Location via proxy:   [ UP ]  
[Report a bug]   [Manage cookies]                
Hopp til innhold

Nasjonalsosialisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
(Omdirigert fra «Nazistisk»)
Det tyske nasjonalsosialistiske arbeiderpartiet NSDAP tok i bruk hakekorset som sitt symbol fra 1920.[1] Lederen Adolf Hitler hevdet at deres høyrevendte versjon var valgt og utformet av ham selv. Hakekorset, kjent som dekor og lykkesymbol i mange kulturer, er fremdeles nazismens hovedsymbol og er i dag forbudt i flere land.

Nasjonalsosialisme (nazisme)[a] er en politisk ideologi eller verdensanskuelse. Den kjennes ved en rasistisk forestilling om «den ariske rases» overlegenhet og ekspansjon,[2][3][4] antisemittisme, førerprinsippet og antikommunisme. Den var én av mange beslektede bevegelser som hadde fremgang etter første verdenskrig, blant annet den italienske fascismen under ledelse av Mussolini, og regnes som en form for fascisme.[5][6][7][8] Både nazisme og fascisme er høyreekstreme ideologier.[9][10][11][12][13][14]

Nynazisme brukes om politiske bevegelser som har klare nazistiske trekk og som har oppstått etter andre verdenskrig. Nynazister søker å revitalisere det nasjonalsosialistiske tankegodset. Bare noen få nynazistiske partier er eller har vært erklærte nazister, og mange høyreradikale partier eller grupper tiltrekker seg nynazister uten at gruppen nødvendigvis er nazistisk.[15][16][17][18]

Nazistene ønsket å skape et hierarkisk organisert «folkefellesskap» (Volksgemeinschaft) for alle etniske tyskere. Sosiale motsetninger ble forsøkt lagt lokk på, og de som var regnet som «fremmede folkegrupper» og «skadelige elementer for det germanske folk» ble utryddet.[19][20][21][22][23] Nazistene avviste det marxistiske prinsippet om klassekamp, avviste sosialismens teorier om egalitarisme og internasjonal solidaritet, og ønsket å beskytte privat eiendom og private virksomheter.[24] Nazi-regimet støttet privat eiendomsrett både av ideologiske årsaker, og deres overbevisning om at privat eiendomsrett fører til effektivitet, tekniske fremskritt, og kostnadsbevissthet.[25] Nazistene privatiserte en rekke store selskaper innen skipsverft-, gruve-, stål-, rederi-, og banksektoren, i motsetning til nasjonaliseringstendensen i andre kapitalistiske vestlige land i 1930-årene. Også den tyske jernbanen, den gangen verdens største offentlig eide selskap, ble privatisert.[26]

Ifølge Hajo Holborn er Adolf Hitlers Mein Kampf den viktigste kilden til nasjonalsosialistisk ideologi, men boken er springende og fragmentarisk og fremstiller ikke ideologien på en systematisk måte. Alfred Rosenbergs Der Mythus des zwanzigsten Jahrhunderts (1930) ble regnet som den offisielle fremstillingen av nazistisk filosofi. Hitler selv tok seg ikke bryet med å lese Rosenbergs bok eller andre verk av nasjonalsosialister. Ifølge Holborn var Hitler en dyktig opportunist og taktiker samtidig som hans virke var styrt av ideologi. Fra 1926 var det ingen synlig endring i Hitlers ideer.[6]

Også flere partier har kalt eller kaller seg nasjonalsosialistiske, eller medlemmene kaller eller kalte seg nasjonalsosialister eller tilsvarende på andre språk.[27][28]

Etymologi

[rediger | rediger kilde]
Adolf Hitlers ideologiske selvbiografi Mein Kampf ble en av byggeklossene i nasjonalsosialismen. Boka ble første gang utgitt i to bind i 1925 og 1927.

Det norske ordet nazisme har opprinnelse fra tysk der Nazi er en kortform av Nationalsozialist («nasjonalsosialisme»). Utbredelsen av ordet er også påvirket av det engelske nazism. Opprinnelsen for det norske ordet nazist er forkortelsen Nazi som i Tyskland ble brukt som et slanguttrykk for tilhengerne av nasjonalsosialismen, utledet som en analogi til Sozi, et nedsettende slanguttrykk for sosialist eller sosialdemokrat.[trenger referanse]

Medlemmer av NSDAP omtalte seg hovedsakelig som nasjonalsosialister, mens nazi-betegnelsen på det tyske regimet oppsto særlig i tyske eksilmiljøer og blant politiske flyktninger i utlandet. Gjennom dette miljøet, og gjennom andre språk, ble begrepet tatt tilbake til Tyskland etter krigen.

Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei

[rediger | rediger kilde]
Hitlers død betydde slutten på nasjonalsosialismen og markerte starten på nynazismen.

Nazismen er uløselig knyttet til Adolf Hitler, Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderpartiet, og det diktatoriske «Tredje rike» partiet hans skapte i Tyskland mellom 1933 og 1945.

I januar 1919 meldte Hitler seg inn i mikropartiet Deutsche Arbeiterpartei (Tysk Arbeiderparti), som ble stiftet samme år i München. Navnet var identisk med navnet til et annet lokalt parti som hadde blitt stiftet 15 år tidligere i Trautenau.[29]

I 1920 skiftet det navn til Nationalsozialistische Deutsche Arbeiterpartei, NSDAP. Både Tysklands nederlag i første verdenskrig, men særlig de følgende politiske og økonomiske krisene i perioden 1929 til 1932, førte til en stor oppslutning. I 1933 lyktes partiet å komme til makten.

Hitler vevde sammen etnisk nasjonalisme og rasisme i en militaristisk ideologi for å bidra til å oppnå sine målsettinger. Han ledet landet inn i den andre verdenskrig, og begikk selvmord den 30. april 1945. Etter krigen ble noen prominente nasjonalsosialister dømt for krigsforbrytelser og for forbrytelser mot menneskeheten ved domstolen i Nürnberg.

I dag er nasjonalsosialistiske partier forbudt i Tyskland, men politiske partier og bevegelser med liknende ideologi fortsetter å operere, både i Tyskland og i andre land etter den andre verdenskrig. Disse nasjonalsosialistiske strømninger kalles på norsk nynazisme. Såkalte «historiske revisjonister» bedriver med historieforfalskning, og sprer propaganda som har særlig vekt på å benekte Holocaust.

Nøkkelelementer i nasjonalsosialistisk ideologi

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Holocaust og Dolkestøtlegenden

Nasjonalsosialismen hadde mye til felles med den italienske fascismen, og deres totalitære ideologi pekte ut kommunismen, arbeiderbevegelsen, demokratiet, liberalismen, og jødene som fiender.[8]

Den russiske revolusjon i 1917 skapte en stor oppmerksomhet rundt og interesse for Lenins versjon av marxismen, det fikk mange sosialister til å godta revolusjonære prinsipper. Den bayerske sovjetrepublikk 1918–1919, og spartakistopprøret i 1919 i Berlin var begge manifestasjoner av den russiske revolusjonen. Frikorpsene, som var løst organiserte paramilitære grupper bestående hovedsakelig av tidligere soldater fra første verdenskrig, ble brukt til å knuse Den bayerske sovjetrepublikk og spartakistopprøret. Flere ledere av frikorpsene, inklusive Ernst Röhm, ble senere sentrale skikkelser i NSDAP og senere Waffen-SS. Den nasjonalsosialistiske bevegelsen vokste derfor ut av motstanden mot det kommunistinspirerte opprøret som skjedde i Tyskland i etterkant av første verdenskrig.

