Location via proxy:   [ UP ]  
[Report a bug]   [Manage cookies]                
Hopp til innhold

Ragnhild Mowinckel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Den utskrivbare versjonen støttes ikke lenger eller har rendringsfeil. Oppdater eventuelle bokmerker i nettleseren din og bruk nettleserens standard utskriftsfunksjon i stedet.
Ragnhild Mowinckel
Født12. sep. 1992Rediger på Wikidata (32 år)
Molde
BeskjeftigelseAlpinist, freestylekjører Rediger på Wikidata
NasjonalitetNorge
SportAlpint
Høyde168 cm[1]
Klubb(er)Sportsklubben Rival
Ragnhild Mowinckel på Commons
Medaljeoversikt
Konkurrerte for Norges flagg Norge
De olympiske ringer Olympiske leker
Sølv2018 Pyeongchang Storslalåm
Sølv2018 Pyeongchang Utfor

Ragnhild Mowinckel (født 12. september 1992[2]) er en norsk tidligere alpinist som representerte Sportsklubben Rival.[3] Hun er tre ganger juniorverdensmester, og har to OL-sølv, to VM-bronser og ni norske mesterskap i alpint som senior. Hun deltok i verdenscupen fra 2012 til 2024 og tok fire seire og 14 pallplasser. Hennes beste sammenlagtplassering var en fjerdeplass.

Karriere

I 2012 ble hun juniorverdensmester i både storslalåm og superkombinasjonen i Roccaraso, Italia.[4][5][6] «Dette er en gledens dag for norsk alpinsport og betyr enormt», sa Claus Ryste, alpintsjef i Norges Skiforbund, etter rennet.[4] Hun debuterte i verdenscupen 3. januar 2012 i Zagreb, og fikk som juniorverdensmester delta i verdenscupfinalen i Schladming, Østerrike.

Året etter deltok hun i junior-VM i alpint 2013 i Quebec, og fikk der gull i kombinasjonen og sølv i storslalåm, bak Lisa-Maria Zeller fra Østerrike.

Hun fikk sin første pallplassering i verdenscupen da hun kom på tredjeplass i super-G i Val-d’Isère 16. desember 2017.

Den 15. februar 2018 tok hun sølv i storslalåm under vinter-OL 2018 i Pyeongchang, 39 hundredeler bak amerikanske Mikaela Shiffrin. Hun kjørte seg opp fra fjerdeplass etter første omgang. Dette var andre gang en norsk kvinne tok OL-medalje i alpint. Den første var Laila Schou Nilsen 82 år tidligere. Seks dager senere, den 21. februar 2018 tok hun enda et sølv i vinter-OL 2018 i Pyeongchang, denne gang i utfor, noe som gjør henne til tidenes mestvinnende vinterolympier i alpint på kvinnesiden i Norge.

Hun vant sin første verdenscupseier 9. mars 2018, da hun vant storslalåmrennet i Ofterschwang i Tyskland.[7]

Hun tok bronse i kombinasjonen under VM i alpint 2019 i Åre.

Hun falt under utfortrening i Soldeu i mars 2019 slik at korsbåndet i høyre kne røk, og hun fikk en ny kneskade under trening i Bjorli i november 2019 og gikk glipp av sesongen 2019/20.[8]

Under vinter-OL 2022 i Beijing, ble hun nummer 14 i utfor, 6 i super-G og 5 i storslalåm.[9] Sesongen 2021/22 ble hennes til da beste sesong i verdenscupen. Hun ble nummer fire sammenlagt og vant ett renn og fikk én andreplass i super-G og én andreplass i utfor. Seieren i super-G var den første for en norsk kvinne på 26 år.[10] Andreplassen i utfor i Crans-Montana var hennes første pallplass i utfor i verdenscupen, hun var 21 hundredeler fra å ta den første norske utforseieren for en norsk kvinne i verdenscupen.[11] I sin siste sesong i verdenscupen, sesongen 2023/24, fikk hun en seier i et utforrenn da hun vant i Cortina. Hun tok i alt fire verdenscupseire som per 2024 var best blant norske kvinner.

Privat

Hun er siden april 2023 forlovet med Mathias Tangenes.[12]

Resultatoversikt

VM

Mowinckel fikk sin inntil da beste verdensmesterskapsplassering i VM i St. Moritz 2017. På åpningsdagen i dette mesterskapet ble hun nummer 6.[13][14]

Konkurranse Utfor Super-G Storslalåm Slalåm Kombinasjon Lag
Østerrikes flagg 2013 Schladming 27.-plass DNF 21.-plass — 17.-plass –
USAs flagg 2015 Vail og Beaver Creek 25.-plass 20.-plass 18.-plass — 9.-plass 5.-plass
Sveits’ flagg 2017 St. Moritz 20.-plass 6.-plass 18.-plass – 10.-plass 5.-plass
Sveriges flagg 2019 Åre 5.-plass 6.-plass 4.-plass – Bronse –
Italias flagg 2021 Cortina 10.-plass 12.-plass 9.-plass – 9.-plass –
Frankrikes flagg 2023 Méribel 10.-plass 5.-plass Bronse – DNS2 –

