Ciklosporin er et legemiddel som reduserer kroppens immunreaksjon. Ciklosporin brukes særlig ved ulike organtransplantasjoner for å redusere risikoen for organavstøtning. Legemidlet ble utviklet fra et stoff produsert av en sopp funnet på Hardangervidda i Norge.
Virkning
Ciklosporin virker ved å hemme det kroppsegne signalstoffet kalsinevrin. Kalsinevrin er sentralt i produksjon og frigjøring av T-celleaktiverende cytokiner. Ved å hemme kalsinevrin motvirkes aktivering av immunsystemet.
Bruk
Ciklosporin er hovedsakelig brukt som behandling for å forhindre organavstøtning hos pasienter som har gjennomgått organtransplantasjon. Siden ciklosporin hemmer kroppens immunreaksjon, vil den også ha bruksområder for en rekke andre autoimmune sykdommer. Ciklosporin blir derfor brukt ved for eksempel psoriasis, atopisk eksem og leddgikt.
Bivirkninger
Bivirkningsprofilen av ciklosporin er som oftest doseavhengig. Vanlige bivirkninger av ciklosporin er økt infeksjonsrisiko. Andre bivirkninger er nyrefibrose og nedsatt nyrefunksjon og høyt blodtrykk.
Historikk
Ciklosporin blir produsert av en sopp kalt Ophiocordyceps sessilis. Dette er en snylteklubbe som går på biller. Ciklosporin ble i 1972 isolert fra en prøve et sveitsisk ektepar samlet ved Dyranut på Hardangervidda i 1969. Soppen ble isolert i et ukjønnet stadium som ble kalt Tolypocldium inflatum. Forbindelsen ble testet gjennom en rekke forsøk for å undersøke om den kunne brukes i medisinen. Jean-François Borel, som ledet eksperimentene, fant ut at det hadde en kraftig immundempende virkning.
Ciklosporin ble for første gang (1980) prøvd på en pasient, en kvinne som hadde fått transplantert et hjerte. Operasjonen var vellykket, og i 1983 ble ciklosporin godkjent som legemiddel.