Nederlaget i første verdenskrig, og den påfølgende Versaillestraktaten, bidro til såret nasjonal stolthet, men også til nasjonalsosialistenes appell.[8] Dolkestøtslegenden, som hadde sitt opphav i den rasistiske, elitistiske, og ultranasjonalistiske Völkischbevegelsen, hevdet at kommunistene og jødene hadde forrådt Tysklands armé under første verdenskrig med Novemberrevolusjonen. Weimarrepublikken og demokratiet fikk også skylden for krigsnederlaget.[8] Den nasjonalsosialistiske propagandaen fremstilte senere Weimarrepublikken som «en sump av korrupsjon, degenerasjon, nasjonal ydmykelse, nådeløs forfølgelse av ærlig 'nasjonal opposisjon' — fjorten år med styre av jøder, marxister, og 'kulturbolsjevister' som ble til sist feid bort av den nasjonalsosialistiske bevegelsen under Adolf Hitler og seieren for den 'nasjonale revolusjon' i 1933».[30]

Videre ønsket nasjonalsosialismen å bygge et volksgemeinschaft (folkefellesskap) ved å eliminere «rasefremmede» elementer. Dette inkluderte kommunister, sosialdemokrater og liberalere, og særlig jøder. Nazistene hevdet at jødene «undergravde den germanske rasen, både biologisk (som en «parasittisk» rase), politisk (gjennom marxismen) og økonomisk (gjennom den internasjonale finanskapitalen).» Holocaust var derfor et mål for volksgemeinschaft.[31] Volksgemeinschaft skulle, ifølge nasjonalsosialistene, beskytte tysk næringsliv, gi sosioøkonomisk sikkerhet, og bekjempe klassekampen.[8]

Ifølge Mein Kampf skal Hitler ha utviklet sine politiske teorier etter nøye studier av politikken til den østerriksk-ungarske stat. Hitler var født innenfor denne staten (bodde i Østerrike til 1913) og trodde at et etnisk og språklig mangfold hadde svekket staten. Videre så han demokratiet som en destabiliserende kraft fordi demokratiet la makt i hendene på etniske minoriteter som han påstod hadde incentiver til videre svekking og destabilisering av staten.

Volksgemeinschaft

[rediger | rediger kilde]

Det nasjonalsosialistiske Tyskland var grunnlagt på det rasistisk definerte begrepet «det germanske folk». Dette er et sentralt prinsipp i Mein Kampf, symbolisert av mottoet Ein Volk, ein Reich, ein Führer (et folk, et rike, en fører).

Nazistene ønsket en gjenfødelse av «tysk nasjonal enhet» gjennom et «volksgemeinschaft»(folkefellesskap)[32] – hvor målet var å bygge en stat direkte underlagt «føreren».[33] Volksgemeinschaft-konseptet var bygd på ideen om menneskers ulikhet, og ideen om at kamp mellom såkalte «raser» og nasjoner er historiens drivkraft.[34] Nazistene ønsket å organisere og transformere Tyskland til et våpen i «førerens» hender slik at landet, i deres øyne, ble uovervinnelig.[33] Alle tyskere blir i dette konseptet ansvarlige overfor «føreren» men ikke motsatt. I et volksgemeinschaft er «føreren» folkeviljen og den «sanne volksgemeinschaft».[35]

Dette folkefelleskapet fordret at det ble bygd på bekostning av dem som nazistene definerte som utenforstående, og især jøder ble ansett som et hinder for realiseringen av volksgemeinschaft.[34] I Hitlers antisemittiske forestilling var jøder en fare for volksgemeinschaft fordi han mente at de var såkalt «parasittisk» av «natur», og «forringet» vertsnasjonens blod med «raseblanding». I tillegg mente han at jøder spredte «undergravende ideer» som ville bryte ned volksgemeinschafts besluttsomhet til å krige for lebensraum. Den blotte tilstedeværelsen av jøder utgjorde dermed i Hitlers øyne en fare for et «reint» volksgemeinschaft, som etter hans syn var en forutsetning for Tysklands erobring av lebensraum.[36] Holocaust var derfor et mål for volksgemeinschaft.[31]

Også venstresiden, med dets fokus på klassekamp og internasjonal solidaritet, ble sett på som et hinder.[37] Sosioøkonomiske konfliktlinjer ble betraktet som «ikke-tyskt», og klassekamp og internasjonal solidaritet ble fordømt som en «jødisk-marxistisk svindel».[38] Fagforeningene ble knust,[39] i tillegg til andre institusjoner som kunne begrense Hitlers makt.[40] Klassekampen ble forsøkt avviklet, og klassebevissthet avvist,[34] og målet var å få arbeidere til å glede «seg over arbeidsgivernes gevinst», og få arbeidsgiverne til å glede seg over arbeidernes arbeid.[40] Med fagforeningene borte fikk næringslivet frie tøyler i sine anliggende. Lønninger ble fryst på et lavt nivå sommeren 1933, og det ble slutt på kollektive forhandlinger. Sammen med kartellisering av næringslivet ble forholdene lagt til rette for bedringen av profitt.[39]

Det nazistene la i begrepet sosialisme var ensbetydende med volksgemeinschaft.[41] Dette er i kontrast til den alminnelige definisjonen av sosialisme som refererer til samfunnets sosialisering av produksjonsmidlene. Hva Hitler la i begrepet «sosialisme» kan best illustreres, ifølge Nicholls, med hans eget utsagn:«Hvorfor skape problemer med å sosialisere banker og fabrikker? Vi sosialiserer mennesker».[42] Nasjonalsosialismen ønsker med dette å integrere arbeiderklassen i nasjonen ved å oppheve klassekampen, men ikke klassesamfunnet.[43] Arbeiderrelaterte organisasjoner og meglingsinstanser ble erstattet av bedrifts-gemeinschafter, hvor sjefene var et speilbilde av «føreren». Arbeiderne måtte sverge troskap og lojalitet til sine sjefer. Målet var å styrke arbeidernes lojalitet til bedriften og sjefen, og dermed integrere arbeiderklassen i volksgemeinschaft gjennom bedrifts-gemeinschaftene. Arbeidere og deres representanter ble også undertrykt og utsatt for terroristisk overvåkning. Gestapo ble brukt mot streiker, og det ble opprettet mini-konsentrasjonsleirer tilknyttet store bedrifter for å kue arbeidere.[44]

Til sammenligning, sosialistiske ideologi motsetter seg idéen om nasjonalstater som den ser på som en kunstig oppdeling som støtter status quo og undertrykkelse. Den argumenterer at en uheldig konsekvens av nasjonale stater er at de leder til strider med aggresjon, strider som utkjempes for å tjene interessene til de styrende klasser.

Rasisme og antisemittisme

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikler: Homofile i det nasjonalsosialistiske Tyskland og under holocaust og Völkischbevegelsen

Hitler mente at den såkalte «germanske rase» var «overlegen», og etter nazistenes maktovertagelse i 1933 ble rasismen, spesielt antisemittismen, institusjonalisert[3] - som til slutt kulminerte i holocaust.

Hitlers grunnleggende forestilling var at livet var en evig kamp for herredømme og overlevelse. Ifølge Holborn var denne enkle darwinismen kombinert med en like primitiv «rasisalisme» (forestillingen om at menneskene består av naturlige og klart adskilte «raser»), og at såkalte «raser» er historiens fremste drivkraft. Hitler innså at tyskerne ikke var en «ren rase», men mente likevel at «rene raser» var overlegne.[6] Hitlers raseteori var preget av völkisch-tenkning og fremholdt at den såkalte «ariske rase» (eller nordiske og fremst blant disse den tyske [6]) er en «herrerase», og at den står over alle andre «raser». Han hevdet at en nasjon er det største som vokser opp av en «rase», og at store nasjoner (ment bokstavelig som nasjoner med stort geografisk omfang) selv innebærer fremvekst av «høyverdige raser». Slike nasjoner, ifølge Hitler, utviklet kulturer som naturlig vokste ut av «raser» med «naturlig god helse og karaktertrekk av aggressivitet, intelligens og mot». De «svake» nasjonene, sa Hitler, bestod av såkalte «urene» eller av «blandingsraser», fordi de kulturelt var splittet og motsetningsfylte og derfor «svake kulturer». De verste av alle, ifølge Hitler, var såkalte «parasittiske Untermensch», «undermennesker». I denne gruppen plasserte han først og fremst jødene, men også sigøynere, homoseksuelle, funksjonshemmede, og også såkalte «anti-sosiale», slike som ble betraktet som lebensunwertes Leben det vil si «ikke-verdige» liv på grunn av deres påståtte «underlegenhet» og «tilkortkommenhet». Forfølgelsene av homoseksuelle som en del av holocaust har fått en større faglig oppmerksomhet etter 1990-årene.

Folk av slavisk avstamming ble betraktet som «laverestående», men bare marginalt «parasittisk», fordi de hadde sine egne land og nasjonalstater. Når mange av slaverne bodde innenfor grensene til germanerne, for eksempel i Østerrike, så Hitler på dette som en etnisk invasjon av det «germanske Lebensraum» utført av fremmede folkegrupper med insentiver til å styrke Østerrikes lojalitet til disse gruppers opprinnelige etniske og kulturelle nasjonale tilhørighet.

