Stafett

Stafett er en øvelsesform som brukes i en del individuelle idretter, der utøverne samles på et lag og deler en distanse mellom seg. Hver del av en stafett kalles en etappe, og overgangen mellom de ulike etappene kalles vekslinger.

Stafetter er mest brukt i idrettene friidrett, orientering, svømming og skiidrettene langrenn, kombinert og skiskyting. Utøvernes ulike styrker og svakheter gjør at fordelingen av etapper er gjenstand for en viss taktisk disponering. Siste etappe kalles ankeretappen, og utøveren kalles ankermann eller ankerkvinne. Sjarmøretappen brukes om en etappe med mye publikum som når utøveren på vinnerlaget får æren av å lede laget til mål.^[1]

I perioden 1987–1992 ble det kåret norgesmestere på skøyter i stafett både for senior og for junior.

Kvinner og menn konkurrer ofte i separate klasser, mens mixed stafett er en konkurranse der det deltar både kvinner og menn på samme lag.

Friidrett

Innen friidrett er stafetter brukt i en rekke distanser på bane, i gateløp og i terrengløp. Friidrettsstafetter har en stafettpinne som skal bæres av laget fra start til mål. Pinnen skal overleveres i en veksling mellom to utøvere. Vekslingen må skje innenfor et angitt område kalt vekslingssone, eller vekslingsfelt. Skjer vekslingen utenfor dette feltet blir laget diskvalifisert.

Veksling i en terrengstafett.

Banestafetter

I internasjonale mesterskap konkurreres det i øvelsene 4 × 100 meter og 4 × 400 meter. I VM i friidrett 2019 ble øvelsen 4 × 400 meter mixed stafett arrangert for første gang i et VM med to kvinner og to menn på hvert lag. I Norge arrangert et eget NM i stafetter med øvelsene 4 × 100 m og 4 × 400 m samt 4 × 800 m for kvinner, og 4 × 1500 m for menn. Øvelsene 4 × 200 meter, 4 × 800 meter og 4 × 1500 meter har også offisielle verdensrekordnoteringer.

Det norske hovedmesterskapet har varianten 1000 meter stafett som eneste stafettøvelse. Den består av en 100 meter, 200 meter, 300 meter og avsluttes med en 400 meters runde på banen. Denne varianten er ikke mye brukt internasjonalt, og det noteres ikke offisiell verdensrekord, men norske rekorder noteres.

På de kortere stafettene er vekslingene svært avgjørende for resultatet. Det må dermed øves mye på å finne god kommunikasjon og effektiv vekslingsrytme mellom de ulike utøverne. Den raskeste starteren får gjerne første etappe siden den går fra startblokk, mens de påfølgende etappene har flying start. 3. etappe går i forholdsvis stor fart gjennom andre sving. Den krever en løper med god løpeteknikk for sving. Siste etappe krever evne til å holde høy fart.

Stafettene fra 400 meter disponerer den raskeste utøveren sist, i tilfelle duelloppgjør.

Det har også vært eksperimentert med 4 x 100 meter hekk og 4 x 110 meter hekk, der løperne løper frem og tilbake på langsiden. Fire lag løper fordelt på åtte løpebaner, med hekkene satt opp annenhver vei. Øvelsen er mest nyttet i USA.

Gate- og terrengstafetter

Veksling ved Steinvikholmen under St. Olavsloppet som er en årlig stafett mellom Trondheim og Östersund eller motsatt, som arrangereres i juni hvert år.

Foto: Erik Fløan

Det er tradisjon for at gate- og terrengstafetter er lagt til våren, gjerne som en introduksjon til baneløpssesongen. Holmenkollstafetten, kalt «vårens vakreste eventyr», er en gatestafett i Oslo med tradisjon tilbake til 1923.^[2] Ekiden er en japansk tradisjonell stafettform over lengre distanser.

Verdens største stafettløp er TineStafetten, som løpes på flere hundre steder rundt om i Norge. Løpet har over 108 000 deltagere i ulike klasser fra 6.–9.trinn.^[3]

Orientering

I mesterskapene løpes stafettene med tre etapper, hver med vinnertid på i underkant av en time. For å spre løperne benyttes gafling. Gafling går ut på at løpere underveis på samme etappe må innom ulike poster. Selv om man på de ulike etappene har vært innom forskjellige poster, skal det alltid være slik at alle lagene totalt sett har løpt de samme strekkene. Stafett er på programmet i VM, EM og NM.

Svømming

Veksling i svømmestafett.

