Location via proxy:   [ UP ]  
[Report a bug]   [Manage cookies]                

Fyrst Pjotr Aleksejevitsj Kropotkin (russisk: Пётр Алексеевич Кропоткин; født 27. novemberjul./ 9. desember 1842greg. i Moskva, død 8. februar 1921 samme sted) var en russisk filosof og geograf, mest kjent for sin politisk-filosofiske retning kalt «anarkokommunisme», en anarkistisk retning som står for gjensidig hjelp på grasrotnivå, organisert nedenfra. Han er regnet som en av anarkismens tre fedre, sammen med Mikhail Bakunin og Pierre-Joseph Proudhon, og kalles ofte for «anarkistprinsen», på grunn av sin adelige herkomst.

Pjotr Aleksejevitsj Kropotkin
Født27. nov. 1842[1][2]Rediger på Wikidata
Moskva
Død8. feb. 1921[3][1][4][5]Rediger på Wikidata (78 år)
Dmitrov
BeskjeftigelseGeograf, skribent, oppdagelsesreisende, filosof, selvbiograf, journalist, samfunnsøkonom, anarkist, zoolog, politiker Rediger på Wikidata
Utdannet vedfakultet for fysikk og matematikk ved Universitetet i St. Petersburg
Pasjekorpset
EktefelleSophie Kropotkin
FarAleksey Kropotkin
MorJekaterina Nikolajevna Sulima
BarnAlexandra Kropotkin
NasjonalitetDet russiske keiserdømmet
Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk
GravlagtNovodevitsjijkirkegården
Medlem avDen første internasjonale
Påvirket avMikhail Bakunin, Pierre-Joseph Proudhon, Narodnik
Signatur
Pjotr Kropotkins signatur

rediger

På grunn av Kropotkins russiske avstamning finnes det mange måter å stave navnet hans på. Etternavnet Kropotkin er nesten alltid stavet slik, men variasjonen Krapotkin brukes også i mindre utstrekning. Fornavnet er som oftest stavet som Peter på engelsk, Pjotr på tysk, Pierre på fransk, Pëtr på italiensk, og Piotr på spansk.

Biografi

rediger

De første årene

rediger

Pjotr Kropotkin ble født den 9. desember 1842 av faren, Prins Aleksej Petrovitsj Kropotkin, og moren Jekaterina Nikolajevna Sulima. Selv om han sto ved streng militærdisplin i hjemmet, var ikke farens miltærkarriere særlig vellykket. Han møtte Pjotrs mor i løpet av en militærkampanje i 1832, og de fikk fire barn. Moren hadde et kunstnerisk talent, og likte å lese, men døde av tuberkulose bare fire år etter Pjotrs fødsel.

Ungdom

rediger

Aleksandr, Kropotkins favorittstorebror, startet i militæret i 1856. Tomrommet broren etterlot seg, ble fylt av Nikolaj Pavlovitsj Smirnov, Kropotkins russiske mentor. Selv om Kropotkin hadde andre mentorer, ble han i størst grad påvirket av Smirnov. Kropotkin var ikke spesielt imponert over gymnaset. Han følte at «alle fagene ble undervist i på den mest tåpelige måte». Men til tross for sitt skolehat maktet han å skaffe seg en utmerket karakter i geometri, og likte historie og geografi svært godt.

I 1857 gikk han inn i tjenestekorpset, hvor han åpent gikk imot de mange formene for autoritetsutøvelse der. På grunn av svære sprang i interessefelt, hadde Kropotkin problemer med å forholde seg til sine medelever. Istedenfor å gå sammen med de andre, brukte han mye tid på å lese bøker og skrive brev. Etter hvert utviklet han en stor interesse for politisk økonomi og statistikk, han utførte også statistiske undersøkelser i nærmiljøet, noe som bragte ham nærmere bøndene. Ellers fortsatte han sin rebelske aktivitet, og som takk ble han idømt noen uker i arrest.

I sitt siste tjenestekorpsår var han nærmere tsaren og hans materielle overdådighet, som han sammenlignet med bøndenes vilkår. Slik mistet han all respekt for tsaren.

Voksenliv

rediger
 
"Kart over den sørlige halvdelen av Øst-Sibir og deler av Mongolia, Mandsjuria, og Sakhalin: For en generell Skisse av terrenget i Øst-Sibir," tegnet av Kropotkin, publisert i 1875.

Grunnet Kropotkins mistillit til regjeringen, unnlot han å avansere i sin påbegynte militærkarriere. Han ville heller inneha en stilling som han kunne forbedre den russiske underklassens sosiale kår fra. Derfor ønsket han seg til Sibir, dit han kom som kosakk-offiser i oktober 1862. Han stod under general Kukel, som Kropotkin anså som svært liberal, og som han håpet kunne igangsette store sosiale omveltninger. En av hans første oppgaver var sekretærarbeid for fengselsreformskomitéen. Han fikk dermed kjennskap til de forferdelige forholdene i fengslene, og sendte inn reformforslag til St. Petersburg. Disse ble ignorert og forkastet.

Senere fikk han samlet inn nok bevis mot en kynisk tjenestemann til å få ham suspendert. Men til Kropotkins store fortvilelse ble han selv forfremmet – samtidig som general Kukel ble fjernet. Dette styrket Kropotkins mistro til regjeringen. Senere så han hvilke elendige forhold arbeiderne i Sibir levde under, og skrev flere kritiske artikler rettet mot regjeringen, i håp om å få satt en stopper for dette.

I 1864 fikk Kropotkin tilbud om geografisk arbeid i en annen region. Han takket ja, lykkelig over endelig å kunne forlate sin post. I 1866 forlot han militæret, etter at han hadde sett militære slakte en liten gruppe flyktende opprørere som ikke utgjorde noen trussel. Samtidig så han hvor ekstreme forholdene i gullgruven Lena var. Han fordypet seg i verker av John Stuart Mill og Pierre-Joseph Proudhon.

