San Marino (by)

San Marino
Città di San Marino
Land		San Marino
Status		Kommune (Castelli)
Grunnlagt		3. september 301
Oppkalt etter		Marino diacono
Postnummer		RSM-47890
Areal		7,09 kvadratkilometer
Befolkning		4 040 (2018)
Bef.tetthet		569,82 innb./kvadratkilometer
Høyde o.h.		675 meter
Nettside		www.sanmarinosite.com/castelli/sanmarino/
Posisjonskart San Marino San Marino (San Marino)
San Marino 43°55′55″N 12°26′54″Ø
San Marino på Commons

San Marino historiske sentrum og Monte Titano
UNESCOs verdensarv
Innskrevet		Ved UNESCOs 32. sesjon i 2008 som det 1245. verdensarvsted
Referanse		UNESCO nr. 1245

San Marino (italiensk: città di San Marino) er hovedstaden og den tredje største byen i republikken San Marino. Bare Dogana og Borgo Maggiore er større byer. Byen ligger idyllisk og strategisk plassert ved foten av Monte Titano, nærmere bestemt på vestskråningen av fjellet. På toppene av fjellet står det tre tårn som man finner igjen i riksvåpenet. Byen er mye besøkt av turister. OL-ilden for de XX Olympiske Vinterleker i Torino 2006 besøkte byen på sin rundtur rundt Italia.

Historie

Byen San Marino ble grunnlagt av steinhuggeren Marino, som var konvertert til kristendommen. Sammen med andre kristne flyktet han fra keiser Diokletians forfølgelser i 301, og gruppen søkte tilflukt på Monte Titanos skråninger. Her grunnla de et samfunn, som etter hvert ble til en stat. Denne staten ble oppkalt etter grunnleggeren, som etterfølgende ble helgenkåret. Byen var derpå i lang tid tilfluktssted for andre kristne som flyktet fra de romerske forfølgelsene. Dermed ble byen den eldste republikken i Europa, idet territoriet San Marino på den tid tilsvarte dagens by.

San Marinos tre tårn

Bykjernen ble omkranset og beskyttet av tre tårn. Den første, Guaita, ble oppført i det 11. århundre og hadde rykte for å være umulig å komme forbi, hvilket medførte et sterkt begrenset antall angrep på byen. I forbindelse med korstogene ble det nødvendig å bygge et nytt tårn, Cesta, i det 13. århundre. Forsvarssystemet stod ferdig med oppføringen av det tredje tårnet, Montale, i det 14. århundre. Montale var det minste av de tre tårnene og ble plassert på Monte Titanos tilbakeværende topp.

San Marino ble opprinnelig styrt av et råd med overhoder fra byens familier. Etter det romerske rikets sammenbrudd fikk byen som andre italienske byer økt selvstyre, og for San Marino lyktes det å bevare dette selvstyret til nåtiden. Etter hvert som befolkningstallet steg, ble landet utvidet med noen få kvadratkilometer omkring byen. Det har aldri vært sanmarinesisk politikk å invadere eller gå i krig for å utvide sitt territorium, så derfor skjedde den lille ekspansjonen på andre måter. Den viktigste utvidelsen skjedde i det 15. århundre, da San Marino stod på seierherrens side i en strid mellem Urbino og Rimini. Belønningen ble tildelingen av byene Serravalle, Fiorentino og Montegiardino. Landet ble gjennom kjøp og avtaler utvidet til å omfatte de i alt ti castello (byene), som nå utgjør landet.

Geografi

Byen San Marino ligger noenlunde midt i landet, på siden av fjellet Monte Titano, som er 749 m høyt og dermed landets høyeste punkt. Byen og landet ligger i den nordligste delen av det området som har subtropisk klima, og middeltemperaturen ligger mellem 1°C (januar) og 27°C (juli). November er den mest nedbørsrike måneden med 140 mm i gjennomsnitt, mens juli er minst nedbørsrik med gjennomsnittlig 66 mm.

Demografi

Kommunen har 4 132 innbyggere (februar 2014).

Byen og landet har en italiensktalende befolkning, men i nyere tid har det funnet sted en mindre innvandring av unge kvinner fra Øst-Europa. Dette viser seg ved at en del eldre sanmarinesiske menn har fått hushjelp av folk fra blant annet Albania og Romania. Kvinnene kan håpe på giftermål og dermed sanmarinesisk statsborgerskap. Den mest dominerende utenlandske befolkningsgruppen er dog italienere.

Stort sett alle innbyggere tilhører den romersk-katolske troen.

Regjeringspalasset (kommunehuset) i San Marino

Politikk og administrasjon

San Marino er hovedby i den administrative delen av landet (kommunen) kalt Castello di San Marino Città (en av de ni sanmarinesiske castelli) og den har et areal på 7,09 km². Den historiske delen av byen er rammen for mange av landets politiske institusjoner. Castello di San Marino Città ledes av en komité på 9 medlemmer, hvilket er et uttrykk for San Marinos høye befolkningstall, samt en Capitano di Castello som står i spissen for komitéen. Ved valget i 2003 var der 3,424 stemmeberettige, men det var kun 1,778 personer som benyttet sin mulighet til å stemme.

Kretser

Byen San Marino er delt inn i følgende kretser (curazie):

• Cà Berlone, Canepa, Casole, Castellaro, Montalbo, Murata og Santa Mustiola.

Økonomi

Økonomien til byen er tett knyttet til økonomien til hele landet. San Marino by har tradisjonelt hatt en økonomi basert på håndverk, nærmere bestemt kunsthåndverk som billedskjæring. I nyere tider har turisme blitt en betydelig inntektskilde, mens en mindre landbruksproduksjon av blant annet vin er for nedadgående.

