De 13, også kalt De første tretten

De 13 eller Protest mot atomvåpen - de 13 var en norsk kampanje mot kjernevåpen som pågikk fra høsten 1960 til sommeren 1961. Navnet «De 13» henspiller på kampanjens 13 frontfigurer.

De 13 ble lansert som en ad hoc-komité på et møte i regi av den nystartede kampanjen «Protest mot atomvåpen» i Klingenberg kino i Oslo 26. november 1960. Komiteen skulle bidra i arbeidet med å få i stand en norsk påskemarsj mot atomvåpen. Særlig vekt ble lagt på at kampanjen måtte være uavhengig av partipolitisk tilknytning og uten politisk slagside. Aksjonens planlagte høydepunkt var våren 1961, like i forkant av de politiske partienes landsmøter i valgåret.

Om ettermiddagen 19. mars 1961 startet protestmarsjer fra fire bydeler i Oslo for å møtes på Fridtjof Nansens plass. Anslag om antallet deltakere varierer. NRK radio rapporterte at mellom 10 000 og 15 000 var tilstede under protestmarsjens avsluttende høydepunkt ved Oslo rådhus. I flere norske byer ble det holdt parallelle støttedemonstrasjoner, noen steder med opp mot 1000 deltakere.

De 13 ble dannet på bakgrunn av voksende bekymring for de skadelige sideeffektene av kjernefysiske prøvesprengninger under den kalde krigen. I 1960-1961 pågikk dessuten en hjemlig sikkerhetspolitisk debatt om hvorvidt Norge skulle tillate lagring av atomvåpen på norsk jord, dersom USA og NATO-allierte skulle be om det. Den norske regjering hadde siden 1957 avvist dette. Norske myndigheter fastholdt atomreservasjonen gjennom hele den kalde krigen. Noe tilbud om amerikanske atomvåpen kom heller aldri.

Forhistorie

De første atombombene

Den første atombombeprøvesprengningen fant sted i Alamogordo-ørkenen i New Mexico i USA den 16. juli 1945.

Utdypende artikkel: Atombombene over Hiroshima og Nagasaki

Kl 08:15:17, den 6. august 1945 slapp «Enola Gay» atombomben «Little Boy» over Hiroshima i Japan. Dette var den første av to atombomber som USA slapp over japanske byer for å fremtvinge Japans kapitulasjon og bringe den annen verdenskrig til ende. Den andre atombomben, kalt «Fat Man, ble sluppet over byen Nagasaki 9. august 1945. Japan annonserte sin kapitulasjon 15. august 1945, og underskrev kapitulasjonserklæringen den 2. september 1945. Dette markerte slutten på andre verdenskrig.

I løpet av de første to til fire månedene etter bombene hadde 90 000-166 000 dødd i Hiroshima og 60 000 - 80 000 hadde dødd i Nagasaki som følge av bombene. Omkring halvparten av dødsfallene skjedde samme dag bombene falt. De fleste som døde var sivile. Barn født etter angrepet kunne ha store misdannelser. Fra rundt 1950 økte antallet tilfeller av leukemi i berørte områder, og fra rundt 1955 økte antallet av flere andre typer kreft, som bryst-, lunge- og skjoldbruskkjertelkreft. ^{[trenger referanse]}

Prøvesprengninger - atomvåpen sprer seg

Den første prøvesprengning av en hydrogenbombe ble foretatt av USA i november 1952. Øya Elugelab i Stillehavet forsvant fra verdenskartet. Sovjet sprengte sin første hydrogenbombe i august 1953 . Begge supermakter innledet serier av forsøk med hydrogenbomber. Etter en amerikansk prøvesprengning i 1954 på Bikini-atollen, ved Marshalløyene i Stillehavet, ble det radioaktive nedfallet ført så langt av sted at flere blant mannskapet på den japanske fiskebåten «Daigo Fukuryū Maru» som befant seg langt utenfor den angitte faresonen ble livstruende skadd. Datidens kilder angir avstanden til å ha vært 80 nautiske mil (20 sjømil; 150 km) øst for Bikini-atollen, men uten å oppgi metoden avstanden ble målt med. Hendelsen ledet til omfattende protestdemonstrasjoner i Japan. Da det ble kjent at prøvesprengningen hadde ført til uforutsett vid spredning av strontium 90 - som kunne lede til alvorlige kreftformer - reiste det seg protester over store deler av verden.

Supermaktene fortsatte prøvesprengningene - i Stillehavet, i Sibir, dypte inne underjorden og høyt oppe i stratosferen. Nye land sluttet seg til hydrogenbombe-maktenes selskap.

