok utgangspunkt i den omdiskuterte avtalen fra 2007. Fra amerikansk hold ble det satt spørsmålstegn ved kjøtteksporten og konsekvenser for bilindustrien. I Sør-Korea var spesielt bondeorganisasjonene kritiske. Avtalen ble undertegnet tidlig i 2011, og trådte i kraft den 15. mars 2012. Avtalen ble spådd å gi økonomisk vekst og tilbakegang i de to landene fra ulike instanser, og var derfor kontroversiell. Den 15. oktober 2009 ble også en frihandelsavtale med Den europeiske union undertegnet, og denne trådte i kraft den 1. juli 2011.[65]

Lee lanserte en visjon om «grønn vekst», altså en kombinasjon av økonomisk vekst og reduserte klimagassutslipp.[66] Mye av Lees oppmerksomhet var rettet mot landets vannveier. Et prosjekt knyttet til de fire største elvene, Han, Nakdong, Geum og Yeongsan, hadde en samlet kostnad på rundt 17,3 milliarder dollar. Prosjektet skulle sørge for å bedre flomsikkerhet og drikkevannskvalitet, i tillegg til å beskytte sårbare økosystemer, og ble fullført i oktober 2011. Lee foreslo også en 540 kilometer lang kanal, kjent som Den store koreanske vannveien, mellom Seoul og Busan, og pekte på potensielle positive ringvirkninger. Motstanden i befolkningen var allikevel stor. Allerede i 2008 varslet Lee at han ville skrinlegge prosjektet, hvis opinionen var imot.[67][68]

Sosialpolitikk

rediger

Utdannelsessystemet var et viktig sosialpolitisk område i Lees valgprogram, da Sør-Korea har gått i retning av en høyt utdannet arbeidsstyrke. Samtidig har omfanget av offentlig finansierte velferdsordninger vært begrenset. I 2010 var Sør-Korea det OECD-landet som brukte nest minst på offentlig finansiert velferd; knappe 11 % av BNP.[69] Lee etablerte Den nasjonale stipendstiftelse, som tilbyr privatøkonomisk rådgivning og studielån på gunstige betingelser. Regjeringen har lagde også en særskilt plan for å hjelpe studenter fra fattige kår med å betale studieavgift.[70]

Lee la mye prestisje i stimulering til privatskoler, hvor staten blant annet krever at 20 % av elevene skal være fra fattige familier. Mange av skolene slet med søkertallene, hvilket har vært forklart med at for mange skoler ble opprettet i løpet av altfor kort tid.[71][72] Deler av befolkningen mente også at skolene var aristokratiske, mens tilhengerne mente at skolene bidro til et mer mangfoldig tilbud.[73] Hva de offentlige skolene angår, sørget regjeringen for betydelige bevilgninger til utvalgte satsingsskoler i landlige strøk.[74] Lee igangsatte også prøveprosjekter med engelskspråklig undervisning i offentlige skoler og kveldskurs i engelsk.[75]

Lee var tilhenger av en streng kriminalpolitikk, blant annet i form av utvidede strafferammer. Ett år etter at forslaget ble vedtatt i nasjonalforsamlingen, signerte Lee et lovforslag om å innføre hormonbehandling, såkalt kjemisk kastrasjon, av pedofile overgripere.[76][77] Sør-Korea ble det første asiatiske landet som tok i bruk kjemisk kastrasjon, og tiltaket ble svært kontroversielt.[76]

Utenriks- og sikkerhetspolitikk

rediger
Se også: Koreansk gjenforening
 
George W. Bush og Lee Myung-bak.
Foto: Chris Greenberg
 
Lee i passiar med Dilma Rousseff under G20-møtet i Cannes i Frankrike i 2011.
Foto: Roberto Stuckert Filho

Utenrikspolitisk ble Lee regnet som proamerikansk.[78][79][80] Hans første offisielle statsbesøk gikk i midten av april 2008 til USA, hvor han møtte president George W. Bush i Det hvite hus og Camp David.[29] Amerikanerne hilste Lees holdning til Nord-Korea velkommen.[81][82] Lee og Bush gav en felles uttalelse der de ytret et felles ønske om at Nord-Korea nedla sitt atomvåpenprogram. Begge ønsket også å gjenoppta sekspartsforhandlingene for å håndtere det. Senere pleide Lee også et tilsynelatende nært vennskap med president Barack Obama.[83]