I henhold til nasjonalsosialistisk doktrine er det en opplagt galt å tillate eller oppmuntre til flerspråklige og multikulturelle nasjoner. En grunnleggende nasjonalsosialistisk målsetting var ensretting av alle tysktalende folk som tidligere var blitt splittet opp i flere stater. Hitler påstod at nasjoner som ikke var i stand til å forsvare sitt territorium ikke fortjente noe territorium. Han tenkte på de «slaviske raser» som mindre leveverdige enn sin egen «herrerase». Spesielt var det slik at om en «herrerase» krevde plass, «Lebensraum», så hadde «herrerasen» rett til å fortrenge de stedegne, men «mindreverdige raser». Hitler trakk paralleller mellom Lebensraum og den amerikanske politikk for etniske rensning og omplassering av amerikansk urbefolkning, noe som Hitler så på som en nøkkelfaktor for suksessen til USA.

Hitler proklamerte at «hjemløse raser» uten tilknytning til en stat per definisjon var «parasittiske raser», og jo rikere enkeltindivider av en «parasittiske rase» var, jo mer ondartet var «den snylteriske egenskapen» ment å være. Ifølge den nasjonalsosialistiske læren kunne «herrerasen» forsterke seg selv ved å eliminere «parasittiske raser». Dette var begrunnelsen for nasjonalsosialistenes undertrykkelse og utryddelse av jøder og sigøynere, også kalt holocaust, hvor millioner av mennesker ble drept.

Nasjonalsosialisme og angelsaksere

[rediger | rediger kilde]

Hitler beundret det britiske imperiet som et strålende eksempel på ekspanderende «nordeuropeisk genialitet». Raseteorier ble utviklet både i Storbritannia og andre steder i løpet av det nittende århundre for å forsvare ekspansjonen som kolonimakter. Beundring for «nordeuropeiske ariske raser» sprang ut fra slike teoriretninger. Spesielt viktig var idéer om at nordeuropeere representerte den høyeste forgrening av det «ariske folk», som i oldtiden hadde ekspandert til India og skapt den indiske kulturen. Slike teorier om rasistisk imperialisme forsvarer idéen om at noen «raser» hadde en nedarvet «overlegenhet», født til å herske, mens andre var «parasitter» eller «laverestående», «primitive folk». Disse konseptene ble ofte kopiert av nasjonalsosialistene.

I løpet av de tidlige år av bevegelsen beundret Hitler på samme måten USA (USA). I Mein Kampf lovpriste han USA for dets rasebaserte anti-immigrasjons-lover og for apartheidpolitikken. Ifølge Hitler var USA en suksessfull nasjon fordi den hadde maktet å holde seg «ren» fra de «mindreverdige raser». Men, en krig nærmet seg og hans syn på USA ble mer negativt og han trodde at Tyskland ville få en lett seier over USA, fordi USA, ifølge senere estimater, hadde blitt en «blandingsrasenasjon», og kalte den «håpløst negrofisert».

Nasjonalsosialistene og romantikken

[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Nasjonalsosialistisk arkitektur

Bertrand Russell forteller at nasjonalsosialisme springer ut fra en annen tradisjon enn andre, samtidige ideologier, det være seg kapitalisme eller kommunisme. Det er derfor nødvendig å utforske slike forbindelser for å forstå nasjonalsosialismen grunnverdier, uten å trivialisere bevegelsen slik den fremsto i sin storhetstid på 1930-årene som svært lite annet enn rasistisk.

Mange historikere påpeker at antisemittiske elementer som man ellers ikke gjenfinner i tilsvarende fascistiske bevegelser i Italia og Spania, ble tatt opp av Hitler for å vinne popularitet for sine tanker. Antisemittiske fordommer var svært vanlig blant massene i Tyskland på denne tiden. Det blir påstått at massiv aksept for bevegelsen krevde antisemittisme, så vel som smiger av det sårede, stolte tyske folk etter nederlaget i første verdenskrig. Andre så på antisemittismen som sentral i Hitlers verdensbilde.

Mange ser sterke forbindelser mellom nasjonalsosialismens grunnverdier og den fornuftsstridige tradisjon i romantikkbevegelsen tidlig i det nittende århundre. Styrke, lidenskap, avstand til hysteri, utilitarisme, tradisjonelle familieverdier og hengivenhet til fellesskapet ble verdsatt av nasjonalsosialistene. Dette var tradisjoner som først ble uttrykt av mange av romantikkens artister, musikere og skribenter senere også av den nasjonalsosialistiske elite – den antikke greske vane med homoseksuelle relasjoner mellom militære og yngre gutter ble tilbedt især i Platons arbeider, og støttet av tyske sensualister som Röhm, Bielas og Wessel. Den tyske romantikken uttrykte spesielt disse verdiene. For eksempel identifiserte Hitler seg selv med musikken til Richard Wagner (en referert antisemitt og forfatter av Das Judenthum in der Musik og idol for den unge Hitler). Wagners viktigste operaverk, Der Ring des Nibelungen, uttrykker ariske idealer, inneholder det noen mennesker tolker som antisemittiske karikaturer og feirer tradisjonelle norrøne, ariske folkelige overleveringer og verdier. Like viktig var imidlertid streben etter en mer «naturlig» tilværelse, og det man så som kamp mot politisk og kulturell «dekadanse» innen kunsten kalt «Entartet» («utartet»).

Idealiseringen av tradisjoner, folklore, klassisk tenking, Fredrik den stores lederskap, avvisningen av liberalismen som preget Weimarrepublikken og avgjørelsen om å kalle den tyske stat for det tredje rike (som peker videre tilbake til middelalderens Tysk-romerske rike som «første rike» og forløperen til Det tyske keiserrike) har ledet mange til å betrakte nasjonalsosialistene som reaksjonære.

Religion og mystikk

[rediger | rediger kilde]

Hitler utviklet sine begrunnelser til å bli en religiøs lære, og hevdet at de religiøse læresetningene som stemte med hans «sannheter», var de sanne religioner og ble legitimeringer som han kunne gjemme seg bak. De som taler om kjærlighet og toleranse, «imot samsvar med fakta», ble sagt å tilhøre underordnede eller falske religioner. Spesielt intelligente personer av «slavisk rase», mente Hitler, forsøkte alltid å legge hindringer i veien for «herrene» ved å reklamere for falske religioner og falske politiske doktriner.

De ideologiske røttene som utviklet seg til den germanske nasjonalsosialismen var tuftet på utallige kilder i europeisk historie, med linjer tilbake til 1800-tallets romantiske idealisme, og også basert på mistolkede tanker fra Friedrich Nietzsche om «oppadstigende arv» mot målet om Overmennesket (supermennesket). Hitler var en ivrig leser og var mottakelig for idéer som kom til å påvirke nasjonalsosialismen hentet fra konkrete publikasjoner slik som Germanenorden eller Thuleselskapet.

Nasjonalsosialismens vei til makt

[rediger | rediger kilde]
Plansje fra utstillinga «Livets under» (Das Wunder des Lebens) i Berlin våren 1935 som viser de tyske nasjonalsosialistenes «rasehygieniske» menneskesyn og skrekkpropaganda. Plakaten «Slik vil det ende» anskueliggjør fremtidig befolkningsutvikling «hvis mindreverdige får fire barn og høyverdige får to barn».
Foto: Deutsches Bundesarchiv

Hitler valgte å kalle sitt parti for «Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti» til tross for at han verken var sosialist eller arbeider.[45] Hitler avskydde sosialismen, men innså at begrepet kunne brukes til å appellere til massene og sanke deres stemmer.[46] «Antikapitalistisk» retorikk ble brukt i perioden 1926–1927. Primærmålet var å vinne over industriarbeidere i storbyene fra kommunistenes og sosialdemokratenes innflytelse, samtidig ble anti-sosialistisk propaganda anvendt for å sikre støtte fra alle sosiale lag. Hva som ble vektlagt varierte regionalt.[47] I samme periode ble Hitler invitert av industrielle og finansielle eliter for å holde presentasjoner hvor han uttrykte sitt hat for arbeiderbevegelsen, sosialismen og demokratiet. Han uttrykte også sin vilje til å utrydde kommunister, sosialister og andre fiender. Hitler kunngjorde videre sine ønsker om å transformere Tyskland til en autoritær supermakt. Dette førte til pengestøtte fra disse elitene, og i perioden 1927–1928 fikk Hitler også pengestøtte fra IG Farben.[48]

