Sansesystem
Sansesystem beskriver de deler av et nervesystem som formidler signaler fra individets mottaksapparat (reseptororganer[klargjør]) for inntrykk fra indre eller ytre miljø til behandling og eventuell reaksjon i andre deler av nervesystemet. Ikke all sansning er bevisstgjort til enhver tid. Egenskapen å bruke sanser er tradisjonelt bare tillagt faunaen. Måten systemene er bygget opp og fungerer på, vil variere med hvilke arter man snakker om.
Noe forenklet kan man si at sansene er den del av nervesystemet som inkluderer syn, smak, følesansen, hørsel og lukt.
Menneskets sanser
[rediger | rediger kilde]Mennesket og andre dyr har seks spesialsanser: Syn, hørsel, smak, lukt, berøring samt likevektssansen (som blir ivaretatt av likevektsorganet i øret). I tillegg har man ulike sansereseptorer i nervesystemet som registrer blant annet trykk og berøring av huden, temperaturforandringer, blodtrykket og fare for vevsskade, noe som oppleves som smerte. En reseptor kan være en del av en nervecelle eller en selvstendig sansecelle.[1]
Syn
[rediger | rediger kilde]Lys fra omgivelsene ledes gjennom hornhinnen og pupillene til netthinnen. Netthinnen inneholder tallrike spesialiserte sanseceller, som kalles for fotoreseptorer. Signalene bli ledet fra netthinnen til synsbarken i hjernen, som er hovedansvarlig for at synsopplevelsen er bevisst.[2]
Hørsel
[rediger | rediger kilde]Lyder i omgivelsene blir oppfattet av øret, og blir fanget opp av øremuslingen. Lydbølger ledes via trommehinnene og knoklene i mellomøret (hammeren, stigbøylen og ambolten), via det ovale vindu, og til sneglehuset. Sneglehuset inneholder hårceller, som registrerer lydbølgene. Signalene fra hårcellene ledes til hørselsbarken i hjernen, slik at vi oppfatter lyd.[3]
Lukt
[rediger | rediger kilde]Øverst i nesehulen er det er et kvadratcentimeter stort område av slimhinnen med tallrike nerver, som fungerer som luktreseptorer. Ulike kjemiske forbindelser i luften vi puster inn aktiverer ulike nerver, noe som gjør at vi kan skille mellom forskjellige lukter. Signalet blir ført til et område av hjernebarken som er ansvarlig for bevisste luktopplevelser.[4]
Smak
[rediger | rediger kilde]Spesielle sanseceller i smaksløkene kan binde seg til bestemte kjemiske forbindelser i maten. Vi kan bare skille mellom fem ulike smaker: søtt, surt, salt, bittert og umami. Når vi likevel opplever mange flere smaker, er grunnen kombinerte sanseimpulser fra både lukt- og smakssansen. Dette er også forklaringen på hvorfor maten smaker mindre når vi er forkjølet. Når vi spiser er det også allment antatt at synsinntrykk spiller inn, slik at måltider ikke sjelden blir en totalopplevelse. (Både smak og lukt oppleves annerledes i stummende mørke, eller med bind for øynene).[3]
Likevektssansen
[rediger | rediger kilde]Hodets stilling og bevegelser registreres av hårceller i likevektsorganet, som ligger rett ved siden av sneglehuset. Hårceller i buegangene er festet i en «geleaktig» masse, og når vi beveger på hodet, flytter denne massen på seg slik at hårene bøyes. Bueganene registrerer derfor hodets bevegelse. I en annen del av likevektsorganet registreres hodets stilling i forhold til tyngdekraften. Disse signalene blir sendt gjennom nerver til både hjernebarken, lillehjernen, hjernestammen og til nerver i ryggmargen som kontrollerer den muskulaturen vi bruker for å holde oss oppreist. Områder i hjernebarken setter sammen sanseinformasjonen slik at vi opprettholder balansen.[5]
Andre sanser
[rediger | rediger kilde]Forskjellige reseptorer i kroppen gir hjernen beskjed av ulik informasjon om omgivelsene og om kroppens indre. Her finner vi mange typer sanseceller. I huden finnes sanseceller som reagerer på trykk, berøring og temperatur. Det finnes ulike sanseceller som gir informasjon om leddstillinger og grad av strekk/sammentrekning av muskulaturen. I tillegg finnes noe som kalles nocireseptorer, som formidler informasjon om fare for vevsskade, noe vi opplever som smerte. Det finnes også volumreseptorer, som registrerer grad av fylling i blant annet magesekken og urinblæren, og blodtrykket.[6]
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ^ Wyller: Det friske mennesket IV. Hormonsystemet og nervesystemet. Bevegelsesapparatet.
- ^ Wyller: Det friske mennesket IV. Hormonsystemet og nervesystemet. Bevegelsesapparatet., s. 71
- ^ a b Wyller: Det friske mennesket IV. Hormonsystemet og nervesystemet. Bevegelsesapparatet., s. 70
- ^ Wyller: Det friske mennesket IV. Hormonsystemet og nervesystemet. Bevegelsesapparatet., s. 69
- ^ Wyller: Det friske mennesket IV. Hormonsystemet og nervesystemet. Bevegelsesapparatet., s. 126–128
- ^ Wyller: Det friske mennesket IV. Hormonsystemet og nervesystemet. Bevegelsesapparatet., s. 40
Litteratur
[rediger | rediger kilde]- Wyller, Vegard Bruun (2009). Det friske mennesket IV. Hormonsystemet og nervesystemet. Bevegelsesapparatet. Oslo: Akribe.