Lee spilte en viktig rolle i å normalisere Sør-Koreas forhold til Russland. Andre nære utenlandske ledere ble tidligere statsminister Lee Kuan Yew i Singapore, statsminister Hun Sen i Kambodsja, tidligere statsminister Mahathir bin Mohamad i Malaysia, tidligere president Jiang Zemin i Kina og den tidligere sovjetiske statssjefen Mikhail Gorbatsjov. Bare i 2009 besøkte han 14 land, herunder USA og Thailand ved 11 anledninger hver, og deltok på 38 internasjonale toppmøter. Samme år ble Sør-Korea opptatt som medlem av Development Assistance Committee (DAC), som koordinerer over 90 % av verdens utviklingsbistand. Sør-Korea er det eneste av medlemslandene som har gått fra å være netto mottager til å bli giver av slik bistand. I 2010 var Seoul vertskap for G20-toppmøtet.

Mot slutten av sin presidentperiode skapte Lee spenning mellom Sør-Korea og Japan. Mye på grunn av den japanske okkupasjonen før den andre verdenskrig har de to statene hatt et anstrengt forhold. Et besøk til Liancourt-øyene gjorde at Japan midlertidig kalte hjem sin ambassadør i Sør-Korea. For første gang siden statene gjenopptok sitt diplomatiske forhold i 1965, truet Japan med å klage inn suverenitetsspørsmålet for Den internasjonale domstolen.[84] Lee brukte anledningen til å forlange en unnskyldning for japanske overgrep mot koreanere, spesielt kvinner, under okkupasjonen.[85][86] Innenrikspolitisk press gjorde at regjeringen sommeren 2012 utsatte en avtale om militært samarbeid med Japan.[87][88]

Senkningen av ROKS «Cheonan» (PCC-772) den 26. mars 2010, som Sør-Korea mente at Nord-Korea stod bak, og det nordkoreanske bombardementet av Yeonpyeong den 23. november 2010 førte til et svært anstrengt forhold mellom statene.

Utmerkelser

rediger

Han har blitt tildelt den sørkoreanske Mugunghwa-ordenen og den danske Elefantordenen, og er ridder av 1. klasse av Republikken Italias fortjenstorden. Han ble tildelt æresdoktorgrad ved Koreas nasjonale idrettsuniversitet i Seoul i 1998, Soganguniversitetet i Seoul i 2004, L.N. Gumilevs eurasiske nasjonaluniversitet i Kasakhstan i 2004, Mongolias nasjonaluniversitet i Ulan Bator i 2005, Mokpos nasjonaluniversitet i 2005, Université Paris VII: Denis Diderot i Frankrike i 2011 og Universitetet i Addis Abeba i Etiopia i 2011.[12][89] Lee har også blitt tildelt en rekke priser for sitt virke.[trenger referanse]

Straffeforfølgelse

rediger

Den 22. mars 2018 ble Lee arrestert.[90] Påtalemyndighetene anklaget ham for blant annet korrupsjon, maktmisbruk, skatteunndragelse og underslag.[91][92] Den 5. oktober 2018 ble Lee dømt til 15 års fengsel.[93] I tillegg må han betale en bot på 13 milliarder won (omtrent $11,5 millioner).[94]