For å sikre støtten fra næringslivet etter valget i 1928 måtte alle spor av en «antikapitalistisk linje» elimineres, og Hitler og andre partiledere fremhevet NSDAPs rolle som beskytteren av eiendom, samt dets rolle som et bolverk mot sosialistisk innflytelse i arbeiderklassen.[49] I et møte med industrialister i 1932 (i Industrie-Club Düsseldorf), i regi av Thyssen, avviste Hitler kategorisk at hans parti hadde sosialistiske mål. Han bekjente seg til privat eiendomsrett, og avviste at NSDAP tjente arbeiderklassens interesser. Hitler hevdet at kun et diktatur ledet av han selv kunne forsvare privat eiendomsrett, og lovet blant annet å føre en politikk som forbedret bedriftenes profitt, utryddet marxismen, og kuet arbeiderklassen. Dette ble godt mottatt, og tungindustrien åpnet pengesekken for NSDAP.[50] Pengestøtten fra næringslivet transformerte NSDAP til et masseparti.[51] En annen faktor som forklarer hvorfor storkapitalen støttet Hitler var hans antisemittisme. Hitler og andre nazistiske talspersoner forklarte industrialistene at de ikke var imot den såkalte «kreative kapitalismen» som de mente var ekvivalent med den «tyske kapitalismen». De var derimot mot det de kalte for «grisk» «jødisk kapitalisme». NSDAPs tyske pseudo-sosialisme var fullstendig imot «"internasjonal" sosialisme», det vil si såkalt «jødisk sosialisme». Tyske industrialister og bankfolk, de vil si såkalte «"kreative" kapitalister», hadde ingenting å frykte.[52]

I januar 1933 ble Hitler utnevnt til rikskansler og dannet koalisjonsregjering sammen med det konservative, tysknasjonale folkepartiet og partiløse konservative.[53] I forkant av valget i mars samme år deltok storkapitalen og Hitler på et møte hvor han ba om valgkampdonasjoner. Hitler gjentok sine hensikter om å innføre et diktatur og utrydde venstresiden med alle midler. Han gjentok sine påstander om at private foretak kun kan vernes i et diktatur. De største donasjonene kom fra IG Farben og Deutsche Bank,[54] to selskaper som senere ble delaktige i Holocaust.[55] Etter valget stemte samtlige partier i Riksdagen, med unntak av sosialdemokratene, for Nasjonalsosialistenes fullmaktslov som transformerte Tyskland til et diktatur med Hitler som leder. Kommunistpartiet var på det tidspunktet allerede forbudt,[56] og dets riksdagsmedlemmer arrestert.[57]

Det var en viss politisk spenning internt, da venstrefløyen i partiet, i hovedsak organisert i SA, tok Hitlers tidligere retorikk fortsatt på alvor.[58] SA mente at bønder og butikkeiere betalte urimelig høye lånerenter, og ønsket også å bli Tysklands viktigste militærkraft.[59] Under De lange knivers natt i 1934 ble venstrefløyen, som var anti-establishment, fjernet.[45] Dette gledet den tyske overklassen og hæren,[60] og den nye tyske staten ble satt opp for å tjene elitens interesser.[61]

Formannen i DNVP var mediemogulen Alfred Hugenberg, og hadde allerede i 1931 dannet en alliense med Hitler, Stahlhelm, og enkelte industriherrer i form av en «nasjonal opposisjon» (ofte kalt Harzburger Front). Formålet var å bekjempe Weimar-republikken. Alliansen brøt snart sammen, men pekte fremover mot maktovertagelsen, da Hitler ble utnevnt til rikskansler og dannet regjering sammen med DNVP og andre ikke-nazister på høyresiden.[62] Den nasjonalsosialistiske maktovertakelsen resulterte i:

Fremvekst av nasjonalsosialismen

[rediger | rediger kilde]

Det var flere faktorer som lå til grunn for fremveksten av nasjonalsosialismen i Tyskland, men også i andre europeiske land (i 1930-årene og tidlig i 1940-årene fant man bevegelser med nasjonalsosialistiske trekk i land som Sverige, Storbritannia, Italia, Spania og USA) i 1920-årene og 1930-årene. Ifølge professor Rolf Hobson er totalitære styresett som nasjonalsosialismen utenkelig uten første verdenskrigs totalisering av krigen, med dens militarisering og kommandoøkonomi.[67]

Kapitalister og konservative i Tyskland fryktet at en overtakelse av kommunistene var uunngåelig og de stolte ikke på at de demokratiske partier i Weimarrepublikken ville være i stand til å motstå en kommunistisk revolusjon. En voksende mengde kapitalister begynte å se mot den nasjonalsosialistiske bevegelsen som en skanse mot bolsjevismen. En viktig forklaring på dette er at i den nasjonalsosialistiske politikken fremdeles var mulig å ha privat eiendomsrett til kapital og bedrifter, noe kommunistene ville avskaffe med makt. Etter at Mussolinis fascister tok over makten i Italia i 1922, presenterte fascismen seg selv som et realistisk alternativ til «kommunisme», spesielt gitt Mussolinis suksess i å knuse kommunismen og anarkistiske bevegelser som hadde destabilisert Italia gjennom en bølge av streiker og fabrikkokkupasjoner etter den første verdenskrig. Fascistpartier ble dannet i utallige europeiske land.

Ifølge Franz Neumann var rettsapparatet i Tyskland også klart høyrevridd. I perioden 1918–1922 begikk venstreorienterte 22 politisk mord, mens høyreorienterte begikk 354 politiske mord i landet. Det ble avsagt 10 dødsdommer mot venstreorienterte, ingen mot høyreorienterte som generelt fikk korte straffer (gjennomsnitt fire måneder gjennomsnitt 15 år for venstreorienterte). Hitler ble i 1923 ikke utvist slik han etter loven skulle fordi han ifølge domstolen følte seg tysk.[68]

Mennesker som satt i mektige posisjoner i andre land så også på Hitlers teorier som nyttige. Eksempler er grunnleggeren av Ford Motor, Henry Ford og Eugene Schueller, grunnleggeren av L'Oréal. Ulike høyreorienterte politikere, politiske partier og storkapitalister i Europa hilste fremveksten av fascisme og nasjonalsosialisme velkommen – eller støttet dem som et minste onde – ut fra en intens aversjon mot kommunismens opphevelse av eiendomsrett. Således kom både Mussolini og Hitler til makten ved hjelp av konservative koalisjoner. Blant støttespillerne på 1920-årene og tidlig på 1930-årene var det konservative partiet i Storbritannia. I løpet av siste del av 1930-årene og i 1940-årene ble nasjonalsosialistene støttet av falangistene i Spania, og av politiske og militære figurer som ville utforme Vichy-regimet i Frankrike. En legion av franske frivillige mot bolsjevismen (LVF) og andre antisovjetiske kampformasjoner ble dannet.

Det britiske, konservative partiet og de høyreorienterte partiene i Frankrike så med velvilje mot det nasjonalsosialistiske regimet i midten av og på siste del av 1930-tallet, selv om de hadde startet å kritisere nasjonalsosialistenes totalitarisme. Noen samtidige kommentatorer hevdet likevel at disse partiene fremstod som støttespillere til nasjonalsosialistene.[omstridt – diskuter]

Blant faktorer som fremmet fremveksten av nasjonalsosialismen kan nevnes:

  • økonomisk ruin over hele Europa etter den første verdenskrig
  • mangel på politisk orientering blant mennesker etter sammenbrudd av monarkiet i mange europeiske land
  • en oppfatning av at det befant seg uforholdsmessig mange jøder innenfor den tyske overklassen
  • påstander om at jøder som involverte seg i første verdenskrig profitterte på dette
  • ydmykelsene påført Tyskland av Versaillestraktaten
  • avvisningen av kommunismen (spesielt omfordeling av verdier) og oppfattelsen av at sosialismen og kommunismen var jødiskinspirert og ledet av jøder; herav nasjonalsosialistene bruk av termen jødebolsjevik
  • fremgang for kommunistene blant industriarbeiderne og de arbeidsløse skremte store deler av middelklassen og overklassen
  • det uforsonlige jødehatet
  • børskrakket på Wall Street i 1929

Ideologisk konkurranse

[rediger | rediger kilde]

Nasjonalsosialismen og kommunismen fremstod som to seriøse utfordrere til makten i etterkrigstidens Tyskland, særlig på grunn av den økende ustabilitet i Weimarrepublikken.

