Sturmabteilung
Sturmabteilung, forkortet SA (i flertall Sturmabteilungen, tysk for «stormavdeling»), var det tyske, nasjonalsosialistiske (nazistiske) partiet NSDAPs paramilitære underorganisasjon for partiets uniformerte «gatetropper». De politiske aktivistene i SA spilte en nøkkelrolle i partilederen Adolf Hitlers vei til makten i Tyskland i 1933.
| Sturmabteilung | |||
|---|---|---|---|
 | |||
 | |||
| Stiftet | 1921 | ||
| Land | Det tyske riket | ||
| Hovedkontor | München | ||
| Otto Wagener, Ernst Röhm, Franz Pfeffer von Salomon, Hermann Göring, Heinrich Himmler, Viktor Lutze, Baldur von Schirach, Wilhelm Schepmann | |||
| Grunnlegger(e) | Ernst Röhm | ||
| Antall medlemmer | cirka 3 000 000 (1934) | ||
| Opphørt | 10. oktober 1945 | ||
| Erstatter | Bayerischer Heimatschutz | ||
 Sturmabteilung 48°08′38″N 11°34′03″Ø | |||
Mens Schutzstaffel (SS) for en stor del ble rekruttert fra middelklassen, og var disiplinerte og lojale mot partiet, ble SA-mannskap særlig rekruttert fra arbeidsledige og fra arbeiderklassen. I 1934 hadde SA vokst 3 millioner mann og SA-ledelsen ville la SA erstatte den tyske hæren på 100.000 soldater. Hitler ønsket å holde seg inne med den regulærer hæren og trusselen fra SA var bakgrunn for at Hitler beordret SA-lederne drept.[1]
Etter at SA-lederen Ernst Röhm og andre ble drept i de lange knivers natt 30. juni 1934, overtok underorganisasjonen Schutzstaffel (SS) som det viktigste halvmilitære elitekorpset i det nasjonalsosialistiske Tyskland fram til nederlaget i andre verdenskrig i 1945. Under Nürnbergprosessen etter krigen ble ikke SA betraktet som en «forbrytersk organisasjon».
Historikk
rediger
Termen Sturmabteilung ble først brukt på de spesialiserte stormtroppene som ble brukt av Tyskland i 1918 i første verdenskrig. De brukte en såkalt Hutier-taktikk. I stedet for store masseangrep, ble Sturmabteilung organisert i små grupper med få soldater. Taktikken ble først brukt i slaget ved Cambrai. En mer utbredt bruk førte til at de britiske og franske styrkene ble presset tilbake flere kilometer.
I München, høsten 1920, organiserte Hitler selv Ordnertruppen, eller «ordenstropper». Muskuløse nasjonalsosialister, tidligere soldater og ølhallsvankere ble brukt til vakter ved taler. I tillegg gikk de inn for å forstyrre motstandernes taler. Vakter trengtes også for å skape ro og orden ved partisamlinger. Navnet på troppene ble raskt endret til Sportabteilung, et dekknavn som kan oversettes med «sportsavdeling». Avdelingen ble kjent under forkortelsen «SA». Sent i 1921 ble navnet endret til Sturmabteilung. Under ledelse av den populære Ernst Röhm ble SA stadig viktigere i NSDAPs maktstruktur. Etter hvert kunne SA telle tusenvis av medlemmer. SA utførte diverse voldshandlinger mot sosialistiske grupperinger gjennom 1920-årene. Typisk kunne dette skje gjennom gateslagsmål. SS tok til slutt over SAs rolle.
En av «SA» sine såkalte martyrer er Horst Wessel som ble drept i 1930 etter en antagelig krangel som skal ha involvert kommunister som var SA sin største fiende. Etter døden av Wessel ble sangen hans, «Die Fahne Hoch» omdøpt til Horst Wessel Lied Horst Wessel lied ble NSDAP sin parti sang og den var også Tysklands andre Nasjonalsang etter partiets maktovertagelse i perioden 1933-1945
Da Hermann Göring i 1933 ble innenriksminister i Preussen, ansatte han advokaten Rudolf Diels til å overvåke radikale krefter. Diels var ikke nasjonalsosialist, og satte statspolitiet inn mot SAs terror. Ved en anledning tvang de seg inn i et SA-fengsel i Berlin bevæpnet med maskingeværer. Sjokkert rapporterte Diels at han i SA-fengselet fant omkring et dusin bøller som «arbeidet femten minutters skift i mishandlingen av fangene med jernstenger, gummikøller og pisker. Da vi kom, lå disse levende skjelettene i rekker på skitten halm med betente sår».[2] Nå ble selv Göring betenkt over hvilke krefter han slapp løs da han skrøt til SA om at «Jeg er ikke pålagt å følge loven. Min jobb er å tilintetgjøre og utrydde – verken mer eller mindre.» SA hadde tatt ham på ordet.
Også SS følte seg truet av Diels, trengte seg inn i hans leilighet, låste inne hans kone på soverommet og lette etter bevis for kommunistsympatier. Diels fikk den ansvarlige arrestert, men Heinrich Himmler klaget til Göring og fikk mannen utlevert til etterforskning av SS. Diels så ingen annen utvei enn å flykte til Tsjekkoslovakia. En måned senere var han likevel tilbake som Gestapo-sjef – Göring kan ha vært redd for avsløringer om sin livsførsel.[3] Men Diels' indignasjon over SAs terror hadde også gjort NSDAP-ledelsen oppmerksom på at SA var ute av kontroll.
Partilederen Adolf Hitler kom til makten i 1933 da han ble valgt til rikskansler i Tyskland. SA fikk stadig større maktambisjoner, og så på seg selv som en erstatning for den tyske armé. Disse ambisjonene førte til gnisninger med krefter i den regulære arméen (Reichswehr). Det førte også til gnisninger med andre ledere i det nasjonalsosialistiske partiet, som så et mektig SA som en trussel mot sine personlige ambisjoner.
