Henrettelse ved skyting
Henrettelse ved skyting, historisk også kjent som arkebusering, er en utpreget militær straffemetode for iverksettelse av dødsstraff.
Det historiske navnet skriver seg fra 1500-tallets navn på geværer; «arkebuse».
Det brukes normalt flere skyttere, kalt en pelotong (fransk for «avdeling»), eller eksekusjonspelotong (eksekusjon (latinsk executio); utførelse av dødsstraff, henrettelse). Den dømte bindes normalt til en stolpe eller stilles opp mot en vegg. Da det er viktig at skytterne treffer riktig er det vanligst at personen bindes, slik at han ikke beveger seg eller faller om før skuddene avfyres.
Det er vanlig at kommandanten for pelotongen raskt etter at salven er avfyrt går bort til den dømte og avfyrer et nådeskudd, et enkelt skudd mot hodet med pistol, for å forkorte lidelsen dersom personen fortsatt er i live og ved bevissthet.
Under irregulære forhold utføres henrettelse ved skyting ofte på andre måter. En metode som særlig er assosiert med Det tredje riket er at de dømte må grave sin egen grav, og deretter blir skutt på kanten av denne. Ved massehenrettelser brukte man ofte maskingevær.
Nakkeskudd
[rediger | rediger kilde]Nakkeskudd er en spesiell form for henrettelse ved skyting. Et enkelt skudd avfyres mot nakken, slik at medulla spinalis/medulla oblongata (ryggmargen/hjernestammen) kuttes og hjernen ødelegges. Ved bruk av grovkalibret pistol inntreffer døden så godt som alltid umiddelbart. Metoden er den mest brukte henrettelsesmetode i Folkerepublikken Kina, og var tidligere den vanligste metode i Sovjetunionen og Øst-Tyskland. Skuddet ble avfyrt umiddelbart etter at den domfelte ble meddelt dommen.
Metoden ble også brukt i konsentrasjonsleirer under andre verdenskrig. Fangene ble stilt opp til veggen for å måles, og fikk nakkeskudd.
Henrettelse ved skyting i Norge
[rediger | rediger kilde]Etter 1815 var henrettelse ved skyting eneste form for dødsstraff i Norge etter den militære straffelov. Det ble neppe brukt mellom 1815 og 1902, da det ble besluttet at straffen kun skulle brukes i krig, noe som imidlertid ble utvidet til å gjelde landssviksoppgjøret etter andre verdenskrig.
Den 14. august 1943 innførte Vidkun Quisling etter press fra Josef Terboven, Midlertidig lov til opprettholdelse av ro og orden i krigstid som hadde dødsstraff for en rekke brudd på denne loven og dens forskrifter. Loven kom som en følge av Eilifsen-saken.
25 norske landsforrædere og 12 tyske krigsforbrytere ble henrettet i Norge etter krigen. Den siste henrettelse i Norge fant sted i august 1948. Ved slik henrettelse ved skyting var det alltid flere soldater som medvirket.
Se også
[rediger | rediger kilde]Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Jaklin, Asbjørn: De dødsdømte , Gyldendal, 2011, ISBN/EAN: 9788205410886