Nasjonalsosialistene ble klart største parti ved valgene i 1932. Samlet fikk de 37,3 prosent ved valget i juli og 33,1 prosent ved det siste frie valget i november 1932. Oppslutningen om nasjonalsosialistene var sterkest blant troende protestanter, i landdistrikter og småbyer, blant selvstendig næringsdrivende og administrativt ansatte i offentlig og privat sektor.

Flere historikere som Ian Kershaw og Joachim Fest argumenterer for at Hitler og nasjonalsosialistene var en av mange nasjonalistiske og fascistiske grupperinger som eksisterte i Tyskland og konkurrerte om lederskapet av den antikommunistiske bevegelsen og, kan hende også av den tyske stat. Videre hevder de at fascismen og den tyske varianten, nasjonalsosialismen, ble den utfordreren til kommunismen som seiret fordi de var i stand til å appellere både til etablissementet som så nasjonalsosialismen som en barrikade mot bolsjevismen så vel som en base av arbeiderklassen, og spesielt den voksende underklasse av arbeidsløse og arbeidsuskikkede, og en stadig større del av middelklassen som ble svekket og forarmet. Professor Dick Geary påpeker imidlertid at nasjonalsosialistene bare oppnådde begrenset oppslutning blant industriarbeiderne og de arbeidsløse som i langt større grad sluttet opp om kommunistene. Ifølge Geary oppnådde nasjonalsosialistene maksimalt 13 prosents oppslutning blant de arbeidsløse i frie valg, sammenlignet med 37,3 prosent i befolkningen samlet ved valget i juli 1932[69]. Både i middelklassen, blant bønder og mer konservativt orienterte deler av arbeiderklassen, særlig blant arbeidere på landsbygda, appellerte den nasjonalsosialistiske bruken av sosialistenes retorikk til utilfredsheten med kapitalismen, samtidig som den presenterte en politisk og økonomisk modell som avkledde «sosialismen» alle dens elementer som var truende for kapitalismen, slik som konseptet om klassekamp, «proletariatets diktatur» og arbeiderstandens kontroll over produksjonsapparatet. Dermed lå veien også åpen for det samarbeidet med borgerlige partier som til slutt brakte nasjonalsosialistene i regjeringsposisjon.

Nasjonalsosialistene hadde sterkest støtte hos protestanter fra den lavere middelklassen, og disse var også overrepresentert i NSDAP.[70] Nasjonalsosialistenes oppslutning var relativt lavest blant troende katolikker, som i hovedsak holdt seg til de katolske partiene Deutsche Zentrumspartei og Bayerische Volkspartei, og blant industriarbeidere i storbyene og de større industristedene, hvor kommunistpartiet og sosialdemokratene var dominerende. Majoriteten av arbeiderklassen forble kommunistisk og sosialdemokratisk orientert.[71] Nasjonalsosialistene var heller ikke største parti i den rikeste delen av befolkningen. Her var det i stedet det konservative partiet Deutschnationale Volkspartei, som gikk i regjeringskoalisjon med nasjonalsosialistene fra januar 1933, som mottok sterkest støtte.

I NSDAP var medlemmer fra arbeiderklassen sterkt underrepresentert, og nazistenes valgfremganger gikk på bekostning av de tradisjonelle borgerlige partiene.[71]

Klassebakgrunn NSDAP
Klasse Medlemmer NSDAP Befolkningen totalt
Arbeiderklassen 35,9 % 54,56 %
Lavere middelklasse 54,9 % 42,65 %
Overklassen 9,2 % 2,78 %

Kilde: Michael H. Kater, The Nazi Party (Oxford 1983) side 12,250 [1]

Praktisk økonomisk politikk

[rediger | rediger kilde]

Forholdet mellom stat og næringsliv

[rediger | rediger kilde]

Økonomien til Nazi-Tyskland var kapitalistisk, og ganske lik de vestlige alliertes.[72]

Privat eiendomsrett ble bevart. Entreprenørisk autonomi ble ikke avskaffet, selv i opprustningssektoren og sektorer relatert til selvforsyning. Nazi-regimet brukte økonomiske incentiver for å stimulere næringslivet til å dekke sine behov. Nazistene tilbød næringslivet kontrakter som sikret statssubsidier og garantert profitt.[73] Kontraktsfrihet ble bevart, til tross for utstrakte statlige reguleringer. Kontraktsfriheten ble også bevart i næringslivets forretninger med statlige etater.[74] Næringslivet kunne normalt nekte å delta i statlige investeringsprosjekter, uten konsekvenser. Det gjaldt også prosjekter relatert til nazistenes fireårsplan, og i krigstid.[75] Tooze hevder at selv i 1944 var det umulig for regimet å effektivt styre private investeringer.[76] Næringslivet baserte sine investeringer på fremtidige profittforventninger,[77] og regimet tilpasset sine kontraktstilbud etter næringslivets ønsker.[78]

Nazistene støttet privat eiendomsrett både av ideologiske årsaker, og deres overbevisning om at privat eiendomsrett fører til effektivitet, tekniske fremskritt, og kostnadsbevissthet. Hitler var imot byråkratisk (statlig) styrt økonomi da den, ifølge ham, vil «garantere overlevelse av det svakeste gjennomsnittet [sic], og representerer en byrde for den høyere evne, flid, og verdi, og dermed være en kostnad for den generelle velferden.»[79]

Nasjonalsosialistene gikk etter maktovertakelsen i 1933 imot den generelle europeiske tendensen til økt grad av offentlig eierskap i økonomien. Nazistene privatiserte en rekke store selskaper innen skipsverft-, gruve-, stål-, rederi-, og banksektoren. Også den tyske jernbanen, den gangen verdens største offentlig eide selskap, ble privatisert.[26]

Nasjonalsosialisme og fascisme er beslektet i en økonomisk kontekst, og i begge systemer eksisterte det en korporativ kraft og et markedsbasert system som grunnlag for prisdannelsen. I tillegg ble fagbevegelsen kontrollert av myndighetene, slik at denne sto frem som mer sentralt styrte syndikaler i stedet for tradisjonell fagbevegelse med basis i grasrota. Denne idéen ble videreført i de periodene de hadde makt, med statlig kontroll som et middel for å eliminere forventede konflikter mellom ledelse og fagforeninger.

Økonomisk utvikling

[rediger | rediger kilde]

Den nasjonalsosialistiske økonomiske praksis ble omgående opptatt av innenlandske saker, atskilt fra de ideologiske forestillinger om internasjonal økonomi.

Innenlandsk økonomisk politikk ble nærmere konsentrert om tre hovedmål:

  • avskaffelse av arbeidsløshet
  • avskaffelse av hyperinflasjon
  • forbedring av levestandarden for middel- og underklassen ved å øke produksjonen av konsumvarer ekspansivt

Målene var rettet mot Weimarrepublikkens merkbare utilstrekkelighet og skulle også forsterke partiets innenlandske posisjon. På dette punktet fikk partiet suksess. Mellom 1933 og 1936 økte det tyske bruttonasjonalprodukt i gjennomsnitt med en årlig rate på 9,5 % og vekstraten for industrien isolert sett ble 17,2 %.

Denne ekspansjonen stimulerte tysk økonomi i den grad at den kom ut av den dype depresjonen og over til full sysselsetting på mindre enn fire år. Offentlig konsum økte i samme periode med 18,7 %, mens den private konsumøkingen var på 3,6 % årlig. Men produksjonen var snarere rettet mot konsum enn mot produktivitet (sysselsettingstiltak, ekspansjon av krigsmaskinen, initiering av verneplikten for å flytte arbeidende menn ut av arbeidsstyrken), inflasjonsdrivende trykk begynte å røre på seg igjen, men langt fra til de høydene man opplevde under Weimarrepublikken. Disse økonomiske kreftene, kombinert med krigsmaskinen, skapte en ekspansjon (og et ledsagende trykk for dets formål), som fikk noen til konkludere med at en europeisk krig ikke var til å unngå.

En del økonomer argumenterer for at ekspansjonen i den tyske økonomien mellom 1933 og 1936 ikke var et resultat av det nasjonalsosialistiske partiets arbeid, men mer en konsekvens av økonomisk politikk formet i løpet av den senere tid av Weimarrepublikken som nå fikk sin virkning. Dessuten hadde det blitt påpekt at mens det ofte er populært å tro på at nasjonalsosialistene gjorde slutt på hyperinflasjonen, var det slik at slutten på hyperinflasjonen kom flere år før disse kom til makten. Oppgangen kom hovedsakelig som følge av en internasjonal oppgangskonjunktur, men var i tillegg finansiert gjennom en utstrakt bruk av veksler det ikke var dekning for, regissert av Hjalmar Schacht.

