Ruhnu

Ruhnu
Land		Estland
Fylke		Saare fylke
Status		Landkommune
Ligger ved		Rigabukten
Adm. senter		Ruhnu
Areal		11,9 km²
Befolkning		127 (2017)
Bef.tetthet		10,67 innb./km²
Høyde o.h.		28 meter
Ruhnu 57°48′N 23°15′Ø
Ruhnu på Commons

Kart over Ruhnu fra 1798

Kirken på Ruhnu

Ruhnu, på svensk Runö, er ei øy i Rigabukta i Østersjøen. Øya tilhører Estland og er en egen kommune i Saare fylke. Kommunen omfatter Ruhnu og noen små, ubebodde naboøyer. Ruhnu har et areal på 11,5 km² og ca. 75 faste innbyggere. Øya ligger 37 km øst for den latviske byen Kolka og 96 km sørvest for den estiske byen Pärnu.

Dagens innbyggere på Ruhnu er stort sett estiske, men før 1944 hadde øya i flere århundrer estlandssvensk befolkning. Svenskene på Ruhnu hadde sannsynligvis bodd på øya i minst 700 år, og de snakket en gammeldags østsvensk dialekt (kalt «runsk»). Det eldste dokumentet som omhandler Ruhnu er datert 28. juli 1341, da biskop Johannes i Kurland i et brev ga innbyggerne på øya rett til å «besitte sin eiendom etter svensk rett».

Ruhnu har en liten flyplass hlt i sørøst med forbindelser til Estland. Hovedleveveien er turisme og mottak av private lystbåter og cruisebåter. Det er også opprettet offentlige wifi-soner, og det er en repeater for privat radiokommunikasjon (PMR) på frekvensen 446.03125 MHz.

Historie

Ruhnu tilhørte Sverige mellom 1621 og 1708 (formelt til 1721), og deretter Det russiske keiserdømmet fram til første verdenskrig. Under første verdenskrig var øya okkupert av Tyskland. Etter krigen ønsket enkelte at Ruhnu (Runö) igjen skulle bli en del av Sverige, og Latvia gjorde også krav på øya, men innbyggerne på øya valgte å bli en del av det nye, uavhengige Estland. En folketelling i 1934 viste at øya hadde en befolkning på 282, hvorav 277 var etniske svensker og 5 var etniske estlendere.

Under andre verdenskrig var Ruhnu, sammen med resten av Estland, først okkupert av Sovjetunionen (1940–1941) og deretter Tyskland (1941–1944). I november 1943 flyttet ei gruppe på 75 innbyggere fra øya til Sverige. I august 1944, kort tid før Sovjetunionen igjen okkuperte øya, flyktet nesten hele den gjenværende befolkningen på øya til Sverige. Bare to familier ble igjen på Ruhnu. Under perioden med sovjetisk okkupasjon etter 1944 ble Ruhnu befolket av sivile estlendere. Øya hadde også en liten sovjetisk militær garnison. Antallet beboere oversteg aldri 400, og etter en storm på 1970-tallet flyttet det meste av befolkningen fra øya. Etter at Estland igjen ble selvstendig i 1991 ble eiendommer og bygninger på øya tilbakeført til de opprinnelige eierne fra før den sovjetiske okkupasjonen, eller til deres etterkommere. De fleste av disse var bosatt i Sverige. De fleste av dem valgte å ikke flytte til Ruhnu, men besøker likevel av og til øya deres forfedre bodde på.

Den unike bebyggelsen på Ruhnu ble i stor grad ødelagt under den sovjetiske okkupasjonen, og i dag er det bare rester igjen av den. Den eldste kjente svenske gården noe sted, Korsgården, er likevel delvis bevart. Skolen på Ruhnu har nå svensk som fremmedspråk. Ruhnus gamle kirke, tilegnet St. Magdalena, er fra 1644. Den erstattet et kapell som hadde ligget på østsiden av øya. Denne trekirken er den eldste bevarte trebygningen i Estland. En nyere kirke i stein ble innviet 20. juli 1912 ved siden av den gamle kirken. Ruhnu har hatt fyr siden 1646. Dagens fyr er fra 1877.

Ruhnu har en liten flyplass og flyforbindelse med Pärnu og Kuressaare. Det er også fergeforbindelse til øya.

Litteratur

• Karl Friedrich Wilhelm Rußwurm: Eibofolke oder die Schweden an der Küste Esthlands und auf Runö, eine ethnographische Untersuchung mit Urkunden, Tabellen und lithographirten Beilagen. Reval 1855
• Jörgen Hedman, Lars Åhlander: Runö. Historien om svenskön i Rigabukten. Dialogos, Stockholm (2006), ISBN 91-7504-185-5

Eksterne lenker

• (en) Ruhnu – kategori av bilder, video eller lyd på Commons
• Ruhnu (engelsk og estisk)
• Air Livonia (engelsk og estisk)
• Fyret på Ruhnu (engelsk)