Location via proxy:   [ UP ]  
[Report a bug]   [Manage cookies]                
Hopp til innhold

Erkebispegården i Trondheim

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Erkebispegården»)
Erkebispegården i Trondheim
Erkebispegården sett mot nordvest.
LandNorge
StedTrondheim
FormålErkebiskopens palass
Kart
Kart
Erkebispegården i Trondheim
63°25′33″N 10°23′48″Ø
Nettsted
Nettsted Offisielt nettsted (no)

Erkebispegården fra hovedtårnet Nidarosdomen under Olavsdagene 2002

Erkebispegården i Trondheim er et slottsanlegg i stein på 100 × 100 meter som ligger rett inntil Nidarosdomen mot sør.

Erkebispegården var erkebiskopens bolig og administrative sentrum i Norge inntil reformasjonen i 1537. Komplekset er Nordens eldste eksisterende profane steinbygning, og har en sammensatt bygningshistorie som spenner over mer enn 600 år og er under stadig utforskning og utvikling.

Anlegget består i dag av en hovedfløy mot nord med erkebiskopens hall i Østhuset og hans bolig i Vesthuset. Øst for Østhuset ligger en fløy som ender i det såkalte Bakeriet. Sidefløyen mot vest inneholder Lavetthuset og Vekthuset. Østfløyen (Bispefløyen) og sørfløyen er nye museumsbygninger, oppført 1997 etter en brann 18. august 1983 med Nils Henrik Eggen som arkitekt.

Anlegget var bygd som erkebiskopens residens og palladium, og kan ha vært påbegynt av erkebiskop Øystein Erlendsson fra 1161. Anlegget ble bygd ut i flere etapper gjennom middelalderen.

Det er grunn til å tro at anlegget hadde sin største utbredelse omkring 1450.

I 1532 ble gården påtent av danske tropper under angrepet på erkebiskop Olav Engelbrektsson. Etter reformasjonen fungerte den som residens for lensherrene og kaltes da Kongsgården. Fra 1686 disponerte Hæren bygningene. I nyere tid har Erkebispegården blant annet tjent som magasiner for Nidaros domkirkes restaureringsarbeider (NDR), blant annet for NDRs skulptur- og steinsamling fra middelalderen. Middelalderbygningene i nordfløyen ble restaurert fra 1962 til 1975 etter planer av professor og arkitekt Erling Gjone.

Erkebispegården i middelalderen

[rediger | rediger kilde]

Østhuset i nordfløyen var erkebiskopens hall, reist fra ca. 1200. Overetasjen inneholder selve hallen, mens de to hvelvede rommene i underetasjen antagelig var erkebiskopens «målstue». Opp til hallen førte en toløpstrapp som med sine kontinentale forbilder er enestående i Norge. Østhuset sto ferdig omkring 1220.

Vesthuset i nordfløyen er oppført omkring 1250 under erkebiskop Sigurd, som anla vestfronten i 1248 der den står nå. Vesthuset var erkebiskopens privatbolig, med arbeidsværelse og sovekammer i overetasjen og to hvelvede rom nede. Åpne ildsteder i hvelvrommene nede varmet opp rommene ovenpå gjennom åpninger i hvelvene.

De to delene av nordfløyen hadde forbindelse på øvre plan over et hvelvet portrom, oppført som tredje byggetrinn. Portalen mot borggården har en bue med sparremotiv, antakelig gjenbruk av en romansk bue tidligere brukt i den romanske Nidarosdomen, enten som hovedportal eller som en arkadebue i det skipet som ble påbegynt ca. 1150, men som senere ble revet. Sparremotivet var blitt umoderne etter overgangen til gotikk. Det antas at det allerede i middelalderen kan ha vært et tårn over porten, men dette er ikke sikkert. Dessuten omfattet anlegget en rekke trebygninger, først og fremst en våpensmie og et myntverksted. På 1200-tallet ble det dessuten reist en ringmur; den sørøstre delen antakelig i perioden 12851305.