På den internasjonale arena mente NSDAP at den globale depresjonen i 1930-årene berodde på en internasjonal bankintrige. Intrigen var kontrollert av krefter knyttet til jødene, og dette ga en ytterligere ideologisk motivasjon for utslettingen av jødene i holocaust.

Det er verdt å merke seg at NSDAPs forståelse av internasjonal økonomi var svært begrenset. Dette gjorde internasjonal økonomisk teori til en støttende faktor i den politiske ideologi i stedet for partiprogrammets enkelte punkter slik som det praktiseres i de fleste moderne politiske partier.

Virkninger av den nasjonalsosialistiske ideologien

[rediger | rediger kilde]
Antisemittisk propaganda, 1. april 1933. En mann fra Sturmabteilung (SA), det tyske nasjonalsosialistiske partiets paramilitære gatetropper, holder vakt under en boikott av et jødisk varehus i Berlin. Plakatteksten lyder: «Tyskere! Pass dere! Ikke kjøp av jøder!»

Ideologiens teorier ble brukt til å forsvare den totalitære, politiske agenda, her inngikk uforsonlig rasistisk hat og undertrykkelse med bruk av statens midler, og undertrykkelse av dissidenter.

Andre verdenskrig kan på flere måter sees som et direkte resultat av nasjonalsosialismen. For det første måtte den ekstreme nasjonalismen med ideen om at alle tyskere måtte samles i ett rike nødvendigvis lede til konflikt med Polen, hvor det fantes en betydelig tysk minoritet i grenseområdene. For det andre førte den ekstreme antikommunistismen og Hitlers forestilling om et uunngåelig generaloppgjør med «jødebolsjevismen» til at Tyskland etter 1933 ble ensidig fokusert på militær opprustning. Opprustningen og de andre store offentlige byggeprosjektene, skapte store underskudd på handelsbalansen og på statsbudsjettet. Hitler var avhengig av støtte fra de tyske kapitalistene og det var aldri aktuelt å inndra deres eiendommer. Staten tok i stedet opp store lån gjennom å utstede statlige garantier for innkjøpte varer heller enn å betale med penger. Samtidig var Hitler veldig bevisst på erfaringene fra novemberrevolusjonen i 1918, da tyske arbeidere hadde gjort opprør mot staten, og at nasjonalsosialistene aldri hadde hatt støtte fra flertallet i den tyske arbeiderklassen. Ifølge den britiske historikeren Timothy Mason, skapte dette en frykt for revolusjon hos Hitler som førte til at han avviste kravene om innstramminger i lønn og velferdsgoder for arbeiderklassen som næringslivslederne og den mer konservative fløyen i NSDAP ønsket å gjennomføre for å balansere økonomien. Den eneste måten Hitler kunne komme seg ut av den økonomiske knipetangen, var ved å erobre nytt territorium i Øst-Europa som kunne plyndres brutalt for å opprettholde levestandarden i Tyskland.

Akkurat som andre fascistregimer, vektla også det nasjonalsosialistiske regimet antikommunisme og lederprinsippet (Führerprinzip), et nøkkelelement i ideologier der herskeren innlemmer den politiske bevegelsen i nasjonen. Men i motsetning til andre fascistiske ideologier var nasjonalsosialismen sterkt rasistisk. Noen manifestasjoner av den nasjonalsosialistiske rasismen var:

  • antisemittisme som kulminerte i holocaust
  • etnisk nasjonalisme, inklusive forestillingen om det germanske folks status som et «herrefolk» («herrerase») og Overmennesket
  • en tro på nødvendigheten av å rendyrke «den germanske rase» gjennom «rasehygiene» – det kulminerte i tvungne barmhjertighetsdrap på funksjonshemmede, og obligatorisk sterilisering av mennesker med mentale defekter eller nedarvede sykdommer.

Antigeistlighet var også en del av nasjonalsosialistiske ideologi, selv om den aldri ble utøvd fordi nasjonalsosialistene ofte brukte kirken til å rettferdiggjøre sin holdning og inkluderte flere kristne symboler i det tredje rike.

Den primære, intellektuelle virkning av nasjonalsosialismen har kanskje vært at deres doktriner har brakt vanry til forsøk på å bruke biologi til å forklare eller influere sosiale forhold.

Terminologi og symbolikk inspirert av nasjonalsosialismen og det tredje rike

[rediger | rediger kilde]

Mangfoldet i grusomheter og ytterlighetene i ideologien som nasjonalsosialistene bekjente seg til har gjort nasjonalsosialisme og nazisme beryktet i hverdagstale og i historiefaget. Termen nazist har blitt ett allment, generisk skjellsord. Det samme kan sies om Führer (fører), fascist, Gestapo (kort form av Geheime Staatspolizei, det hemmelige statspoliti), über (fra Übermensch, overlegen, «arisk» person i motsetning til Untermensch) eller Hitler. Slike termer blir brukt til å beskrive mennesker eller dets oppførsel som i overmål autoritær eller ekstrem.

Begrepene blir også brukt til å beskrive noen eller noe som oppfattes strengt eller doktrinært. Eksempler som er i bruk i USA er «grammar Nazi», «feminazi», «open source Nazi», og «übergeek». Slik bruk virker fornærmende på noen, som indikert av kontroverser funnet i sladrepressen om «Seinfeld suppenazist-episode».

Mer uskyldige termer som «motepoliti» kan vekke assosiasjoner til naziterminologi (Gestapo) så vel som til politistater generelt.

I engelsk språk kan det i noen sammenhenger forekomme at engelske termer «germaniseres» for å gi inntrykk av overlegenhet på en eller annen måte, eller for å uttrykke makt og brutalitet. Eksempelvis kan det gjøres med å bytte ut bokstaven «C» med «K» som i «kool» og «kommando». Velkjente «germaniseringer» i navn er heavy metal band som «Mötley Crüe» og «Motörhead».

Andre lignende fenomener finner vi i typografi. Noen trekker sterke assosiasjoner mellom nasjonalsosialistisk propaganda og bruk av skriftsnitt for gotisk skrift som fraktur eller schwabacher. En mindre sterk assosiasjon gjøres med skriftsnittet futura, som noen ganger beskrives som «germansk» eller «kraftfullt». Frakturen ble innført som offisiell, nasjonal skrift i Tyskland i 1935, men forkastet i 1941 for å lette kommunikasjonen med okkuperte land der befolkningen var vant til vanlige, latinske antikvaskrifter.

«Hellige steder»

[rediger | rediger kilde]

Ettersom mange av nasjonalsosialismens tilhengere, særlig etter andre verdenskrig, så på ideologien som en åndelig retning, beslektet med religion, oppsto det naturligvis noen mål for pilegrimsreiser til «hellige steder». Blant disse er:

Nasjonalsosialisme og/eller nazisme

[rediger | rediger kilde]

Det finnes klare nyanseforskjeller mellom de to begrepene nasjonalsosialisme[80] og nazisme[81] som i eldre, leksikalske sammenhenger fortsatt behandles som synonymer.[trenger referanse]

  • Nazisme har gått inn i norsk språk i en videre forstand enn som slanguttrykk[trenger referanse] og er i dag det mest brukte i alle folkelige sammenhenger og i norske media om den ideologi som knyttes til det nasjonalsosialistiske Tyskland. Nazisme er den mest kjente konkretisering av de nasjonalsosialistiske bevegelser.
  • Begrepet nasjonalsosialisme er en generisk, generell term for en bevegelse i flere land i ulike tidsperioder. Se egen artikkel de nasjonalsosialistiske bevegelser. I nåtidens Norge har begrepet blitt knyttet direkte opp mot de såkalte nynazistiske strømninger. En hovedgrunn for det kan være at tilhengerne av disse strømninger selv omfavner begrepet nasjonalsosialisme for å unngå å bli assosiert til nazismen slik den var praktisert i den nasjonalsosialistiske perioden i Tyskland.

Dette kan ha medvirket til at begrepet nasjonalsosialisme er i ferd med å gå ut allment i norsk språk som synonym til nazisme. Andre grunner til at begrepet er i ferd med å gå ut av bruk, kan være at ideologien verken er sosialistisk eller nasjonalistisk. Den bryter med de grunnleggende verdier i sosialismen og er derfor ikke sosialistisk. Den er heller ikke nasjonalistisk fordi den setter rasespørsmål foran nasjonale spørsmål.