Et møte med anarkistiske urmakere i Jura-kantonen i Sveits overbeviste ham at han skulle vie livet sitt til kampen for sosial rettferd. Han sa fra seg prinse-tittelen sin, og gikk så langt som å protestere mot orkester-dirigenter, fordi disse undergravde musikernes individuelle frihet. I Russland deltok han i en hemmelig anarkist-celle, ble arrestert i 1874 og innesperret i Peter og Paul-festningen i St. Petersburg. I 1876 klarte han å flykte, og fra 1879 utgav han avisen La Revolte i Genève. Kropotkin tok seg etterhvert til London, hvor han i 1881 deltok på en internasjonal anarkistkongress som grunnla anarkistenes svarte internasjonale. Etter februarrevolusjonen i 1917 vendte han tilbake til Russland, men var ikke politisk aktiv. Han likte ikke det han så av bolsjevismen, og hans onde anelser om sovjet-styret viste seg senere langt på vei å slå til.[6]

Tekster

rediger

Kropotkins arbeid kan deles inn i tre seksjoner: Bøker, pamfletter, artikler og forelesninger. Mens artiklene og pamflettene i all hovedsak dreier seg om revolusjonære slagord og velformulerte avsnitt – i den hensikt å inspirere leseren, er bøkene mer reflekterte og innholdsrike. Enkelte av hans bøker er samlinger av pamfletter, som En opprørers ord og Erobringen av brødet.

Bøker

rediger

Denne lista omfatter bøker skrevet av Kropotkin, ikke samlinger av artikler og pamfletter satt sammen etter hans død. En opprørers ord og Erobringen av brødet er samlinger av pamfletter og artikler, men satt sammen av Kropotkin selv. Resten av bøkene er selvstendige verk, mens En anarkists erindringer er hans selvbiografi.

  • En opprørers ord (1885)
  • I russiske og franske fengsler (1887)
  • Erobringen av brødet (1892) – En klar og detaljert framstilling av Kropotkins politiske program. Han ønsket et samfunn uten arbeidsdeling, pengeøkonomi, stat eller partier. Han ville fjerne staten, men ikke ved hjelp av organisasjoner, siden han fryktet at disse i sin tur ville bli undertrykkelsesapparater. Han mislyktes imidlertid i å forklare hvordan individuell frihet kan forenes med gjensidig hjelp. Han innså, ifølge Bernt Hagtvet, heller ikke at undertrykkelse ikke trenger å stamme fra en regjering, men like mye kan skyldes omgivelsenes konvensjoner og dømmesyke.[7]
  • En anarkists erindringer (1899)
  • Åkre, fabrikker og verksteder (1898)
  • Gjensidig hjelp: En faktor i evolusjonen (1902) Denne boka regnes som Kropotkins hovedverk. Som svar på en artikkel av Thomas Huxley viser forfatterem hvordan samarbeide er en grunnleggende forutsetning for ethvert samfunn, blant dyr og insekter så vel som blant mennesker i alle verdensdeler og i alle historiske perioder. Ifølge sosialdarwinismen hersker den sterkeste, og naturen styres av konkurranse. Kropotkin avviser dette. Hans undersøkelser av kosakk-samfunn i den sibirske ødemarken påviste at hjelpsomhet og samarbeid mellom individene var en forutsetning for overlevelse.[8]
  • Den store franske revolusjonen (1909)
  • Idéer og virkelighet i russisk litteratur (1909)
  • Etikk: Dens opphav og utvikling (1921) – Dette posthume verket drøfter etikk fra et naturvitenskapelig utgangspunkt. Kropotkin mente at moral utvikler seg gradvis som en reaksjon på behovet for gjensidig hjelp.
  • Den store franske revolusjonen (Nisus Forlag, 2013) ISBN 97882-91612-072

Andre verk

rediger

Nylig publiserte samlinger av Kropotkins pamfletter finnes blant annet i Anarchism: A Collection Of Revolutionary Writings (Dover, 2002), Evolution and Enviroment (Black Rose, 1996) og Fugitive Writings (Black Rose, 1993). Dette er en liste over hans mest betydelige verk uten permer:

  • Anarchist Morality
  • Anarchism: Its Philosophy and Ideal
  • The State: Its History and Role
  • An Appeal to the Young
  • Anarchism (fra Encyclopædia Britannica 1911)
  • L'Espirit de Révolte
  • La Guerre

Referanser

rediger
  1. ^ a b Historical Encyclopedia of Siberia[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Autorités BnF, BNF-ID 11910132z, besøkt 26. juni 2020[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Encyclopædia Britannica Online, oppført som Peter Alekseyevich Kropotkin, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Peter-Alekseyevich-Kropotkin, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Babelio, oppført som Petr Alekseevitch Kropotkine, Babelio forfatter-ID 118570[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gran Enciclopèdia Catalana, oppført som P’otr Aleksejevič Kropotkin, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0036027[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Bernt Hagtvet: Ideologienes århundre (s. 25-6), forlaget Dreyer, Oslo 2010, ISBN 978-82-8265-004-5
  7. ^ Bernt Hagtvet: Ideologienes århundre (s. 27)
  8. ^ Bernt Hagtvet: Ideologienes århundre (s. 26)

Eksterne lenker

rediger
  Fyrst Kropotkin – originaltekst fra Wikikilden

George Douglas Howard Cole: 'Den sosialistiske tenkningens historie. Bind II: Marxismen og anarkismen' (Nisus Forlag, 2013) ISBN 9788291612102