Referanser

rediger
  1. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000026416, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Brockhaus Enzyklopädie, oppført som Lee Myung Bak, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id lee-myung-bak, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ www.docdocdoc.co.kr[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ www.hani.co.kr[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ kongehuset.dk[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ a b c d e f g h i j k l m «Who is Lee Myung-bak?». The Hankyoreh (på engelsk). 21. august 2007. Besøkt 5. juli 2012. 
  7. ^ a b c Kim Yongwhan (19. desember 2007). «이명박, 가난·시련 떨친 ‘성공신화’ CEO형 리더십». Kyunghyang Shinmun (på koreansk). Besøkt 5. juli 2012. 
  8. ^ «日本の牧場で生まれた李明博大統領 …その». JoongAng Ilbo (på japansk). 26. februar 2008. Besøkt 5. juli 2012. 
  9. ^ Myung-Bak, Lee (1. november 2012). The Uncharted Path: The Autobiography of Lee Myung-Bak (på engelsk). Sourcebooks, Inc. ISBN 9781402271380. 
  10. ^ a b c Walsh, Bryan (17. oktober 2007). «Heroes of the Environment». TIME Magazine (på engelsk). Arkivert fra originalen 21. oktober 2007. Besøkt 6. juli 2012. 
  11. ^ a b c Samuelsen, Reidun J. (12. september 2012). «En sørkoreansk klassereise». Aftenposten (på norsk): 19. 
  12. ^ a b c d «Profile. President Lee Myung-bak» (på engelsk). Cheongwadae, Office of the President, the Republic of Korea. Arkivert fra originalen 7. desember 2013. Besøkt 9. juli 2012. 
  13. ^ Onishi, Norimitsu (20. desember 2007). «The Evolution of a Man Called ‘Bulldozer’». The New York Times (på engelsk). Besøkt 7. juli 2012. 
  14. ^ a b c d «Lee Myung-Bak». Encyclopædia Britannica (på engelsk). Besøkt 7. juli 2012. 
  15. ^ Finch, Steve; Mullins, Jeremy (22. oktober 2009). «South Korean president visits today for signings». www.phnompenhpost.com (på engelsk). 
  16. ^ «말레이시아의 ‘國父’ 마하티르 전 총리». m.monthly.chosun.com (på koreansk). 18. mai 2011. 
  17. ^ a b Koehler, Robert (2008). Korea's CEO President – Lee Myung-bak (på engelsk). Seoul Selection. ISBN 89-91913-27-X. 
  18. ^ «22% of Korean Workers Belong to Labor Unions as of December 31, 1988» – The Korea Herald (12. april 1989), s. 3.
  19. ^ Billet, Bret L. (1990). «South Korea at the Crossroads: An Evolving Democracy or Authoritarianism Revisited?». Asian Survey (på engelsk) (3): 300–311. 
  20. ^ a b Ser Myo-ja (21. august 2007). «Lee’s ascent marked by persistence». Korea JoongAng Daily (på engelsk). Besøkt 5. juli 2012. 
  21. ^ «Times Topics. Lee Myung-bak». The New York Times (på engelsk). 9. april 2012. Arkivert fra originalen 23. desember 2007. Besøkt 7. juli 2012. 
  22. ^ a b Jean, Shu-Ching Chen (18. desember 2007). «Lee Myung-bak: 'Bulldozer' In Driver's Seat». Forbes. Arkivert fra originalen 21. desember 2007. Besøkt 7. juli 2012. 
  23. ^ «South Korea president to donate salary to poor» (på engelsk). CNN. 31. mars 2008. Arkivert fra originalen 22. november 2011. Besøkt 6. juli 2012. 
  24. ^ Lee Joo-hee (8. juni 2012). «Primary rule debate heats up at Saenuri». The Korea Herald (på engelsk). Besøkt 7. juli 2012. 
  25. ^ «Lee Myung-bak announces he will donate ‘all of his assets’ to society». The Hankyoreh (på engelsk). 8. desember 2007. Besøkt 6. juli 2012. 
  26. ^ «All the president’s men». The Korea Herald (på engelsk). 24. april 2012. Besøkt 6. juli 2012. 