Etter hver ble de alarmerende biologiske ettervirkningene av atombombene over Hiroshima og Nagasaki kjent. I Norge skrev arkeolog Anton Brøgger om farene for uopprettelige skader på menneskelig arvestoff, og patolog Leiv Kreyberg forklarte i deltalj om skadevirkningene av atomvåpen på alt liv. ^{[trenger referanse]} 11. oktober 1956 opplyste helsedirektør Karl Evang at det radioaktive nedfallet over Norge var tidoblet bare i løpet av én måned. Direktør Reidar Eker ved Radiumhospitalet i Oslo mente at nå var det absolutt påkrevd at det ble slutt på «å pumpe radioaktivitet opp i atmosfæren». Den anerkjente biokjemiker og fysiker Linus Pauling gav støtte til synspunktene under et besøk i Oslo i 1957. ^{[trenger referanse]}

Oppfordring til folkelig protest

På samme vis om i flere andre land vokste også en norsk anti-atombevegelsen frem under 1950-tallet. Oppfordringer til demonstrasjoner og protestmarsjer hadde imidlertid vært få i Norge. I Dagbladet 24. januar 1957 tok Elsa Jacobsen til orde for hjemlige gateprotester: «Hva om vi gikk sammen om en allsidig og bred demonstrasjonsmarsj mot politikernes spill med våre liv, mot prøve-eksplosjoner og bomber? Kanskje er det vår siste sjanse til å vise at vi er voksne nok til å styre vår skjebne og ikke la alt gå ut over oss som en saueflokk? - gi et livstegn den som vil være med og ta de første vanskelige skritt, for å gi det nødvendige støtet for at skredet kan løsne. Det haster!» Umiddelbart etterpå lanserte en rekke store, landsomfattende organisasjoner i fellesskap et forslag om en «folkeaksjon» mot prøvesprengningene av kjernevåpen. ^{[trenger referanse]}

En samtidig hendelse kan ha bidratt til økt engasjement for å lansere protestaksjoner i Norge: I april 1957 kom nobelprisvinner Albert Schweitzer med en internasjonal appell formidlet via NRK radio om at verdensopinionen burde reise seg i kraftig protest mot de kjernefysiske prøvesprengningene. I Oslo ble det startet en underskriftskampanje til støtte for Schweitzers appell. Gjennom avisene bredte initiativet seg raskt til resten av landet. En rekke arbeiderpartiaviser laget egne lokale Schweitzer-aksjoner. Flere konservative aviser sluttet også opp om aksjonen.^{[trenger referanse]} Noen aviser, ikke minst Morgenbladet, var kritiske.

Representanter for Den norske kirke var tilbakeholdne i å støtte appellen fra den anerkjente teologen og legen Schweitzer.^{[trenger referanse]} Oslos biskop, Johannes Smemo, mente at protestkampanjen var "en noe billig og lettvint måte å løse det rystende alvorlige spørsmål på". "Den tildels smarte utnyttelsen av den, og den usaklige og lite nøkterne stemning omkring appellaksjonen har tatt fra meg atskillig av troen på hvor nyttige slike stemningsrørsler er."^{[trenger referanse]} I den kristne dagsavisen Vårt Land het det at Bibelen ikke inneholdt noe som tilsa at kjernefysiske våpenen var mer umoralske enn konvensjonelle våpen. ^{[trenger referanse]}

Enkelte vitenskapsmenn mente at appellene overdrev farene forbundet med nedfall, og skrev avisinnlegg om dette. ^{[trenger referanse]}

Den norske støttekampanjen for Albert Schweitzers appell mot kjernevåpenprøver samlet 224 900 underskrifter i løpet av 1957. Underskriftene ble overbrakt Stortingets presidentskap av en delgasjon bestående av seks stortingsrepresentater - én fra hvert av de politiske partiene. Kort tid etter foreslo den norske regjering for FNs nedrustningskommisjon å pålegge atommaktene minst seks måneders varslingstid for kjernefysiske våpenprøver.^{[trenger referanse]} Det ledet ikke frem - i første omgang.