Byen besøkes årlig av mer enn tre millioner turister, herav 85 % italienere. Det har blitt lagt stort fokus på betjening av turismen, ikke minst på handel i bred forstand. Et klart eksempel på det sistnevnte er at det finnes mer enn tusen butikker i byen. En spesiell attraksjon er salg av frimerker og mynter (scudoen). Turister nyter godt av at varesalg ikke er pålagt moms, og prisene er dermed ca. 15 % under de tilsvarende i det omkringliggende Italia.

San Marinos økonomi er sterkt knyttet til Italias, ettersom Italia helt klart tar imot størstedelen av landets eksport, og myntenheten er dermed felles (euro).

Transport

Svevebanen på vei ned til Borgo Maggiore

Før andre verdenskrig brøt ut ble det bygd jernbane fra byen til Rimini under Benito Mussolini. Tunnelene og jernbanestasjonen finnes fremdeles. Det har i nyere tid vært snakk om å åpne jernbanelinjen på nytt.

San Marino har ingen lufthavn, og de nærmeste flyplassene finnes i Rimini, Bologna og Ancona i Italia. Byen ligger ikke ved havet eller seilbare vannløp, og det er heller ikke noen jernbaner i landet. Det finnes en svevebane på 1,5 km mellom San Marino by og nabobyen Borgo Maggiore.

Det er en bussforbindelse til Rimini med flere daglige avganger. Videre kan man kjøre i bil m.m. til byen, men bilkjøring i selve byen er ikke tillatt. Det er derfor anlagt en rekke parkeringsplasser utenfor byens murer. San Marino by er til gjengjeld ikke større enn at man kan komme seg rundt til fots i de lange, svingete og brolagte gatene, som byen er kjent for.

Utdanning

Landet og byen er ikke stor nok til at romme utdanningsinstitusjoner i større omfang, men det internasjonalt orienterte Scuola Superiore di Studi Storici utgjør dog et unntak. Det er et anerkjent senter for studier og forskning i historie, som omfatter en treårig studie, som munner ut i en doktorgrad. Skolen er kjent for et tverrfaglig syn på historie, og dette tiltrekker lærere og studenter fra hele Europa.

Attraksjoner

Basilica de San Marino og Chiesetta di San Pietro

• Regjeringspalasset er oppført i gotisk stil fra 1894. Utenfor denne kan man hver halve time overvære vaktskiftet.
• Basilica de San Marino stammer fra det 19. århundre, men er oppført på stedet hvor en meget gammel kirke tidligere lå. Kirken er hjemsted for en urne med restene av St. Marinus samt et monument med en del av hans kranium. Dessuten kan man se en statue av helgenen skapt av Adamo Tavolini.
• Chiesetta di San Pietro ligger umiddelbart ved siden av basilikaen og stammer fra det 16. århundre.
• To av de tre vakttårnene, Guaita og Cesta, har offentlig adgang, mens Montale kun kan ses fra utsiden.
• Nasjonalmuseet rommer arkeologiske og kunstneriske minner om landet.

Kultur

Institusjoner

I San Marino finnes Titanoteatret med 300 plasser i en gammel velholdt bygning, hvor teatergruppen "Il Piccolo Teatro Arnaldo Martelli" er hjemmehørende. Dessuten finnes Turismoteatret, som er mer moderne, og som har en utendørs amfiscene med en tilskuerkapasitet på opp til 750 personer. Dette brukes dog primært til kongresser.

Det finnes en kino, et akvarium og flere museer (blant annet et bilmuseum med bilmodeller fra Ferrari og Fiat, et voksmuseum samt et kuriosummuseum) i byen.

Arrangementer

• Landets uavhengighetsdag feires sammen med Sankt Agata 5. februar. Store deler av festlighetene finner sted i San Marino by med parade, prosesjon fra Borgo Maggiore til hovedstaden, gudstjeneste, og feiringen avsluttes med festforestilling i Titanoteatret.
• Hver 6. måned avholdes festligheter ved innsettelsen av landets to statsledere i byen. Det foregår henholdsvis 1. april og 1. oktober.
• Den årlige militærparaden finner sted 25. mars.
• 3. september er Sankt Marinus' festdag, og den innledes av messe i basilikaen etterfulgt av en prosesjon med hans relikter. Senere blir festlighetene mer avslappende, og det avholdes turnering med armbrøst, konsert med militærorkester. Det hele avsluttes med fyrverkeri.
• I juli avholdes en årlig middelalderfestival basert på italienske skikker. Det serveres middelaldermat i restauranter og middelalderinspirerte forestillinger avholdes på byens torg og gater.

Sport

• Det avholdes en årlig tilbakevendende ATP Challenger Tour tennisturnering i byen med deltagelse av spillere fra hele Europa. Turneringen arrangeres av byens tennisklubb, San Marino Tennis Club.

• Byens fotballlag er S.S. Murata, som spiller i Girone B, den ene av de to sanmarinesiske fotballdivisjoner, og klubben er hjemmeligamester fra 2006 og 2007. Klubben har også forsøkt å kvalifisere seg til UEFA Champions League i 2007, men ble eliminert i første runde av finske Tampere United.

• T & A San Marino er et profesjonelt baseballlag som er i den europeiske eliten. Laget spiller i den beste italienske divisjonen og har en gang (2006) vunnet Europacup i baseball.

• Den olympiske flammen har passert byen på veien til vinter-OL 2006 i Torino.

Eksterne lenker

• Offisielt nettsted
• (en) San Marino (city) – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• (en) Città di San Marino – galleri av bilder, video eller lyd på Commons
• San Marinos turistinformasjon (engelsk og italiensk)
• San Marino på leksikon.org