  27. ^ Lie, John; Kim, Andrew Eungi (2008). «South Korea in 2007: Scandals and Summits». Asian Survey (på engelsk) (1): 116–123. 
  28. ^ «Konservativ overtar i Sør-Korea». Stavanger Aftenblad (på norsk). NTB: 22. 20. desember 2007. 
  29. ^ a b c d Moon Chung-in (2009). «South Korea in 2008: From Crisis to Crisis». Asian Survey (på engelsk) (1): 120–128. 
  30. ^ «Lee wins South Korea's election». BBC News. 19. desember 2007. Besøkt 6. juli 2012. 
  31. ^ Klingner, Bruce (20. desember 2007). «Conservative Landslide Marks New Era in South Korea» (på engelsk). The Heritage Foundation. Besøkt 6. juli 2012. 
  32. ^ a b ««Bulldoseren» vil få fart på Sør-Korea». Nationen (på norsk). NTB: 15. 26. februar 2008. 
  33. ^ Shin Hae-in (29. februar 2008). «Lee's party staggers over 'rich Cabinet' controversy» (på engelsk). Yonhap News Agency. Besøkt 6. juli 2012. 
  34. ^ Kim Seon-ju (24. mai 2011). «'MB 황금인맥' 소망교회 뭐기에…». Money Today (på koreansk). Besøkt 6. juli 2012. 
  35. ^ Kim Do-hyeong; Jeong Sang-yeong (29. august 2011). «모든 길은 ‘소망교회’로 통한다?». The Hankyeoreh (på koreansk). Besøkt 6. juli 2012. 
  36. ^ Sunny Lee (1. februar 2008). «A 'God-given' president-elect». Asia Times (på engelsk). Arkivert fra originalen 10. januar 2010. Besøkt 6. juli 2012. 
  37. ^ Sohn Bong-seok (25. oktober 2011). «민주당 “이 대통령 논현동 사저, 일부 상가로 변경해 탈세”». The Kyunghyang Shinmun (på koreansk). Besøkt 6. juli 2012. 
  38. ^ Chang Jae-yong; Kim Hoe-gyeong (21. november 2011). «실명제법 위반 가능성 자금은 어디서… 이대통령 내곡동 사저 새롭게 논란». Hankook Ilbo (på koreansk). Arkivert fra originalen 31. juli 2013. Besøkt 6. juli 2012. 
  39. ^ Park Si-soo (4. april 2012). «Is it President’s Watergate?». The Korea Times (på engelsk). Besøkt 6. juli 2012. 
  40. ^ Borowiec, Steven (5. april 2012). «Surveillance scandal deals Lee election blow». Asia Times (på engelsk). Arkivert fra originalen 14. juni 2012. Besøkt 6. juli 2012. 
  41. ^ Park Rok-sam; Yoon Seol-yeong (23. september 2011). «대통령기록물 현정권 3년간 60만건… 盧정권 825만건 최다». Seoul Shinmun (på koreansk). Besøkt 6. juli 2012. 
  42. ^ Kim Rahn (30. juli 2008). «President Embarrassed Over Angry Buddhists». The Korea Times (på engelsk). Besøkt 6. juli 2012. 
  43. ^ «Buddhists set to protest against Lee’s religious bias». The Hankyoreh (på engelsk). 22. august 2008. Besøkt 6. juli 2012. 
  44. ^ Ahn Chang-hyeon; Hwang Jun-beom (6. mars 2011). «대통령 ‘무릎기도’ 정교분리 위협». The Hankyeoreh (på koreansk). Besøkt 6. juli 2012. 
  45. ^ Jimin Hong (28. juni 2008). «김경준 "국민·MB에 죄송"». Seoul Shinmun (på koreansk). Besøkt 6. juli 2012. 
  46. ^ «Lee Myung-bak renvasket». Aften (på norsk). NTB: 7. 5. desember 2007. 
  47. ^ «Thousands in S Korea beef protest» (på engelsk). BBC News. 5. juli 2008. Besøkt 6. juli 2012. 
  48. ^ a b Woo Jung-yeop (2012). «April 2012 South Korean Parliamentary Elections: Surprise Results and Implications» (på engelsk). Council on Foreign Relations. Besøkt 7. juli 2012. 
  49. ^ a b c d Sangwon Yoon (28. juni 2012). «First Woman President of South Korea Seen in Dictator’s Daughter» (på engelsk). Bloomberg. Besøkt 9. juli 2012. 
  50. ^ «GNP to Change Name after 15 Years» (på engelsk). Korean Broadcasting System. 26. januar 2012. Besøkt 7. juli 2012. [død lenke]
  51. ^ Kang Hyun-kyung (27. januar 2012). «Parties use facelift to woo voters». The Korea Times (på engelsk). Besøkt 7. juli 2012. 
  52. ^ «Lee’s Approval Rating Tops 50%». The Korea Times (på engelsk). 1. januar 2010. Besøkt 14. juli 2012. 