Julenatt 1295 var det brann i «erkebiskopens haller», i ett av de hvelvede rommene i Vesthuset. Etter 1300 var det lite byggevirksomhet på anlegget før ut på 1400-tallet, da erkebiskop Gaute Ivarsson (1475–1510) forsterket ringmuren, slik at anlegget fikk mer karakter av en borg. Gaute lot dessuten reise Lavetthuset og Vekthuset (ca. 1495–1503). Første etasje i Vekthuset ble brukt som hall. Bygningen i nordøstre hjørne – «Bakeriet» – ble også reist, ca. 1500–1510. Her kan det ha vært et bispekapell i en øvre etasje.

Landets siste erkebiskop, Olav Engelbrektsson, forsøkte å forsvare den katolske kirke og norsk selvstendighet, og han oppførte slottsfestningen Steinviksholm på en holme i fjorden utenfor Skatval. I 1532 ble Erkebispegården herjet og brent av danske tropper, og både hallen i nordfløyen og deler av vestfløyen ble ødelagt. Olav rakk å gjenreise hallen i vestfløyen og sette sitt våpen over den buede portalen til overetasjen. Men i 1537 måtte han gi opp kampen og forlate landet. Erkebispegården ble samme år «Kongens gård», og det var meningen at lensherrene skulle residere her, men de foretrakk å flytte inn på Steinviksholm, som var i bedre stand.

Kongens gård

[rediger | rediger kilde]

I 1556 flyttet lensherren Evert Bild på kongelig befaling til Kongens Gård i Trondheim, til et trehus langs østre ringmur. Nordfløyen ble nødtørftig reparert etter reformasjonstidens ødeleggelser. Først i lensherren Claus Daas tid (1613–1620) ble gården ordentlig istandsatt, i perioden 1614–1616, og fikk karakter av et renessanseslott. Salen i Østhuset ble delt i to, og «Herresalen» (i dag kalt Hallen) ble rikt dekorert med kalkmalerier. Samtidig ble ett av hvelvrommene i Vesthuset utsmykket med jaktscener og rankedekor, mens begge fikk malte draperier nederst. Over porten ble det – omkring 1615 – oppført et tårn i bindingsverk med en rikt utformet tårnhjelm, tegnet og reist av Oluf Naucler. Den vises også i litt forvansket utgave på det kjente byprospektet av Jacob Maschius fra 1674.

Etter innføringen av eneveldet i 1660 forsvant lensherrene, og ble erstattet av stiftsamtmenn. En av dem, Ove Bjelke, fikk revet tårnet og et karnapp over porten, i 1672, og fikk lagt nytt tak på Østhuset. Fra 1681, etter bybrannen samme år, ble Kongsgården tatt i bruk til militære formål, og bygningene ble innredet til magasiner og depoter. Vinduene i Østhuset ble gjenmurt og taket ble løftet til samme høyde som på Vesthuset. Fra slutten av 1680-årene ble Østhusets murer påbygget en etasje, og ble delt i to høyder med et innskutt bjelkelag for å øke lagerkapasiteten. Underetasjen ble brukt som kruttmagasin. Også toløpstrappem opp til hallen ble fjernet, og da dette gjorde sørveggen ustabil, ble det i 1706 oppsatt massive strebepillarer.

Bybrannen i 1708 rammet også Kongsgården, men nyreisingen ble straks startet. Den største nye bygningen var Feltartillerihuset, som danner forlengelsen av vestfløyen mot sør. Den ble reist 1753–1755 av stein fra ringmuren og fra Ilsvika. I tillegg kom Artillerilavetthuset langs vestre sørside, reist i panelt bindingsverk, antakelig i 1780-årene. Dessuten ble det reist to militære magasinbygninger i tre: en i sør mot slutten av 1700-tallet, en i øst i 1809. Et første skritt mot ny anseelse ble tatt da det dekorerte hvelvrommet i Vesthuset fra 1826 ble brukt til å oppbevare kronregaliene. Det har siden vært kjent som «Regalierommet».

Helt til 1930 var Kongsgården hovedkvarter for hæren nordenfjells. Under feiringen av Olavsjubileet dette året ble mye av anlegget frigjort og brukt til en rikshistorisk utstilling, og hallen fikk igjen sin fulle høyde: de øverste bjelkelag ble revet og takkonstruksjonen frilagt. Forsvarsdepartementet besluttet deretter at gårdens fremtidige bruk skulle avgjøres etter at det var gjort grundige bygningshistoriske og bygningsarkeologiske undersøkelser.