Det oppstod også en konflikt mellom Hitler og deler av SA, inkludert ledere som Röhm, som hadde en mer venstreorientert filosofi, med vektlegging av arbeidernes krav fremfor kapitalens. Dette var en trend som hadde blitt styrket av at mange sosialister, de såkalte «biffnazister» («brune utenpå, men røde inni»), hadde hoppet over til NSDAP etter å ha sett partiets fremgang. Etter maktovertagelsen innså Hitler at dette utgjorde en trussel mot partieliten, fordi Röhm og hans tilhengere snakket om en andre revolusjon som skulle fullføre den nasjonalsosialistiske idé, mens Hitler selv hadde erklært at revolusjonen var over.
Hitler gav til slutt ordre om at ledelsen i SA skulle henrettes. Slik kunne han alliere seg med politisk konservative krefter i den tyske hæren og industriledere som støttet partiet økonomisk, og samtidig styrke sin posisjon i partiet. Henrettelsene fant sted mellom 30. juni og 2. juli 1934. Natten er senere kjent som de lange knivers natt (ved samme anledning ble også politiske motstandere på høyresiden drept, blant annet konservative som var kritiske til nasjonalsosialismen). Viktor Lutze ble ny SA-leder, men organisasjonen ble raskt marginalisert i den nasjonalsosialistiske maktstrukturen.
Kaiserstrasse («Keisergaten») i Berlin ble riktignok omdøpt til Strasse der SA («SA-gaten»), men etter 1945 ble den igjen omdøpt, til Leninstrasse («Leningaten»).[4]
I sin kampsang Wir sind die braunen Soldaten («Vi er de brune soldater»)[5] beskriver SA seg selv som «stolte og frie, sterke og trofaste, men den som tråkker på oss, støter på granitt». Det heter i siste vers: «Vi slo marxistene, rød front og pasifistene. Hør, folk i alle stater, vår sak er hellig og riktig.»
Ledere av SA
rediger- Emil Maurice (1920–1921)
- Hans Ulrich Klintzsche (1921–1923)
- Hermann Göring (1923)
- (Uten ledelse) (1923–1925)
- Franz Pfeffer von Salomon (1926–1930)
- Adolf Hitler (1930–1931)
- Ernst Röhm (1931–1934)
- Viktor Lutze (1934–1943)
- Wilhelm Scheppmann (1943–1945)
Slagord brukt av SA
rediger- «Terror må bekjempes med terror»
- «All opposisjon må trampes til jorden»
Uniformering og flagg
rediger«Brunskjorter»
redigerUtdypende artikkel: Brunskjorter
Mennene i SA ble ofte kalt «brunskjorter» etter fargen på uniformen. Hitler stjal idéen om en egen partiuniform fra Mussolini, som hadde valgt svart. At Hitler valgte brunt, skyldtes en tilfeldighet, da det dukket opp et parti jungeluniformer beregnet på den tyske hæren i Øst-Afrika. Uniformene lå på lager i Sørøst-Tyrkia, der en østerriker fikk overta dem rimelig.[6] Senere ble det også et poeng å skille dem fra de militære elitetroppene Schutzstaffel (SS) som i likhet med de fascistiske «svartskjortene» i Italia, bar svart uniform.
Flagg og standarter for SA
rediger-
Sturmfahne der SA Modell 1 mit silberfarbenen Fransen (Stormflagg for SA , med sølvfrynser) -
Sturmfahne der SA Modell 2 mit goldfarbenen Fransen (Stormflagg for SA, med gullfrynser) -
Sturmfahne der Marine-SA (Stormflagg for marinedelen av SA) -
Standarte der SA-Standarte Berlin IV (Vorder- und Rückseite) (Standart for SA «Distrikt Berlin IV», for- og bakside) -
Sturmfahne der SA (frühe Version um 1930) (Stormflagg for SA, tidlig versjon før 1930) -
Allgemeiner Wimpel der SA (Vanlig SA-vimpel)
Kommandoflagg (1938-1945)
rediger-
Stabschef der SA (stabssjef for SA, øverste leder etter Hitler) -
Oberste Führung der SA (SAs øverste ledelse) -
SA-Obergruppe -
SA-Gruppe -
SA-Brigade -
SA-Standarte -
SA-Sturmbann -
Marine-SA-Brigade -
Marine-SA-Standarte -
Marine-SA-Sturmbann
Se også
redigerReferanser
rediger- ^ Irvin-Erickson, Douglas (2017). Raphael Lemkin and the Concept of Genocide. University of Pennsylvania Press. ISBN 978-0-8122-4864-7.
- ^ Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel, forlaget Arneberg, 2008, ISBN 978-82-91614-60-1
- ^ Knut Kristofersen: Den musikalske bøddel
- ^ Guido Knopp: Hitlers krigere (s. 219), forlaget Historie & kultur, Oslo 2008, ISBN 978-82-92870-06-8
- ^ http://ingeb.org/Lieder/wirsindb.html
- ^ Norman Stone: Første verdenskrig (s. 200), forlaget Gyldendal, Oslo 2008, ISBN 978-82-05-37978-7
Litteratur
rediger- Why Hitler, The Genesis of the Nazi Reich, Samuel W. Mitcham, Jr., Praeger, Westport, CT, 1996. pg 139.
Eksterne lenker
rediger- (en) Sturmabteilung – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
- Axis History Factbook – SA
- Spartacus Educational – Sturm Abteilung (SA)
- Organisationsbuch der NSDAP 1937: Om organiseringen av SA side 358-393 (på tysk)