  53. ^ Berg, Ole T. «Sør-Korea – forfatning og politisk system». Store norske leksikon (på norsk). Besøkt 7. juli 2012. [død lenke]
  54. ^ Lee Seung-ook; Kim Sook-jin; Wainwright, Joel (2010). «Mad cow militancy: Neoliberal hegemony and social resistance in South Korea». Political Geography (på engelsk): 1–11. 
  55. ^ a b Kim Yoon-mi (4. april 2010). «Economic crisis derails 'MBnomics'». The Korea Herald (på engelsk). Besøkt 8. juli 2012. 
  56. ^ Lee Ho-jun (7. september 2011). «‘부자 감세 인한 재정 악화’ 현실로 … 결국 ‘MB노믹스’ 좌초». Kyunghyang Shinmun (på koreansk). Besøkt 8. juli 2012. 
  57. ^ Kim Yong-sik; Huh Jeong-heon; Park Min-seok (17. august 2011). «"친서민·공정" 외친 MB정부 3년 반… 현실은 '승자 독식' 딴 판». Hankook Ilbo (på koreansk). Arkivert fra originalen 2. april 2012. Besøkt 8. juli 2012. 
  58. ^ Yun Ji-Whan (2009). «Labor Market Polarization in South Korea: The Role of Policy Failures in Growing Inequality». Asian Survey (på engelsk) (2): 268–290. 
  59. ^ «Lee's Economic Mojo». The Wall Street Journal (på engelsk). 14. august 2008. Besøkt 8. juli 2012. 
  60. ^ Lee Jin-wook (21. februar 2011). «국토부 ‘3년간 최대 성과는 4대강’» (på koreansk). Korea Environmental News. Arkivert fra originalen 5. april 2012. Besøkt 8. juli 2012. 
  61. ^ Park Jun-gyu (20. juni 2011). «해체되는 MB노믹스». Naeil Shinmun (på koreansk). Besøkt 8. juli 2012. 
  62. ^ Park Jun-gyu (5. august 2011). «이명박정부 3년, 소득은 줄었는데 물가 급등». Naeil Shinmun (på koreansk). Arkivert fra originalen 3. september 2012. Besøkt 8. juli 2012. 
  63. ^ Ahn Chang-hyeon (7. september 2011). «청와대 ‘정책 레임덕’ 여당 거센 요구 수용». The Hankyeoreh (på koreansk). Besøkt 8. juli 2012. 
  64. ^ Kim Jong-won (20. oktober 2010). «2020년 방산수출 세계 7위권 도약». The Korea Defense Daily (på koreansk). Besøkt 10. juli 2012. 
  65. ^ AP (2. juli 2011). «South Korea-EU FTA takes effect». Taipei Times (på engelsk). Arkivert fra originalen 5. mars 2016. Besøkt 8. juli 2012. 
  66. ^ «A Biographical Sketch. President Lee Myung-bak» (på engelsk). Cheongwadae, Office of the President, the Republic of Korea. Besøkt 9. juli 2012. [død lenke]
  67. ^ «대운하 '공식 포기'…추진단 해체·연구용역 중단» (på koreansk). SBS. 19. juni 2008. Besøkt 10. juli 2012. 
  68. ^ Choe Sang-hun (20. februar 2008). «South Korean Plans for a Grand Canal: Savior or Folly?». International Herald Tribune (på engelsk). 
  69. ^ Power, John (16. januar 2012). «Should Korea adopt a welfare state?». The Korea Herald (på engelsk). Besøkt 24. juli 2012. 
  70. ^ «이명박정부“대학 장학금 및 학자금대출 지원 확대”» (på koreansk). MEST News. 1. oktober 2008. Besøkt 24. juli 2012. [død lenke]
  71. ^ Na Jeong-ju (25. november 2011). «’Autonomous’ schools drawing fewer students». The Korea Times (på engelsk). Besøkt 24. juli 2012. 
  72. ^ Han Jun-gyu (25. november 2011). «MB정부 '고교 다양화' 핵심, 자율고 어쩌다 이 지경에…». Hankook Ilbo (på koreansk). Arkivert fra originalen 5. juni 2012. Besøkt 24. juli 2012. 
  73. ^ Kim Haeng-su (26. november 2011). «MB 총감독-이주호 기획 '작품' 이렇게 망했다» (på koreansk). OhMyNews.com. Arkivert fra originalen 22. august 2016. Besøkt 24. juli 2012. 
  74. ^ «농어촌 기숙형 공립고 82곳 선정». The Korea Herald (på koreansk). 4. april 2010. Besøkt 24. juli 2012. 
  75. ^ «Lee Myung-bak urges participation in English-language education initiatives». The Hankyoreh (på engelsk). 1. februar 2008. Besøkt 24. juli 2012. 
  76. ^ a b AP (29. juni 2010). «S. Korea votes to legalize chemical castration» (på engelsk). NBC News. Besøkt 27. juli 2012. 