Så tok kvinnene initiativet. I juni 1958 stilte en lang rekke av kvinnene seg i spissen for det første norske demonstrasjonstog mot kjernevåpenprøvene. Protestmarsjen gikk fra Universitetsplassen til Stortorvet i Oslo. Omkring 5000 deltok. ^{[trenger referanse]}

Prøvesprengningene fortsetter og atomlandene blir flere

Våren 1958 overrasket Sovjetunionen verden med et propagandanummer. Sovjet erklærte seg villig til å innstille egne prøver med kjernefysiske våpen. Bare dersom de andre stormaktene fortsatte sine prøver ville Sovjet måtte gjenoppta sine, het det i meldingen fra Tass.^{[trenger referanse]} Nølende gikk amerikanerne og engelskmennene med på Soviets moratorium. Dette avhang likevel av man fant fram til et effektivt kontrollsystem, fremholdt deres talsmenn.^{[trenger referanse]} Forhandlinger om en slik avtale hadde pågått i Genève siden sent 1958, men under forhandlingene gjenopptok Sovjetunionen sine kjernefysiske prøvesprengniner, fra 1. september 1961. Grunnen var, Ifølge Kreml, at Sovjetunionen måtte innhente det forsprang vestmaktene hadde sikret seg siden våren 1958. ^{[trenger referanse]}

Linus Pauling kom med en ny appell mot kjernevåpen, og atomenergikommisjonen i USA kom med sterke advarsler mot nye prøver.^{[trenger referanse]} Professor Johan B. Hygen holdt et foredrag i Norsk kirkeakademi. Der møtte Hygen kraftig motstand fra teologer og kirkefolk, både på møtet og i pressedebatten etterpå. De sa at han var uhyre blåøyd og at jorda går under "når Gud vil det".^{[trenger referanse]} Hygens innlegg ble likevel tolket som et uttrykk for økende atomvåpenmotstand blant kristenfolket i Norge. ^{[trenger referanse]}

Protestkampanjen vokste ytterligere da Folkerepublikken Kina meddelte at de om ikke lenge ville la en hydrogenbombe eller to gå i luften. ^{[trenger referanse]} Frankrikes første prøvesprengning fant sted 13. februar 1960, i Sahara.

I hele den norske befolkning vokste kravet om et absolutt forbud mot kjernefysiske prøvesprengninger.^{[trenger referanse]} Samtidig steg uroen for at norske politikerne skulle vedta å innføre atomvåpen på norsk jord. Flere militære ledere i NATO hadde uttalt at Norge måtte akseptere atomvåpen, dersom USA skulle tilby dette. Folkeopinionen var i mot. Det var også den norske regjering, siden 1957. Demonstrasjoner mot innføring av atomvåpen i Norge forekom likevel både i Oslo og andre steder.

Stiftelse av De 13 og påskemarsj

De 13 lanseres

I oktober 1960 tok arkitekt John Engh til orde for å arrangeres en norsk fredsmarsj mot atomvåpnene og prøvesprengninger ^{[trenger referanse]}. Protestaksjonen skulle kunne appellere til hele den norske befolkning - en slags fredsstafett etter mønster av den britiske Campaign for Nuclear Disarmament og Aldermaston-marsjene. «Slike demonstrasjonstog burde gå hvert eneste år» skrev Engh. Myndighetene trengte å bli minnet om folkets frykt for kjernevåpen og nedfall.^{[trenger referanse]}

Søndag 26. november 1960 ble det arrangert et åpent møte i Klingenberg kino i Oslo for å lansere protestkampanjen. Kinosalen, med nær 800 seter, var fullsatt. Målet for kampanjen var å organisere landsomfattende protester mot innføring av atomvåpen på norsk jord, ved å samle alle motstandere, uavhengig av politisk ståsted. Arrangør for lanseringsmøtet var Aksjon for atomavrustning, en protestgruppe i Oslo stiftet høsten 1960 av blant andre psykologene Carl-Martin Borgen og Anne-Marit Sletten Duve, ingeniør Kari Enholm og lege Anne Grieg. ^{[trenger referanse]}

De fleste av den nylanserte aksjonens 13 frontfigurer var relativt kjente personer i den offentlige debatt om sikkerhetspolitiske spørsmål: professor Kristen Andersen, professor Reidar Aulie, professor Otto Bastiansen, lege Reidar Eker, forbundsleder Alette Marie Engelhart, arkitekt John Andreas Engh, forbundsleder Erik Eriksen, professor Johan B. Hygen, forfatter Odd Sigurd Hølaas, ingeniør Diderich H. Lund, lærer Ragna Ruud, biskop Kristian Schjelderup og klubbformann Finn Frank Andersen.

På tross av målet om å fremstå uten politisk slagside ble De 13 mistenkeliggjort i deler av pressen. «De er blitt lurt til å gå kommunistenes ærend», skrev Morgenbladet, som mente det var en tidligere kommunist som sammen med John Engh hadde forberedt kampanjen.^{[trenger referanse]} «De som deltar i den planlagate protestmarsjen kan ikke unngå å få kommuniststemplet på seg» het det i Fredriksstad Blad.