I svømming arrangeres stafetter på distansene 4 × 100 meter fri, 4 × 200 meter fri og 4 × 100 meter medley. Løpene arrangeres i kortbasseng (25 meter) og langbasseng (50 meter). Alle utøverne starter fra startpodiene på land, og vekslingene skjer ved at svømmeren berører bassengkanten, og den neste stuper over lagkameraten i vannet. Unntaket er medleystafett der den første utøveren starter i bassenget og svømmer rygg. Medley består av etapper fordelt på de fire ulike svømmeartene. De neste etappene har rekkefølgen bryst, butterfly og til siste fristil (crawl).

Utenfor internasjonale konkurranser arrangeres også 4 × 50 meters stafetter, da i 25-meters basseng.

Skiidrett

Distansene noe forskjellige mellom de ulike skiidrettene. Veksling mellom etappene skjer ved berøring, eller et klapp på ryggen til den neste løperen. Internasjonalt konkurreres det i følgende stafetter:

Langrenn har 4 × 5 km for kvinner og 4 × 10 km for menn i mesterskap. I verdenscupen i langrenn har det også vært konkurrert i 4 × 7,5 km for menn, som i La Clusaz i 2016.
- Langrenn har også sprintstafetter – lagsprint – av varierende lengde, der menn vanligvis har noe lengre løyper enn kvinner. Lagsprint består av seks etapper der de to løperne går annenhver etappe.
Kombinert har lagkonkurranse for menn der fire løpere hopper ett hopp hver etterfulgt av en stafett på 4 × 5 km etter Gundermetoden. Mikslag har 2 x 2,5 km for kvinner og 2 x 5 km for menn.
Skiskyting har 4 × 6 km for kvinner og 4 × 7,5 km for menn samt mixed der to kvinner går hver sin etappe på 6 km, så går to menn hver sin etappe på 7,5 km. I skiskyting er det to skytinger på alle etapper. Ved bom har hver utøver inntil tre ekstraskudd på hver skyting. Står det fortsatt blinker igjen, må utøveren gå like mange strafferunder som det står blinker igjen.
- Skiskyting har også showrenn med stafettvarianter

I de norske mesterskapene i langrenn har stafettene kun tre etapper, da mange klubber ikke klarer å konkurrere med fire kvalifiserte løpere.^{[trenger referanse]} De større klubbene stiller gjerne med flere lag. I NM i skiskyting konkurreres det i kretslag med fire på hvert lag i herreklassen og tre på hvert lag i kvinneklassen.

Hurtigløp på skøyter

En konkurranse i stafett i hurtigløp på skøyter gjennomføres ved at to og to lag utgjør flere løpspar, til alle lag har gjennomført sin stafett. Det følges forøvrig vanlige løpsregler som ved skifting av bane på vekslingsiden av en skøytebane.

Starten foregår ved mållinjen for 1 000 m / start 400 m på en standard 400 m-bane.

Vekslingsområdet utgjør 40 m, med 20 m på hver side av mållinjen. Dette vekslingsområdet markeres tydelig med kjegler eller lignende. Utgående løper skal starte innenfor vekslingsfeltet.

Vekslingen skjer ved at den løper som avslutter sin etappe passerer den løper som skal gå neste etappe. Med passering menes at den inngående løpers fremste skøyte er på høyde med eller forbi utgående løpers fremste skøyte. Vekslingen er korrekt bare såfremt den foregår innenfor det avmerkede vekslingsområdet, i motsatt fall skal laget diskvalifiseres.^[4]

Referanser

^ https://www.naob.no/ordbok/sjarm%C3%B8retappe
^ «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 29. oktober 2019. Besøkt 29. oktober 2019.
^ https://www.tine.no/tinestafetten/om-tinestafetten/nyheter/verdens-st%C3%B8rste-stafett-er-norsk^{[død lenke]}
^ Seksjonsstyret hurtigløp i Norges Skøyteforbund. «Innkomne forslag : Spesielle bestemmelser hurtigløp – Forslag 2: Forslag vedrørende stafetter». Norges Skøyteforbund Årbok 1988–1990. s. 77.

[1] ttps://www.naob.no/ordbok/sjarm%C3%B8retappe

[2] «Arkivert kopi». Arkivert fra originalen 29. oktober 2019. Besøkt 29. oktober 2019.

[3] ttps://www.tine.no/tinestafetten/om-tinestafetten/nyheter/verdens-st%C3%B8rste-stafett-er-norsk^{[død lenke]}

[4] Seksjonsstyret hurtigløp i Norges Skøyteforbund. «Innkomne forslag : Spesielle bestemmelser hurtigløp – Forslag 2: Forslag vedrørende stafetter». Norges Skøyteforbund Årbok 1988–1990. s. 77.

[1]

[2]

[3]

[4]