Restaurering

[rediger | rediger kilde]

Den årvåkne Nicolay Nicolaysen var den første som oppdaget hva slags anlegg Kongsgården virkelig var. Undersøkelsene kom først igang i 1952 under ledelse av arkitekt Gerhard Fischer. De pågikk til 1972 og ga sikrere viten om gårdens historie. Oppdraget med restaureringen ble gitt til professor Erling Gjone og gjennomført 1962–1975. Toløpstrappen opp til hallen ble rekonstruert ved Gerhard Fischer etter påtrufne spor og utgravde fragmenter av den underliggende forhallen. Hele nordfløyen ble innredet til representasjonslokaler for Staten, mens Forrådshuset og Bakeriet østenfor ble brukt til adkomst og betjenende funksjoner.

Under en stor brann 18. august 1983 brant de to militære magasinbygningene mot øst og sør ned til grunnen, mens de eldre bygningene i stein holdt stand. Bygningene rommet verdifulle samlinger fra Nidarosdomen, bl.a. gjenstander fra kongegravene, den originale stein- og skulptursamlingen, og samlingen av gipsavstøpninger, foruten originalskulptur i gips ved billedhugger Hans Michelsen. Arkitekt John Tverdahl var blant dem som tidligere hadde anbefalt brannsikring, men den var ikke blitt utført. I 1987/1988 ble forvaltningen overført fra Forsvarsdepartementet til Kirkedepartementet ved Nidaros domkirkes restaureringsarbeider. I tidsrommet 1991–1995 ble det utført omfattende arkeologiske utgravninger i Erkebispegården, ledet av Sæbjørg Walaker Nordeide. Funnene fra disse ble så permanent utstilt i de to nye museumsbygningene som er reist på branntomta, i sør og øst. Museet i Erkebispegården stiller også ut originalskulpturer og -detaljer fra Nidarosdomen. Museumsbygningen i øst rommer dessuten Den norske kirkes nasjonale senter for liturgi og Norges teknisk-naturvitenskapelige universitets Senter for middelalderstudier, samt en stor hall, Øysteinsalen, som er ment til bruk for møter i Den norske kirke og for foredrag og konserter.

I vestfløyen holder det militærhistoriske museet Rustkammeret og Nordenfjeldske hjemmefrontmuseum til, samt Kronregalieutstillingen (fra 2006). I et av Vesthusets hvelvrom ble det innredet et kapell (1997), etter idé av biskop Finn Wagle og riksantikvar Øivind Lunde, og utformet ved domkirkearkitekt Arne Gunnarsjaa. I Artillerilavetthuset holder Nidaros domkirkes restaureringsarbeiders administrasjon til, fra 2007. Hovedfløyen mot Domkirken brukes til representasjon.

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Bakke, Erling: Erkebispegården. Nordens eldste profane bygning, Trondheim 1977.
  • Fischer, Dorothea og Gerhard: Erkebispegård – Kongsgård. Arkeologisk oppdagerarbeid 1952–72 i Fortidsminneforeningens Årbok 1975, s. 3–40.
  • Gjone, Erling: Restaurering av Erkebispegården i Fortidsminneforeningens Årbok 1975, s. 41–54.
  • Hegard, Tonte: Erkebispegården og Kongsgårdens militære bygninger, i Fredede hus og anlegg 4 – Sør-Trøndelag, s. 39–43, Universitetsforlaget 1986, ISBN 82-00-07134-0
  • Nordeide, Sæbjørg Walaker: Erkebiskopenes myntverksted Trondheim 1992. Nidaros domkirkes restaureringsarbeider.
  • Nordeide, Sæbjørg Walaker: Erkebispegården i Trondheim. Beste tomta i by'n. Trondheim 2003, 379s. ISBN 82-8101-001-0
  • Welle-Strand, Erling (1916-2013) (1974). Museums in Norway. Oslo: Royal Ministry of Foreign Affairs. ISBN 8271770039. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]