  77. ^ «S. Korea enacts 'chemical castration' law to punish paedophiles» (på engelsk). Reuters. 24. juli 2011. Arkivert fra originalen 5. oktober 2012. Besøkt 24. juli 2012. 
  78. ^ Snyder, Scott A. (red.) (2012). The US–South Korea Alliance. Meeting New Security Challenges (på engelsk). Lynne Rienner Publishers. ISBN 978-1-58826-805-1. 
  79. ^ Kim Yon-se (19. desember 2007). «President-Elect Vows Creative Diplomacy». The Korea Times (på engelsk). Besøkt 4. juli 2012. 
  80. ^ Wiseman, Paul (19. desember 2007). «Conservative wins S. Korean presidency». USA Today (på engelsk). Besøkt 15. juni 2013. 
  81. ^ Kirk, Donald (6. november 2010). «South Korea hopes G20 will put it in spotlight». The National (på engelsk). Besøkt 4. juli 2012. 
  82. ^ Kim Dong-guk (14. desember 2011). «탈당 고민 깊어진». Hankook Ilbo (på koreansk). Arkivert fra originalen 7. april 2012. Besøkt 4. juli 2012. 
  83. ^ Landler, Mark (12. oktober 2011). «S. Korean State Visit Highlights Bond Between 2 Leaders». The New York Times (på engelsk). Besøkt 15. juni 2013. 
  84. ^ Chung Min-uck (12. august 2012). «Seoul to keep Dokdo out of court». The Korean Times (på engelsk). Besøkt 15. juni 2013. 
  85. ^ Hakoda, Tetsuya (14. august 2012). «South Korea's Lee: Takeshima visit motivated by 'comfort women' issue». The Asahi Shimbun (på engelsk). Arkivert fra originalen 15. august 2012. Besøkt 15. juni 2013. 
  86. ^ Bacchi, Umberto (16. august 2012). «Japan's Emperor Akihito Banned in Sex Slave Row with South Korea». International Business Times (på engelsk). Besøkt 15. juni 2013. 
  87. ^ Choe Sang-hun (29. juni 2012). «South Korea Postpones Military Pact With Japan». The New York Times (på engelsk). Besøkt 15. juni 2013. 
  88. ^ Cossa, Ralph A. (2012). «Japan-South Korea Relations: Time to Open Both Eyes. Current Issues in U.S.-ROK Relations» (på engelsk). Council on Foreign Relations. Besøkt 15. juni 2013. 
  89. ^ «Remise du titre de Docteur Honoris Causa» (på fransk). L'Université Paris Diderot. 18. mai 2011. Arkivert fra originalen 18. mars 2012. Besøkt 8. juli 2012. 
  90. ^ «Former South Korean President Lee Myung-Bak Is Arrested On Graft Charges». NPR.org (på engelsk). Besøkt 5. oktober 2018. 
  91. ^ «Der ehemalige Präsident von Südkorea, Lee Myung Bak, muss wegen Korruptionsvorwürfen in Untersuchungshaft | NZZ». Neue Zürcher Zeitung (på tysk). 22. mars 2018. ISSN 0376-6829. Besøkt 5. oktober 2018. 
  92. ^ «Wegen Korruptionsverdacht: Haftbefehl gegen ehemaligen südkoreanischen Präsidenten». FAZ.NET (på tysk). ISSN 0174-4909. Besøkt 5. oktober 2018. 
  93. ^ «Tidligere president i Sør-Korea dømt til 15 års fengsel». www.dn.no. 5. oktober 2018. Besøkt 5. oktober 2018. 
  94. ^ «South Korea ex-leader jailed for 15 years». BBC News (på engelsk). 5. oktober 2018. Besøkt 5. oktober 2018. 

Litteratur

rediger
  • Koehler, Robert (2008). Korea's CEO President – Lee Myung-bak (på engelsk). Seoul Selection. ISBN 89-91913-27-X. 
  • Lee Myung-bak (2011). The Uncharted Path: The Autobiography of Lee Myung-Bak (på engelsk). Sourcebooks. ISBN 1-40226291-4. 
  • Lee Myung-bak (2010). Making Hyundai, Remaking Seoul: From CEO to South Korea's President (på engelsk). Rowman & Littlefield. ISBN 1-44220500-8. 

Eksterne lenker

rediger

  Wikiquote: Lee Myung-bak – sitater

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Lee_Myung-bak&oldid=23835714»