Mysteriespill

Mysteriespill og mirakelspill er blant de tidligste formelt utviklede teaterspill i middelalderens Europa. Middelalderens mysteriespill fokuserte på fortellinger fra Bibelen i kirkene foruten på offentlige steder fremført av amatører. Hendelsene rundt påskeuken var et vanlig tema med en undergruppe kalles for påskespill eller pasjonspill, men også mange andre bibelske fortellinger ble benyttet. Typisk eksempel er Adamsspillet.

Framføringen av et pasjonsspill i dagens Polen.

De ble utviklet fra 900-tallet og fram til 1500-tallet og nådde sitt høydepunkt i popularitet på 1400-tallet før de ble foreldet ved framveksten av profesjonelt teater. Mange steder i Nord-Europa ble mysteriespill forbudt etter reformasjonen på 1500-tallet. Et velkjent pasjonspill som fortsatt fremføres er Oberammergau i Tyskland. I Storbritannia er det i dag relativt vanlig med moderne rekonstruksjoner av gamle spill.

Opprinnelse

I antikken var drama et eget begrep, og det gjenoppstod i renessansen. Kirken tok kontroll over middelalderens teater før fremstillingen beveget seg ut av kirken og i gatene og på offentlige plasser. Begrepet spill var det samme for teater, lek og idrett, og spillene var fleksibelt og folkelig i sin struktur. Dramaturgien var ikke formalisert slik som det er beskrevet hos Aristoteles og Horats i henhold til tragedie/komedie

Teaterframførelsene hadde sin opprinnelse som enkle troper, billedlige uttrykk, verbale utbrodering av den liturgiske teksten, og ble etterhvert stadig mer utbrodert. Etterhvert som disse liturgiske dramaene ble stadig mer populære oppsto det fremstillinger på morsmålet med reisende skuespillerselskaper og teaterfremstillinger som ble organisert av lokale samfunn.

Quem Quæritis er det beste kjent av de tidligste former for dramaer, en dramatisert liturgisk dialog mellom en engel ved Kristus’ grav og kvinnen som søker hans lik. Disse primitive formene ble senere videreutviklet med dialog og dramatisk handling. Til slutt flyttet dramaene seg fra kirken til utenfor på offentlige plasser. De tidligste framføringene var på latin, slik kirkens liturgi var det, og ble etterfulgt av prolog framført av en herold eller utroper som ga et sammendrag av handlingen.

I 1210 forbød paven prestestanden å opptre i offentligheten. Da ble organiseringen av dramaene overtatt av bylaugene og det ble gjort flere endringer i framføringen. Morsmålet erstattet latinen, avsnitt som ikke kom fra Bibelen ble lagt til med komiske scener. Dramatiseringen og karakteriseringen ble mer utpenslet og utviklet.

Disse religiøse forstillingene på morsmålet ble i noen av de større byene i England, som York, satt opp og framført av laugene hvor hvert laug til ansvar for en bestemt episode eller stykke i den bibelske historien. Fra laugenes kontroll fikk disse fremføringene navnet mysteriespill eller ganske enkelt mysterier, fra latin mysterium i betydningen håndverk eller relatert til laugene. Den meningen som mysterier har eller blir forstått i dag er relatert til mystikk, det vil si den religiøse sannhet via guddommelig åpenbaring, Guds mystiske tilstedeværelse.

Mysteriespill blir i dag adskilt fra mirakelspill som spesielt gjenspiller episoder fra livene til helgenene enn fra Bibelen, skjønt det skal merkes at begge begrepene blir brukt av moderne forskere som synonyme i motsetningen til middelalderens mennesker som benyttet en rekke ulike begreper for å referere til deres dramatiske forestillinger.

Mysteriespill ble utviklet noen steder til en serie av skuespill som handlet om alle de viktigste hendelser i den kristne kalender fra skapelsen til dommedag. På slutten av 1400-tallet ble fremføringen av disse stykkene satt opp i sykluser på festivaldager som eksempelvis Corpus Christi flere steder i Europa. Hvert stykke framførte på en dekorert vogn kalt skuespillvogn eller praktopptog (vandreteater) som flyttet seg rundt i byen for at ulikt publikum skulle kunne se hvert stykke. Hele syklusen kunne ta opp til tyve timer å framføre og kunne bli spredt over en rekke dager. Sett som en helhet kunne disse bli referert til som Corpus Christi-syklusene.

Stykkene ble fremført ved en kombinasjon av profesjonelle og amatører. De ble skrevet i en meget utpenslete verseformer, ofte preget av fargesprakende scener og spesialeffekter, men kunne også være nakne og intime. Variasjonene i teatralske og poetiske stiler, selv innenfor en enkelt syklus av stykker, kunne være bemerkelsesverdig.

Innholdsmessig ble den tragiske myten erstattes av pasjonen med bildet av den lidende Kristus. Mysteriespillene omhandlet «tragedie» hvor Jesus Kristus’ lidelse og død ble presentert, men også «hellig komedie» hvor Jesu offer og lidelse som frelse for mennesket. Innenfor dette var det en «katarsis» – å slippe synd gjennom frelse. Dialogen ble fremført gjennom vers og respons (kor) og fellessang. Mime fungerte i gester hos dem som feirer (Jesu oppstandelse) og i seremonielle bevegelser hos prestene.

Det er ikke mulig å se dramaturgien ut fra tekstanalyse løsrevet fra praksis. Scenisk utforming eller spillpraksis må ses i sammenheng med teksten. Dramatiske strukturer er knyttet til forestillingens mange virkemidler og hvordan det utgjør en helhet.

I senmiddelalderen utviklet det seg nye teaterformer. Moralspillene (moralitetene) ble spesielt populære med Spillet om Enhver som det fremste eksempelet. I stedet for å ta for seg fortellinger fra Bibelen som mysteriespillene, eller helgener, som mirakelspillene, handler moralspill om de åndelige vanskelighetene til vanlige folk.

Dagens mysteriespill og mirakelspill

I dag spiller middelalderspill blant annet i disse sammenhengene:

I bevarte middelalderborger som del av underholdning og informasjon til turister.
Mysteriespill og pasjonsspill har i dag også til dels blitt flyttet tilbake til kirkene hvor de i sin tid utgikk fra, kirker i Stavanger, Bergen og andre steder, eksempelvis Pasjon i Stavanger domkirke. Nyoppsetninger bygd på gamle pasjonsspill og annet.
Som del av ungdomskulturen – for eksempel «laiv» (også kalt «rollespill»).
Som dramapedagogisk del av historieundervising i skolen.
Det mest kjente pasjonsspillet i moderne tid er trolig rockeoperaen Jesus Christ Superstar.

Se også

Litteratur

Nygaard, Jon: Teatrets historie i Europa. Del 1: Teatret før 1750. Det offisielle og det uoffisielle teatret. Spillerom 1992 (side 88-123).
Rønneberg Rygg, Maja Lise: All verden er en scene 1. Gyldendal 1995 (side 66-68)