I Østblokken ble nasjonalsosialisme kun omtalt med den italienske betegnelsen fascisme. Årsaken var at man ønsket å unngå at denne ideologien ble forbundet med sosialisme.

Se også

[rediger | rediger kilde]

Fotnoter

[rediger | rediger kilde]
Type nummerering
  1. ^ av tysk Nationalsozialismus, kortform Nazismus, ofte brukt nedsettende

Referanser

[rediger | rediger kilde]
  1. ^ Hitler, Adolf (1889–1945) (1941). Min kamp. Oslo: Stenersen. s. 129. 
  2. ^ Blamires, Cyprian; Jackson, Paul (2006): World Fascism: A Historical Encyclopedia: Volume 1. Santa Barbara, California, USA: ABC-CLIO, Inc.
  3. ^ a b «Nazi racism». United States Holocaust Museum. Besøkt 20.04.2016. 
  4. ^ Allan Bullock & Stephen Trombley, ed. "Lebensraum." The New Fontana Dictionary of Modern Thought (1999), p. 473.
  5. ^ Hans Fredrik Dahl: Hva er fascisme? Et essay om fascismens historie og sosiologi. Pax 1972. ISBN13 9788253004785
  6. ^ a b c d Holborn, H. (1964). Origins and Political Character of Nazi Ideology. Political Science Quarterly, 79(4), 542–554.
  7. ^ Marten, H. G. (1999). Racism, social darwinism, anti‐semitism and Aryan supremacy. The International journal of the history of sport, 16(2), 23–41.
  8. ^ a b c d e HL-senteret. «Den tyske nazismen». www.hlsenteret.no. Arkivert fra originalen 28. april 2020. Besøkt 18. april 2020. 
  9. ^ Strømmen, Øyvind (21. mai 2014). «Høyreekstremisme». Besøkt 16. august 2017. 
  10. ^ Rydgren, J. (2004). Explaining the emergence of radical right-wing populist parties: The case of Denmark. West European Politics, 27(3), 474–502.
  11. ^ Mudde, C. (1995). Right‐wing extremism analyzed. European Journal of Political Research, 27(2), 203–224.
  12. ^ Rush, G. B. (1967). Status consistency and right-wing extremism. American Sociological Review, 32(1):86–92.
  13. ^ Hagtvet, B. (1994). Right-wing extremism in Europe. Journal of Peace Research, 31(3), 241–246.
  14. ^ Bjørgo, T. (2011). Dreams and disillusionment: engagement in and disengagement from militant extremist groups. Crime, law and social change, 55(4), 277–285.
  15. ^ Tore Bjørgo. «Nynazisme». Besøkt 1. juni 2017. 
  16. ^ Lunde, Henrik (6. oktober 2011). «Nynazisme» (på norsk). HL-senteret. Arkivert fra originalen 28. april 2020. Besøkt 1. juni 2017. 
  17. ^ Ellinas, A. A. (2015). Neo-Nazism in an established democracy: the persistence of golden dawn in Greece. South European Society and Politics, 20(1), 1–20.
  18. ^ Petrou, M., & Kandylis, G. (2016). Violence and Extreme-right Activism: The Neo-Nazi Golden Dawn in a Greek Rural Community. Journal of Intercultural Studies, 37(6), 589–604.
  19. ^ Proctor, Robert (1999), The Nazi War on Cancer, Princeton University Press, ISBN 0-691-07051-2.
  20. ^ Schaler, Jeffrey A. (2004), Szasz Under Fire: A Psychiatric Abolitionist Faces His Critics, Open Court Publishing, ISBN 0-8126-9568-2
  21. ^ Szollosi-Janze, Margit (2001), Science in the Third Reich, Berg Publishers, ISBN 1-85973-421-9
  22. ^ Tillman, Barrett (2004), Brassey's D-Day Encyclopedia: The Normandy Invasion A-Z, Potomac Books Inc., ISBN 1-57488-760-2
  23. ^ Uekoetter, Frank (2006): The Green and the Brown: A History of Conservation in Nazi Germany, Cambridge University Press, ISBN 0-521-84819-9
  24. ^ Francis Ludwig Carsten, The Rise of Fascism, University of California Press, 1982, p. 137. Hitler quote from Sunday Express.
  25. ^ Buchheim , Christoph og Scherner ,Jonas (2006). «The Role of Private Property in the Nazi Economy: The Case of Industry». ‘’The Journal of Economic History. Cambridge University Press. Side 408–409
  26. ^ a b Bel, Germà (2010). «Against the mainstream: Nazi privatization in 1930s Germany». ‘’The Economic History Review’’ 63 (1). Wiley-Blackwell.Side 3–8.
  27. ^ «National Socialist Council of Nagaland - Isak-Muivah». www.satp.org. Besøkt 18. april 2020. 
  28. ^ «British Socialist Party». Spartacus Educational. Besøkt 18. april 2020. 
  29. ^ Hitler. Eine Biographie, (1973) ISBN 3-548-26514-6, norsk overs. s. 26f.
  30. ^ Kolb, Eberhard: The Weimar Republic, side 140, New York: Routledge, 2005, ISBN 0415344425
  31. ^ a b Browning, Christopher R. (2014) «The Holocaust: Basis and Objective of the Volksgemeinschaft?». I Steber, Martina og Gotto, Bernhard. ‘’ Visions of Community in Nazi Germany: Social Engineering and Private Lives’’. Oxford University Press. Side 217
  32. ^ «A National Alternative? National Socialist Appeals to Labour in Berlin, 1925–1933». I Kjøstvedt, Anders G. og Karcher, Nicola Kristin. ‘’Movements and Ideas of the Extreme Right in Europe: Positions and Continuities’’. Peter Lang GmbH, Internationaler Verlag der Wissenschaften. Side 83.
  33. ^ a b Ofstad, Harald: ‘’Vår forakt for svakhet’’, 165, Pax 1971
  34. ^ a b c Kjøstvedt, Anders G. (2012). «A National Alternative? National Socialist Appeals to Labour in Berlin, 1925–1933». I Kjøstvedt, Anders G. og Karcher, Nicola Kristin. ‘’Movements and Ideas of the Extreme Right in Europe: Positions and Continuities’’. Peter Lang GmbH, Internationaler Verlag der Wissenschaften. Side 84.
  35. ^ Ofstad, Harald: ‘’Vår forakt for svakhet’’, 167, Pax 1971
  36. ^ Browning, Christopher R. (2014) «The Holocaust: Basis and Objective of the Volksgemeinschaft?». I Steber, Martina og Gotto, Bernhard. ‘’ Visions of Community in Nazi Germany: Social Engineering and Private Lives’’. Oxford University Press. Side 218
  37. ^ Kjøstvedt, Anders G. (2012). «A National Alternative? National Socialist Appeals to Labour in Berlin, 1925–1933». I Kjøstvedt, Anders G. og Karcher, Nicola Kristin. ‘’Movements and Ideas of the Extreme Right in Europe: Positions and Continuities’’. Peter Lang GmbH, Internationaler Verlag der Wissenschaften. Side 83–84.
  38. ^ Kjøstvedt, Anders G. (2012). «A National Alternative? National Socialist Appeals to Labour in Berlin, 1925–1933». I Kjøstvedt, Anders G. og Karcher, Nicola Kristin. ‘’Movements and Ideas of the Extreme Right in Europe: Positions and Continuities’’. Peter Lang GmbH, Internationaler Verlag der Wissenschaften. Side 85.
  39. ^ a b Tooze, Adam: ‘’The Wages of Destruction: The Making and Breaking of the Nazi Economy’’, side 102, Penguin 2006
  40. ^ a b c Ofstad, Harald: ‘’Vår forakt for svakhet’’, 166, Pax 1971
  41. ^ Kjøstvedt, Anders G. (2012). «A National Alternative? National Socialist Appeals to Labour in Berlin, 1925–1933». I Kjøstvedt, Anders G. og Karcher, Nicola Kristin. ‘’Movements and Ideas of the Extreme Right in Europe: Positions and Continuities’’. Peter Lang GmbH, Internationaler Verlag der Wissenschaften. Side 85–86.
  42. ^ Nicholls,A. J. (2014) «Germany». I Woolf, S.J. ‘’ Routledge Library Editions: Racism and Fascism: Fascism in Europe’’. Routledge. Side 66.
  43. ^ Mark Neocleous. Fascism. Open University Press, 1997. s. 40.
  44. ^ Mark Neocleous. Fascism. Open University Press, 1997. s. 48.
  45. ^ a b Pauwels, Jacques R: Big Business and Hitler, side 28–29, Lorimer 2017
  46. ^ Pauwels, Jacques R: Big Business and Hitler, side 29, Lorimer 2017
  47. ^ Orlow, Dietrich: ‘’The Nazi Party 1919–1945: A Complete History’’, side 61–62, Enigma Books 2008
  48. ^ Pauwels, Jacques R: Big Business and Hitler, side 32–33, Lorimer 2017
  49. ^ Orlow, Dietrich: ‘’The Nazi Party 1919–1945: A Complete History’’, side 94, Enigma Books 2008
  50. ^ Pauwels, Jacques R: Big Business and Hitler, side 42–43, Lorimer 2017
  51. ^ Pauwels, Jacques R: Big Business and Hitler, side 41, Lorimer 2017
  52. ^ Pauwels, Jacques R: Big Business and Hitler, side 43–44, Lorimer 2017
  53. ^ Dypvik, Astrid Sverresdotter: ‘’Adolf Hitler’’ i ‘’Store norske leksikon’’ på snl.no. Hentet 4. januar 2021 fra https://snl.no/Adolf_Hitler
  54. ^ a b Tooze, Adam: ‘’The Wages of Destruction: The Making and Breaking of the Nazi Economy’’, side 98–101, Penguin 2006
  55. ^ Schmid, John: ‘’Deutsche Bank Linked To Auschwitz Funding’’, The New York Times 1999
  56. ^ Hoffmann, Peter: ‘’History of the German Resistance, 1933–1945’’, side 7, McGill-Queen’s University Press
  57. ^ Paxton, Robert O: ‘’The Anatomy of Fascism’’, side 107, Penguin Books 2005
  58. ^ Pauwels, Jacques R: Big Business and Hitler, side 53, Lorimer 2017
  59. ^ Rees, Laurence: Adolf Hitler : ondskapens karisma, side 138, Schibsted 2013
  60. ^ Pauwels, Jacques R: Big Business and Hitler, side 55, Lorimer 2017
  61. ^ Pauwels, Jacques R: Big Business and Hitler, side 54, Lorimer 2017
  62. ^ «Zusammenfassung Die Hauptresolution der Harzburger Tagung [Harzburger Front], 11. Oktober 1931 / Bayerische Staatsbibliothek (BSB, München)». www.1000dokumente.de. Besøkt 16. mai 2020. 
  63. ^ Gat, Azar (1. juli 2007). «The Return of Authoritarian Great Powers». Foreign Affairs. 
  64. ^ Hans-Joachim Braun: The German Economy in the Twentieth Century, Routledge, 1990, s. 114
  65. ^ Bel, Germà: «Against the mainstream: Nazi privatization in 1930s Germany»
  66. ^ a b c «Vi forsker på: Nazisme og fascisme». Universitetet i Oslo, Institutt for arkeologi, konservering og historie. 26. februar 2013. Arkivert fra originalen 5. januar 2016. Besøkt 8. januar 2016. 
  67. ^ Hobson 2015, s. 29, 31
  68. ^ Krogh, Thomas (1991). Fra Frankfurt til Hollywood: Frankfurterskolen 1930–1945. Oslo: Aschehoug. s. 30. ISBN 8203166997. 
  69. ^ Geary, Dick: «Who voted for the Nazis?(electoral history of the National Socialist German Workers Party)» 1998.
  70. ^ Geary, Dick: ‘’Who Voted for the Nazis’’, History Today 48 (10) 1998
  71. ^ a b Pauwels, Jacques R: Big Business and Hitler, side 38, Lorimer 2017
  72. ^ Buchheim , Christoph og Scherner ,Jonas (2006). «The Role of Private Property in the Nazi Economy: The Case of Industry». ‘’The Journal of Economic History. Cambridge University Press. Side 404–405.
  73. ^ Buchheim , Christoph og Scherner , Jonas (2006). «The Role of Private Property in the Nazi Economy: The Case of Industry». ‘’The Journal of Economic History. Cambridge University Press. Side 403
  74. ^ Buchheim , Christoph og Scherner ,Jonas (2006).«The Role of Private Property in the Nazi Economy: The Case of Industry». ‘’The Journal of Economic History. Cambridge University Press. Side 394.
  75. ^ Buchheim , Christoph og Scherner (2006). «The Role of Private Property in the Nazi Economy: The Case of Industry». ‘’The Journal of Economic History. Cambridge University Press. Side 401
  76. ^ Tooze, J. Adam(2003). «‘Punktuelle Modernisierung': Die Akkumulation von Werkzeugmaschinen im 'Dritten Reich'». ‘’Jahrbuch für Wirtschaftsgeschichte’’. Side 79–98.
  77. ^ Buchheim , Christoph og Scherner ,Jonas (2006). «The Role of Private Property in the Nazi Economy: The Case of Industry». ‘’The Journal of Economic History. Cambridge University Press. Side 399
  78. ^ Buchheim , Christoph og Scherner ,Jonas (2006).«The Role of Private Property in the Nazi Economy: The Case of Industry». ‘’The Journal of Economic History. Cambridge University Press. Side 405
  79. ^ Buchheim , Christoph og Scherner ,Jonas (2006).«The Role of Private Property in the Nazi Economy: The Case of Industry». ‘’The Journal of Economic History. Cambridge University Press. Side 408–409
  80. ^ Oppslagsordet «nasjonalsosialisme» i Det Norske Akademis ordbok
  81. ^ Oppslagsordet «nazisme» i Det Norske Akademis ordbok