Verdenscupen

Pallplasseringer

Dato Sted Disiplin Plass
16. desember 2017 Frankrikes flagg Val-d’Isère Super-G 3.
23. januar 2018 Italias flagg Kronplatz Storslalåm 2.
9. mars 2018 Tysklands flagg Ofterschwang Storslalåm 1.
24. november 2018 USAs flagg Killington Storslalåm 2.
2. desember 2018 Canadas flagg Lake Louise Super-G 2.
1. februar 2019 Slovenias flagg Maribor Storslalåm 3.
19. desember 2021 Frankrikes flagg Val-d’Isère Super-G 2.
16. februar 2022 Sveits’ flagg Crans-Montana Utfor 2.
17. mars 2022 Frankrikes flagg Courchevel Super-G 1.
4. desember 2022 Canadas flagg Lake Louise Super-G 3.
22. januar 2023 Italias flagg Cortina Super-G 1.
25. januar 2023 Italias flagg Kronplatz Storslalåm 2.
16. mars 2023 Andorras flagg Soldeu Super-G 3.
27. januar 2024 Italias flagg Cortina Utfor 1.

Sammenlagtplasseringer

Sesong Sammenlagt Utfor Super-G Storslalåm Slalåm Kombinasjon
Plass Poeng Plass Poeng Plass Poeng Plass Poeng Plass Poeng Plass Poeng
2012/13 84. 32 – – 37. 17 – – – – 27. 15
2013/14 48. 134 48. 7 21. 62 28. 45 – – 13. 20
2014/15 32. 214 32. 32 24. 62 11. 120 – – – –
2015/16 36. 269 31. 34 22 82 24. 84 – – 9. 69
2016/17 20. 399 29. 56 20. 88 10. 188 – – 9. 67
2017/18 8. 849 8. 202 10. 236 4. 371 – – 15. 40
2018/19 7. 675 23. 85 5. 247 6. 277 38. 40 10. 26
2020/21 29. 230 24. 58 16. 92 19. 80 – –
2021/22 4. 880 6. 274 4. 353 7. 253 – –
2022/23 6. 903 10. 226 3. 366 9. 311 – –
2023/24 11. 664 12. 200 8. 247 13. 217 – –

Medaljer i norske mesterskap

Plassering Øvelse År
Gull Utfor 2016, 2022[15][16]
Gull Super-G 2016
Gull Storslalåm 2012, 2017, 2018[17][18][19]
Gull Slalåm 2012[17]
Gull Superkombinasjon 2013, 2016[15][20]
Sølv Super-G 2012[17]
Sølv Storslalåm 2016, 2022[15][16]
Bronse Utfor 2012[17]
Bronse Super-G 2013[20]
Bronse Storslalåm 2011
Bronse Slalåm 2010
Bronse Superkombinasjon 2012[17]

Referanser

  1. ^ [1]
  2. ^ «Ragnhild Mowinckel». FIS. Arkivert fra originalen 12. mars 2012. Besøkt 3. mars 2012. 
  3. ^ «Disse stjernene har lagt opp». dagbladet.no. 31. mars 2024. Besøkt 1. april 2024. 
  4. ^ a b Lasse Tomren. «Gull i junior-VM!». rbnett.no. Arkivert fra originalen 5. mars 2012. Besøkt 3. mars 2012. 
  5. ^ «Vant VM-gull uten å kjøre». Aftenposten. 9. mars 2012. Besøkt 3. februar 2019. 
  6. ^ Terje Reite og Gunnar Sandvik. «– Jeg bare smiler og er glad». NRK. 
  7. ^ Dagbladet.no - Ragnhild Mowinckel tok sin første verdenscupseier, besøkt 9. mars 2018.
  8. ^ Jørnholt, Malin (26. november 2019). «Ny alvorlig kneskade for Mowinckel: – Dette var en blytung og uvirkelig beskjed å få». NRK. Besøkt 23. mars 2022. 
  9. ^ «Alpine skiing - Results Book» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) 20. februar 2022. Besøkt 23. februar 2021. 
  10. ^ «Gråtkvalt Mowinckel tok første norske kvinnelige seier i Super-G på 26 år». TV 2 (på norsk). 17. mars 2022. Besøkt 23. mars 2022. 
  11. ^ «Mowinckel sikret første pallplass i utfor i verdenscupen: – Fantastisk». www.aftenposten.no. Besøkt 23. mars 2022. 
  12. ^ «Mowinckel med gladnyhet: – Du er «stuck» med meg». VG. 27. april 2023. Besøkt 27. april 2023. 
  13. ^ Overlykkelig Mowinckel: – For meg var dette nesten som en seier, NRK.no, 7. februar 2017
  14. ^ «Mowinckels berg-og-dal-bane-VM». Aftenposten. 15. februar 2017. Besøkt 5. september 2017. 
  15. ^ a b c Egil Svendsby (red.) Sportsboken 2016, s. 216. Vigmostad & Bjørke. ISBN 978-82-419-1334-0.
  16. ^ a b NM 2022
  17. ^ a b c d e Egil Svendsby (red.) Sportsboken 2012, s. 215. Schibsted. ISBN 978-82-516-5696-2.
  18. ^ Egil Svendsby (red.) Sportsboken 2017, s. 183. Vigmostad & Bjørke. ISBN 978-82-419-1487-4.
  19. ^ Egil Svendsby (red.) Sportsboken 2018, s. 183. Vigmostad & Bjørke. ISBN 978-82-419-1722-6.
  20. ^ a b Egil Svendsby (red.) Sportsboken 2013, s. 216. Schibsted. ISBN 978-82-516-8008-0.

Eksterne lenker

Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Ragnhild_Mowinckel&oldid=24498108»