Luigi Cadorna
| Luigi Cadorna | |||
|---|---|---|---|
 Luigi Cadorna | |||
| Født | 9. april 1850 Verbania, Piemonte | ||
| Død | 21. desember 1928 Bordighera Provinsen Imperia, Liguria | ||
| Beskjeftigelse | Politiker, offiser  | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Scuola militare «Teulié» (1860–1865) Det kongelige akademi i Torino (1865–1868) | ||
| Far | Raffaele Cadorna | ||
| Barn | Raffaele Cadorna | ||
| Parti | partiløs | ||
| Nasjonalitet | Kongedømmet Italia (1861–1928) | ||
| Gravlagt | Pallanza | ||
| Medlem av | Senate of the Kingdom of Italy | ||
| Utmerkelser | Utnevnt til Maresciallo d'Italia (marskalk av Italia) i 1924 Order of the Bath | ||
| Troskap | Kongedømmet Italia | ||
| Våpenart | Regia Aeronautica | ||
| Tjenestetid | 1868–1917 | ||
| Militær grad | Marskalk av Italia | ||
| Enhet | .svg){kind=small} Regio Esercito | ||
| Deltok i | Første verdenskrig *Den italienske fronten | ||
Luigi Cadorna (født 9. april 1850, i Piemonte, død 21. desember 1928 i Liguria) var en italiensk general som er mest kjent som sin kommando over de italienske styrkene ved den italienske fronten under første verdenskrig.
Bakgrunn og virke
Cadorna var sønn av den italienske generalen Raffaele Cadorna og gikk inn i den kongelige italienske hæren i 1868.
I 1870, som offiser i 2. artelleriregiment, var Cadorna med på i okkupasjonen av Roma som del av en styrke kommandert av hans far. Som major ble han gjort til general Pianells stab, og ble deretter stabssjef for divisjonskommandoen i Verona. Som oberst og leder av 10. bersaglieriregiment fra 1892 ble Cadorna kjent for den strikte disiplin og harde strafferegime. Han fordattet en håndbok om infanteritaktikk som la stor vekt på å stadig være på offensiven. Han ble forfremmet til generalløytnant i 1898 og innehadde deretter en rekke ledende kommandoer på divisjons- og korpsnivå. Nå da Cadorna hadde kommet seg høyt opp i den italienske armé, begynte han å propagere for å forsterke og forbedre den.
Han ble tilbudt posten som sjef for generalstaben første gang i 1908, men avslo på grunn av spørsmålet om politisk kontroll over militære disposisjoner i krigstid.
I 1914 var arméen ineffektiv, sliten og dårlig motivert. Under opptakten til første verdenskrig ble han i juni 1914 - tre uker før krigsutbruddet - tilbudt sjefsposten igjen (skjønt han egentlig nærmet seg militær pensjonsalder), da trippelententen og sentralmaktene forberedte krig. Casorno visste at den italienske hæren trengte ytterligere forsterkning. På ti måneder klarte han å forvandle den til en slagkraftig hær; selv om den ikke var fullgod skulle den være tilstrekkelig god til å kunne gå inn i krigen.
Da Italia gikk inn i krigen i mai 1915 på de alliertes side, hadde Cadorna kommandoen over en hær som omfattet 36 infanteridivisjoner med tilsammen 875 000 mann, men kun 120 moderne artillerienheter.[1]
Cadorna fikk ansvaret for det fryktelige italienske nederlaget under Caporetto-offensiven i oktober-november 1917, og måtte trekke seg som italiensk øverstkommanderende. Dette skyldes også at han var kjent for å ha hatt dårlige samarbeidsrelasjoner til de andre generalene i staben.[2] I tillegg ble han avskydd av sine underordnede og de menige soldatene da han var altfor streng.[3] Cadorna ble erstattet av Armando Diaz[4] og Pietro Badoglio, og disse sørget for stabiliseringen langs Piave. Cadorna var i mens blitt fjernet fra de krigsnære omgivelser ved det at han var blitt utnevnt til den italienske representant i de allierte makterst øverste krigsråd, som satt i Versailles. Cadornas avsettelse fra overkommandoen hadde vært en betingelse fra Frankrike og Storbritannia for å komme italienerne til unnsetning.
Cadorna blir av historikere beskrevet som en rå og hensynsløs offiser mot sine soldater og tok heller ikke hensyn til de politiske myndighetene. I løpet av krigen sparket han 217 offiserer, og under Caporetto-offensiven beordret han summariske henrettelser av offiserene i de avdelingene som trakk seg tilbake.[5] Hans hensynsløshet er av en historiker blitt beskrevet som følger:
En av hver 17. italiensk soldat fikk en disiplinærsak mot seg, og 61 % av disse ble funnet skyldige. Rundt 750 ble henrettet, det høyeste antallet i noen av hærene under krigen, og Cadorna gjeninnførte den romerske praksisen om desimering – henrettelse av tiende mann – for enheter som ikke lyktes i felt.[6]
Etter krigen satte den italienske regjering ned en undersøkelseskommisjon for å bringe klarhet i årsakene til nederlaget ved Caporetto. Denne ble publisert i 1919 og var sterkt kritisk til Cadorna, som på dette tidspunktet var en bitter mann som skrev sine memoarer hvor han fraskrev seg alt ansvar for nederlaget.
Cadorna støttet i den følgende tid Benito Mussolinis fascistiske bevegelse. Mussolini utnevnte ham til æresposisjonen Maresciallo d'Italia (marskalk av Italia) i 1924 da han kom til makten.
Referanser
- ^ Marshall, 108. Keegan mener det var 25 divisjoner. Se også Keegan, 227.
- ^ Townley, Edward (2002). Collier, Martin, red. Mussolini and Italy. Heinemann. s. 16235. ISBN 0435327259.
- ^ Morselli, Mario (2001). Caporetto, 1917: Victory Or Defeat?. Routledge. s. 133171. ISBN 0714650730.
- ^ Marshall, 215.
- ^ Keegan, 227.
- ^ Hew Strachan (2003) The First World War
Kilder
- John Keegan: The First World War, New York: Alfred A. Knopf, 1999 ISBN 0-375-40052-4.
- Marshall, S. L. A.: The American Heritage History of World War I, New York: American Heritage.