Litteratur

[rediger | rediger kilde]
  • Ian Kershaw: Hitler, 1889–1936: Hubris ISBN 0-393-32035-9 (Engelskspråklig)
  • Ian Kershaw: Hitler: 1936–1945 Nemesi’ ISBN 0-393-32252-1 (Engelskspråklig)
  • Adolf Hitler: Mein Kampf ISBN 1-4101-0203-3 (Oversatt til norsk)
  • Wolfgang Benz: Geschichte des Dritten Reiches, ISBN 3-423-30882-6
  • Sebastian Haffner: Anmerkungen zu Hitler, Kindler Verlag, 1978, ISBN 3-596-23489-1
  • Franz Neumann: Behemoth. Struktur und Praxis des Nationalsozialismus 1933–1944 Fischer Taschenbuch Verlag, Frankfurt/M., 1984 "einer der brillantesten zeitgenössischen Analytiker des NS-Phänomens" (Ian Kershaw: Hitler Bd.1 S.24)
  • Der Nationalsozialismus. Dokumente 1933–1945, herausgegeben und kommentiert von Walther Hofer, Fischer Taschenbuch Verlag, Reihe Bücher des Wissens, Erstausgabe 1957, ISBN 3-436-00183-X
  • Michael Ruck, Bibliographie zum Nationalsozialismus, 2 Bde. m. CD-ROM, Wissenschaftliche Buchgesellschaft 2000, ISBN 3-534-14989-0
  • Nicholas Goodrick-Clarke: Die okkulten Wurzeln des Nationalsozialismus, Marixverlag, ISBN 3-937715-48-7
  • Rüdiger Sünner: Schwarze Sonne, Herder Spektrum Verlag, Freiburg im Breisgau 1999, ISBN 3-451-05205-9,
  • F.P. Heller/A. Maegerle: Thule. Vom völkischen Okkultismus bis zur neuen Rechten. Schmetterling-Verlag. Stuttgart, 1998.
  • Reinhard Kühnl: Der deutsche Faschismus in Quellen und Dokumenten. Pahl-Rugenstein, Köln.
  • Karin Neidhart: Nationalsozialistisches Gedankengut in der Schweiz. Eine vergleichende Studie schweizerischer und deutscher Schulbücher zwischen 1900 und 1945, Peter Lang Verlag : Bern u.a. 2004, ISBN 3-631-51892-7
  • Cornelia Schmitz-Berning: Vokabular des Nationalsozialismus. Berlin: de Gruyter 2000, ISBN 3-11-016888-X.
  • Kurt Pätzold, Manfred Weißbecker: Geschichte der NSDAP, Köln 2002 ISBN 3-89438-134-5
  • Frank, Walter (1941). Av nasjonalsosialismens historie. Oslo: Blix. 

Eksterne lenker

[rediger | rediger kilde]


Hentet fra «https://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Nasjonalsosialisme&oldid=24806949»