Antagelsene var ikke helt grunnløse. Blant kampanjens sentrale initativtakere var tidligere medlemmer av NKP, partiløse kommunister og sympatisører fra Arbeiderpartiets venstrefløy.

Avisen Dagbladet støttet kampanjen og tok skarp avstand fra anklagene om kommunistisk påvirkning: «Den politiske brønnforgiftningen som finner sted gjennom ugrunnede og ondsinnede kommunistbeskyldninger, er en trusel mot vårt demokratiske styresett. Det er metoder som er langt mer i slekt med totalitære regimer enn med et levende demokrati, der det er enher borgers rett å kjempe for sine meninger, uten å bli tillagt oppfatninger og baktanker som vedkommende ikke har.»^{[trenger referanse]}

De 13 arrangerte møter og foredrag frem mot protestmarsjene påsken 1961.

Påskemarsjen 1961

Allerede før protestmarsjene startet, fra fire forskjellige steder i Oslo, var det klart at aksjonen ville få stor oppslutning. Mer enn 100 000 mennesker hadde undertegnet kampanjens protestlister bare i osloområdet.^{[trenger referanse]} At så mange som mellom 10 000 og 15 000 mennesker skulle delta i avslutningen på Fridtjof Nansens plass, hadde knapt noen våget å håpe på - eller frykte. ^{[trenger referanse]}

«Vi som står her i dag, har ingen bihensikter eller baktanker,» sa John B. Hygen i sin tale under protestaksjonens hovedarrangement på Fridtjof Nansens plass, 19. mars 1961. «Vi er hverken ulver i fåreklær eller får i ulveklær. Vi er bare alminnelige mennesker som prøver å tale fornuftens og menneskelighetens sak i en fornuftsløs og umenneskelig tid. I menneskelighetens navn protesterer vi mot å gå videre på en vei som en ond dag ikke er noen vei lenger, men en avgrunn. Ikke ett skritt lenger vil vi gå, ikke i dag, ikke i morgen, ikke om et år, ikke nå og ikke siden.» Etter applausen å dømme var det svært mange mennesker som var enig i det. ^{[trenger referanse]}

Blant talerne var, foruten Hygen, Alf Rolfsen, Arne Haugestad, Liv Kluge og Karl Evang. Alle understreket at en ytterligere spredning av atomvåpene ville være en forbrytelse mot menneskeheten, og at folk flest her i landet var imot at slike våpen ble stasjonert på norsk jord. Kampanjen var dermed på linje med regjeringens politikk i disse spørsmålene.

Flere aviser stilte spørsmål om graden av kommunistisk deltagelse og påvirkning av kampanjen. De rapporterte blant annet at mange av deltagerne kom direkte fra landsmøtet i Norges kommunistiske parti samt at mange kjente kommunister var blant publikum.

En del tidligere hjemmefrontfolk trådte fram og brukte ord som «landssvik» om De 13 og protestkampanjen.^{[trenger referanse]}

Etter kampanjen

Påskemarsjen i 1961 var den første store anti-atomvåpendemonstrasjonen i Norge. Få måneder etter at påskemarsjen var avviklet opphørte De 13s ad hoc kampanje. Forsøk på å videreføre protestaksjonens engasjement i mer permanente organisasjoner førte ikke frem. Protestmarsjen året etter, i 1962, samlet relativt få. ^{[trenger referanse]}

I Norge i 1979 ble Nei til nye atomvåpen stiftet som en ad hoc kampanje mot NATOs såkalte dobbletvedtak om utplassering av taktiske atomvåpen i Europa. Etter hvert ble kampanjen en permanent organisasjon. I 1980 tok den navnet Nei til atomvåpen, og har siden vært den dominerende antiatomvåpenorganisasjonen i Norge. Best kjent for dette arbeidet var Ole Kopreitan (1937–2011) som var daglig leder for Nei til atomvåpen fra 1981 inntil sin død.

Det internasjonale bildet har langsomt endret seg. IAEA ble i 2005 tildelt Nobels fredspris sammen med sin generaldirektør, egypteren Mohamed ElBaradei. Den norske nobelkomité gav som begrunnelse «deres arbeid for å hindre at kjernefysisk energi blir brukt til militære formål}».^{[trenger referanse]} Det har etterhvert blitt inngått flere nedrustningsavtaler og avtaler om ikke-spredning av atomvåpen. Atomvåpen har ikke vært brukt til angrep eller forsvar siden 1945.

Litteratur

• Ustvedt, Yngvar (1979). Velstand - og nye farer. Det skjedde i Norge, bind 2, 1952-1961. Gyldendal norsk forlag.

Autoritetsdata